Seksuellt misbrukt!
Dere tok fra meg livet!
Dere stjal den rene og ubrukte huden min
og etterlatet meg som dette!
skitten, ekkel og brukt!
-mindreverdig-
oppløst i tårer og sinne!
jeg var ute i går, jeg var i byen, jeg drakk alkehol og jeg koste meg i begynnelsen!
men kvelden endte oppløst i tårer og sinne!
noen mennesker er så patetisk, traff en mann han var vel 50 år.
han begynte å fortelle meg hvor lite jeg visste om livet, og han visste alt fordi han hadde jo tross alt levd mye lengre enn meg, men jeg fikk et helt annet inntrykk av han, han var arrogant og ekkel, med en "jeg ser ned på deg" holdning.
Han var virkelig ekkel, måten han snakket til meg på, han snakket ned til meg, som om jeg skulle vært en ubetydelig liten dritt unge.
Da jeg spurte han om hvordan han kunne si at han viste så jævlig godt hva gleden i livet var, da svarte han penger! og han hadde jo så jævlig mye penger, fordi han hadde jobbet og stått i!
Kaoset i hodet begynte å surre, helt seriøst! han ser ned på et annet menneske fordi de ikke eier like mye penger som han gjør!
Helt forbanna seriøst! du er 50år! og livet ditt handler bare om penger! i mitt hodet har du faktisk et jævlig stort problem!
og at du i tilegg kan være så uspiselig, arrogant og ekkel, og ikke minst så frekk!
og komme å fortelle meg, at du vet hva livet er siden du er 50!
50 er bare et tall akkurat som 21!
Det er ikke noen fasit svar at selv om noen er eldre så har de mer livs erfaring!
Jeg burde ha klart å ta meg sammen, men sinne og kaoset hadde allerede tatt kontroll, jeg ble rett og slett JÆVLIG forbanna, og når jeg først blir sint og frustrert så slipper jeg alt ut med en gang, fordi jeg ikke lengre klarer å holde det inne!
Og jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, jeg burde vært voksen nokk til å forstå at vold ikke er en løsning på slike situasjoner.
men jeg mistet kontroll over meg selv, jeg følte meg utrygg og utsatt, så jeg reagerte normalt i forhold til hjernen min, som bare tenker på å forsvare seg selv! så det var det jeg følte jeg gjorde, jeg forsvarte meg selv!
jeg følte en trang til å gjøre noe, for jeg følte meg fanget og presset opp i et hjørne, jeg måtte vekk, så jeg slo han, jeg hoppet på han og slo han, jeg mistet kontrollen over meg selv...
vaktene og han jeg var sammen med tok meg vekk, men jeg var allerede så sint og frustrert at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake!
da jeg kom ut, følte jeg meg mer fri, jeg fikk endelig puste! "faren" var over, hjernen og kroppen kunne gå tilbake fra et angrep til å bare være på vakt!
men den første tårene, gjorde slik at resten bare strømmet på...
Jeg ville ikke at han jeg var med, som jeg er blitt så glad i skulle se meg slik!
jeg stod for meg selv, jeg prøvde å føle meg levende, jeg så opp på den hvite nydelige snøen som lagde nydelige mønstre i himmelen, jeg så den mørke himmelen, og de fine hvite fuglene, som egentlig var måker, men som jeg følte var frihets duer, jeg forsvant fra meg selv, inn i min egen verden, jeg nøt øyblikket, samtidig som jeg skulle ønske jeg kunne fly med fuglene, eller smelte som et snøfnugg, bare forsvinne!
Vi dro hjem til han jeg var med, han var god og snill, han holdt meg, men jeg hater at folk skal se denne siden av meg!
Så jeg endte opp på badet, sammen krøket i hjørnet, med hette over hode, og hendene forran fjeset...
jeg sa til meg selv, Du er trygg nå, faren er over! det går fint, bare du klarer å puste!
jeg satt der en stund før jeg klarte å slutte at tårene strømmet på, Nok en gang klarte jeg å ta meg sammen, masken var igjen på plass!
Men jeg blir redd og utrygg på meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre, jeg har ikke kontroll over meg selv!
Jeg merker at noe i meg er sterkere enn meg!
-Mindreverdig-
Ikke et offer, men en OVERLEVER!!!
Ja for det er akkurat det jeg er! EN OVERLEVER
Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig stolt av det!
-Mindreverdig-
En forstyrret sjel...
...En forstyrret sjel, i en falleferdig kropp...
Hvordan kan noen snu seg mot meg og være mesunnelig, for at jeg har alt?
Når sannheten er at jeg ikke engang har meg selv?
-Mindreverdig-
en forstyrret tanke?
etter alt jeg har opplevd, så er det mye skam og skyldfølelse inni bildet!
men det som er utrolig vanskelig å takle er skittenhets følelsen...
Meg og psykologen har snakket utrolig mye om akkurat det å føle seg skitten,
men vi er veldig uenig når det gjelder dette, fordi mitt syn er at når noen forgriper seg på deg, så er det akkurat som om de smører deg inn i gjørme, som ikke går ann å fjerne, og til slutt så innser du at det alltid vil være der, så uten på dette laget av gjørme så vokser det ny hud, jo lengere tid det går, jo mer hud kommer det uten på.
Og i og med at jeg har opplevd overgrep flere ganger, så har det kommet ny gjørme uten på huden igjen, for at det igjen gror ny hud over...
Den mest fantastiske følelsen er nå man begynner å flasse av huden, og jeg føler jeg kan dra av lagene, det er som om noe av gjørmen forsvinner med hver bit av hud, og jeg føler jeg kommer litt nærmere gjørmen som ligger i ett av hudlagene, lengre inne. så jo mer hud som blir revet av jo mindre skitten føler jeg meg...
Men psykologen min er helt uenig, han sier at det ikke hjelper.
Han sier det er medisinsk umulig, at gjørme legger seg på kroppen også vokser det hud uten på.
i følge psykologen sier han at huden dannes fra innsiden, og at det er den eldste huden som faller av...
Jeg blir veldig forvirret, for jeg er ærlig når jeg sier at det ligger gjørme under huden min!
jeg skulle ønske jeg var en slange, som bare kunne vrenge av seg det gammle skinnet!
-Mindreverdig-
medisinene funker ikke...
faen jeg blir så forbanna!
Jeg tok kvelds medisinen min 300mg seruqel, 100mg truxal og 7,5mg imovane
jeg lå i sengen og gledet meg til å bare sovne, men jeg fikk ingen virkning
så jeg bestemte meg for å ta 50mg truxsal til og en 7,5mg imovane
Men jeg sover fortsatt ikke.
så nå har jeg nettopp tatt 200mg seruqel, 100mg truxsal og 100mg diclofenac
Så nå håper jeg bare av hele mitt hjertet at jeg sovner, eller i det minste blir trøtt!
God natt:)
-Mindreverdig-
ALDRI mer 2011! og godt er det!!!
i akkurat dette sekundet smiler jeg, jeg nyter alene tiden min, og setter utrolig stor pris på min egen frihet akkurat nå...
Hører på høy musikk, med min nydelig hund ved siden av meg, mens jeg venter på at pillerusen skal ta tak i meg:)
2011 var et helvettes år, og jeg er så ubeskrivelig glad for at det er forbi:)
for meg så bestod 2011 sine 12 måneder av:
7måneders innleggelse
der av 2 av dem i rullestol
den lengste innleggelsen var på lukket avdeling, med tvangsmiddler
en periode på somatisk sykehus, på grunn av mine dumme valg
og resten på en åpen psykiatrisk avdelig
3 måneder på reise (alle vil nok tenke det at det var deilig, men for å være helt ærlig var det langt i fra godt! jeg måtte ta meg sammen i 3 måneder for å ikke ødelegge for dem jeg reiste med, mamma fotfølgte meg, og var bekymret for meg og mine tanker på å ta mitt eget liv, så det ble mer en 24timers observasjon enn en ferie)
2 måneder til å være hjemme (jeg var vel strengt tatt ikke hjemme, for jeg måtte ta igjen alt jeg ikke hadde fått gjort de andre 10månedene)
Så jeg er glad jeg kan si HADE til 2011 FOR GODT!!!!
også håper jeg av hele mitt hjertet at 2012 blir et bedre år, selv om det faktisk ikke skal så mye til:)
-Mindreverdig-
leteaksjonen etter meg selv...
Hadde alt i livet mitt vært opp til meg, hadde jeg kunne bestemt hva jeg ville oppleve og ikke.
Da skulle jeg faktisk ikke klaget! Da skulle jeg vært takknemmelig!
Mange som leser bloggen min vil nok tro at jeg er ganske bitter og sur av meg.
men det er jeg faktisk ikke, jeg er ikke bitter, jeg er heller mer glad
Hvorfor jeg er glad og ikke bitter, er fordi jeg syntes det er bedre at jeg har opplevd det jeg har, enn at noen andre måtte ha blitt offer for disse udyrene som har tatt fra meg livet mitt!
Selv om det høres helt feil ut for deg, så er jeg ærlig når jeg sier at jeg syntes jeg fortjener det!
Men det er så enkelt at selvtilliten min og selvbilde mitt er blitt så ødelagt at jeg ikke klarer å se meg selv som verdifull.
Det er derfor denne bloggen heter Mindreverdig, fordi jeg selv oppriktig føler meg det og når jeg ser meg selv i speilet, så føler jeg at Mindreverdig står skrevet i pannen min.
Hvis noen hadde fortalt meg det som står skrevet over, at de følte seg slik, så ville jeg reagert sterkt!
Jeg ville fortalt dem at INGEN mennesker er mindreverdt enn andre! alle er unik på sin egen måte, og ingen fortjener å bli offer for slike hendelser, det er så absolutt absurd at du kan tenke slik! og husk! Ingenting av dette var din feil!
Jeg prøver å si disse ordene til meg selv, men tankene og kroppen min vil ikke høre etter, de bare skyver det vekk og står på sitt.
Menneskene jeg har rundt meg er noen unike roser! de forteller meg så utrolig mange fine ting, det varmer hjertet mitt og smilet kommer frem, men etter noen sekunder går gleden over. monsteret inntar kroppen min igjen.
Og jeg blir på minnet av stemmen i hodet at jeg ikke kan stole på noen, for til slutt så vet jeg det at, den som jeg kan være 100% sikker på at aldri forlater meg, er meg selv!
Jeg har mistet tilliten til andre mennesker, jeg har mistet selv tilliten, jeg har mistet min indre trygghet.
Jeg er gått i stykker, jeg er blitt knust og jeg ligger strødd utover, og jeg klarer ikke å lime meg selv sammen igjen.
Jeg har mistet meg selv, men hvor på denne lange stien jeg falt av, det aner jeg ikke. jeg startet for 3år siden leteaksjonen etter meg selv, og jeg har fått utrolig god hjelp av dem rundt meg.
Heldigvis har jeg funnet noen biter av meg selv, men jeg har også funnet biter jeg skulle ønske ikke var en del av pusslespillet.
jeg har insett at denne leteaksjonen er svært omfattende, og jeg har også innsett at det kan ta lang tid, jeg bare håper på at jeg en gang kan fortelle meg selv og de rundt meg, at nå kan vi avslutte fordi vi har lykkes ved å finne alle bitene.
For først når alle bitene er funnet, kan jeg starte helings prossessen, da kan jeg endelig begynne å pussle det sammen igjen.
Og forhåpentligvis, kan jeg en dag se på meg selv som en vinner! et menneske med selvtillit,en overlever, som nå LEVER. jeg håper jeg en dag klarer å elske meg selv for den jeg er!
Selv om jeg hver dag ser meg selv i speilet og sier: Du er Du og du DUGER.
Så kanskje jeg en dag slipper å si dette høyt, fordi jeg på innsiden vet at jeg duger akkurat som jeg er!
For den dagen jeg klarer å elske meg selv, den dagen begynner jeg å leve igjen!
(bilde er hentet fra: google/ redigert av meg)
-Mindreverdig-
Det er allerede for sent!
Jeg orker ikke dette mer
nedturene blir bare fler og fler
jeg er så sliten
av å drukne aleine i driten
jeg får ikke lengre puste
Det hjelper ikke at dere prøver å lufte
Dere vil aldri nå meg
ikke så lenge dere ser en annen vei
Slipp meg fri og la meg gå
Det er allerede for sent å nå meg igjen nå!
-skrevet av Mindreverdig-
psykisk syk= komplisert kjærlighet!
Måten du ser på meg på, den måten du stryker meg over armen mens du lyser opp av glede
vil den forsvinne hvis du visste hele historien min?
ville de fine tekst meldingene tatt slutt, samtidig som du hadde trukket deg forsiktig unna?
Hvis du visste at jeg er psykisk syk?
den store lysten du har til å være med meg, og bare holde meg, ville det tatt slutt?
Den lykkelige, utadvente og mosomme jenten du er så betatt av
Ville du sett meg på en annen måte, om du visste at jeg gren meg i søvn hver natt?
Når jeg ligger i armene dine, og jeg sier jeg bare skal ha noe å drikke,
Ville du bedt meg om å dra hjem, hvis du visste at det jeg egentlig skulle var å ta medisiner slik at jeg også fikk sove!
Jeg vet at sannheten varer lengst, men samtidig så er det ikke alltid så lurt å brette livet sitt ut som en bok med en gang.
Det står ikke psykisk syk, voldtatt, tvangs innlagt, misshandlet eller jeg har lagt i belter i pannen min, selv om jeg selv føler det.
jeg skulle så gjerne ønske, at den jeg viser jeg er sammen med deg, er den samme som jeg er når jeg er aleine, men jeg beklager, livet er dessverre ikke så ukomplisert.
men som alle sier: Du fortjener bedre om han ikke godtar deg for den du er!
men skal jeg si dere en ting? Det er jævlig få som klarer å finne seg i at deres nydelige jente, prøver å ta sitt eget liv!
Det knuser og ødelegger et hvert menneske som har et forhold med en slik person!
X-min ble totalt ødelagt. det han sa til meg da han reiste var: Du har ødelagt meg psykisk, jeg er jævlig glad jeg skal reise og komme meg langt vekk fra deg!
i begynnelsen var han verdens snilleste, han lovet meg at vi skulle klare dette her sammen! han sa at han ALLTID ville være der! men hvor er han nå? JO på andre siden av verden og prøver å ordne opp i livet sitt igjen, som jeg ødela for han!
Så jeg tenker, det er ikke rettferdig av meg, å blande flere personer inn i denne onde sirkelen!
men samtidig, er det rettferdig at jeg skal leve aleine, fordi jeg har blitt traumatisert og påført smerte av andre?
Hva hadde du valgt?
-Mindreverdig-
