Bare litt til...

Jeg kjemper med alle kreftene jeg har for å holde ut, men likevel så forsvinner jeg mer og mer. Jeg trodde selv at det egentlig gikk bra, men alle rundt meg mente noe annet, innleggelse sier de. Nei sier jeg, for jeg måtte holde meg samlet, jeg kunne ikke risikere å gå i oppløsning, det passet ikke inn i timeplanen. Du er allerede så langt fra hverandre at du trenger hjelp sier det. Nei jeg skal klare dette, bare litt til.

Jeg holdt meg samlet så godt jeg kunne, jeg plukket opp bitene av meg selv i et forsøk på å ivareta meg selv, men til slutt brast alt. Jeg fikk 2 valg: enten kunne jeg gå ut i den rosa luften, gå i oppløsning og forsvinne ut i ingenting. Eller jeg kunne velge å dø selv. Teamet mitt ville at jeg skulle gå med på en frivillig innleggelse, men det eneste som betydde noe for meg var å ikke puste inn rosa luft slik at jeg forsvant ut i ingenting. De ringte mamma, men før mamma kom så tok jeg alle tabelettene jeg hadde. Mamma kom, hun holdt meg og sa at vi skulle klare dette sammen, hun strøk og klemte meg bare sånn en mamma kan klemme. Men jeg skrek til henne, jeg sa du må gå! gå! gå! gå! vær så snill gå! for jeg visste at jeg snart ville være borte. Jeg ba henne gå fordi jeg ikke ville at hun skulle se meg dø. Hun sa: JEG GÅR ALDRI FRA DEG! Hun ga meg plass og gikk ut av rommet sammen med noen sykepleiere. Når mamma kom inn igjen så var jeg ikke der lengre, hun holdt meg, men jeg var borte. 

<3 <3 <3

Det var en periode i livet mitt, der trykket på innsiden var så stort at jeg måtte finne en måte å få det ut på. Det var da jeg begynte å blogge. Det ble min måte å redusere trykket på. Mye har skjedd siden 2009 det er snart 8 år siden mitt første blogg innlegg. Jeg er ikke lengre 18, jeg er 26år. Mitt første møte med psykiatrien fikk jeg allerede i en alder av 10-11 år. Men det var først når jeg var blitt 18 at psykiatrien tok en stor del av hverdagen min. Det er mye som har skjedd. totalt har jeg brukt flere av disse 8 årene som innlagt. jeg har gått i behandling i alle disse årene. Jeg føler selv at jeg har vært en av de heldige, fordi jeg fortsatt har det samme teamet rundt meg. Et team som gjør alt de kan for at livet skal bli bedre for meg.

Da jeg begynte på sykepleier utdanningen så var det ingen som trodde at det skulle gå. Selv om det har krevd mye så er jeg her fortsatt. Snart ferdig med 2 året på sykepleien. Det er til tider svært vanskelig for jeg går i traumebehandling samtidig. Det å skulle bearbeide traumer om overgrep samtidig som du er i praksis og steller eldre mennesker er mildt sagt noe av det vanskeligste jeg har gjort. Men jeg prøver å stå i det og holde ut. Noen ganger klarer jeg det ikke, for kroppen min blir så utslitt og hodet slutter å fungere. Dette gjør at jeg blir psykotisk. Jeg mister grepet om virkeligheten fullstendig. Det er en alvorlig utvikling mitt sykdomsbildet har tatt de siste årene. Stadig oftere glir jeg inn i en psykose og utsetter meg selv for ekstrem fare i valgene som blir tatt. Det er skremmende men jeg nekter å gi opp.

Jeg skal bli sykepleier koste hva det koste vil. For det gir en ekstrem mestringsfølelse. Tenk at jeg får lov til å være der og hjelpe og støtte mennesker som ikke har det bra. Jeg kan bli den ene personen for et annet menneske som kan gjøre en forskjell. Etter å ha vært i psykiatrien i 8 år har jeg erfart at det er de små tingene som i allefall for meg har gjort den store forskjellene.For alle kan være en omsorgsperson uten at en får følelsen av at de bryr seg. for det er mange måter å oppføre seg på selv om man holder seg innenfor det som er krevd av deg for at du utfører jobben. Men det er når de rundt deg trer vekk fra arbeidsoppgavene og gir det lille ekstra som du som pasient vet at de ikke trenger å gjøre, det er da det skjer underverker.

Når psykologen vet at jeg er dårlig og han sender meg en melding på kvelden når jeg vet at han ikke er på jobb. De gangene han sender sms og vi har en sms samtale og han sier jeg må spise middag så vi kan snakke litt mer senere. Det er da jeg innser at han bare er et menneske som faktisk bryr seg så mye om meg at han er villig til å bruke av sin fri tid for å hjelpe meg. Det er unikt.

Når sykepleierne på avdelingen kommer tidligere på jobb fordi de vet at jeg skal innlegges den dagen. Og når de forklarer meg hvorfor de gjøre det. og grunnen er at de er redd for at andre skal miss forstå meg og sende meg til lukket avdeling. Når sykepleierne ser at jeg gjør fremskritt og hele hun lyser opp og hun smiler samtidig som hun forteller meg at hun er stolt over meg. Det er disse små magiske tingene som gjør at jeg klarer å holde ut i dette livet.

Det er mye som skjer i livet mitt, dagene er hektiske og jeg prøver på best mulig måte å får det til å gå på et vis. Jeg er som sagt snart ferdig med 2 året på sykepleien noe som i seg selv er et svært krevende studie. Det var ingen som trodde at jeg ville klare det inkludert meg selv, men her er jeg, selv om det holder hardt så står jeg har fortsatt. Det gjør meg stolt. Veldig stolt.

Bloggen er en av de tingene som blir nedprioritert, men den er god og ha hvis trykket blir for stort og jeg ikke ønsker å dele det med de rundt meg. På bloggen ligger det mange innlegg som er skrevet når jeg lider og til tider er svært syk. Det er derfor kjekt å poste et innlegg nå der livet mitt er helt greit. Jeg har nettopp vært innlagt pga av psykose, men nå er jeg tilbake og klar for å fortsette livet. Jeg håper alle dere fine mennesker der ute har det greit nok. Jeg er veldig glad i mange av dere. Hold ut og fortsett å kjemp for jeg tror faktisk at et vil være verdt det.

<3 <3 <3

Når psykiatrien svikter

Jeg kjempet, jeg holdt ut, jeg snublet, jeg reiste meg, jeg kjempet, jeg holdt ut, så smalt det!

Behandlingsapparatet rundt meg sviktet. ansvaret ble overlatt til mine pårørende, jeg ble innlagt på tvang, psykose! Jeg var på tvang 1 uke før jeg ble overført til DPS, for så å bli overført tilbake på tvang. Jeg var blitt en kasteball i systemet! for syk for DPS men for frisk for lukket avdeling. Jeg var på tvang i 2 døgn, så kom beskjeden: du blir fratatt sertefikatet og utskrevet, DPS nekter forresten å ta i mot deg.

På nytt var ansvaret overlatt til mine pårørende, jeg var syk, veldig syk! Sikkerhetsnettet rundt meg sviktet når jeg trengte dem som mest. jeg så bare en mulighet: Avslutte livet. Jeg skrev mine siste ord: "Jeg må velge mellom dere og meg og da har jeg valgt at det er jeg som må dø."

Mamma fant meg, men denne gangen var det alvorlig, jeg overlevde men fikk rabdomyolyse. Jeg måtte derfor bli liggende på sykehuset i en uke fordi det var fare for at nyrene skulle svikte.

Etter en uke på sykehus ble jeg overført til lukket avdeling på tvang, men noe var annerledes denne gangen. For første gang slapp jeg mamma og pappa inn i behandlingssituasjonen. De satt foten ned og krevde svar i tilegg til en plan over hva som skulle skje fremover. Jeg kjempet ikke lengre mot systemet alene, sammen var vi sterke. mine foreldre kjempet med alt de hadde, de ga klar beskjed om at behandlingen jeg hadde fått var uakseptabel, nok var nok, de nektet å sitte på sidelinjen å se at jeg forsvant lengre og lengre inn i døden. behandlerne forstod alvoret og grep tak i saken, vi var blitt hørt og forstått. Uten mine foreldre så hadde jeg ikke hatt noe å stille opp med.

I ettertid har både behandler og DPS beklaget, men sertifikatet har jeg fortsatt ikke fått tilbake. Jeg er snart halvveis i utdannelsen, men eksamen måtte jeg ta opp igjen etter sommeren pga av innleggelsene. Jeg har kjempet og jeg kjemper fortsatt. I ettertid har jeg prøvd å finne ut hva som gjorde meg så dårlig og svaret er: Stor belastning, alvorlige hendelser i familien og et enormt press, dette førte til at jeg ble psykotisk, og på toppen av alt så sviktet systemet når jeg trengte hjelp. Det er 6 år siden forrige selvmordsforsøk og jeg var sikker på at jeg aldri skulle havne der igjen, men på grunn av mange uheldige omstendigheter så havnet jeg ned i det dypeste mørke der den eneste løsningen var å avslutte livet. Det gjør meg trist at det ble sånn, når jeg vet at det kunne vært unngått hvis systemet hadde fungert.

-Mindreverdig-

Mitt liv: uforutsigbart & skremmende

Jeg skylder dere en oppdatering, dere er gode som bryr dere ♥

Jeg er takknemlig for at dere fortsatt leser mine ord. Antall lesere har aldri vært viktig for meg, det som har og er viktig for meg er å kunne skrive usensurert om livet mitt. Livet mitt som til tider er veldig mørk, men som også har dager hvor solen skinner.



Mange vil si at jeg er kommet veldig langt, og de har nok rett i det, men det som plager meg er at jeg fortsatt har en lang vei igjen å gå. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart. Når jeg tror den verste stormen er over, så slår den til med ekstra styrke som gjør at jeg mister fotfeste og ramler ned i mørket.
 Kontrastene er store, men det er vel kanskje sånn det er å leve med en dissossiativ identitets forstyrrelse. Det er vel det som gjør at jeg mestrer dagliglivet selv om jeg til tider er veldig syk. Fordi en del av meg har lært å mestre dagliglivet uansett hvor jævlig livet egentlig er. For det er slik jeg har overlevd min barndom.

Jeg forstår at dette kan høres rart ut for andre, for jeg sliter selv med å forstå det, for det høres så sykt ut. Og det er sykt. Fordi jeg i det ene øyeblikket er på jobb i sykepleieryrke og i det andre øyeblikket er jeg pasient. Med kun 1 times mellomrom går jeg fra å være den profesjonelle part til å bli pasient, jeg går fra å være den glade jenten, med humor og et smil på lur, til å bli usikker, redd og trist. Det er som to forskjellige personer, men jeg vet jo at det er meg med bare 1 times mellomrom. Jeg klarer ikke å møte blikket til behandleren min, tårene presser på og kroppen skjelver. Behandleren min bestemmer seg for at jeg er så syk at jeg må tvangs innlegges. Fra å være på jobb i sykepleieryrke til å plutselig bli en pasient som har mistet friheten over eget liv, der jeg legges i belter, tvangs medisineres og holdes på isolat. Det er en syk syk endring på noen timer. Men det er min virkelighet, mitt liv. Uforutsigbart og skremmende.



Jeg presser kroppen og hode så til de grader ved å kutte ut aktiv behandling og kun fokusere på skolen, for jeg vet at hvis jeg oppsøker hjelp nå så kollapser jeg fullstendig. Hvis jeg kollapser fullstendig så er alt jeg har jobbet for dette halve året bortkastet. men samtidig så vet jeg at jeg ikke er flink nok til å ivareta meg selv. Behandlings apparatet står med åpne armer, men jeg tørr ikke å la de gripe meg, for jeg vet at de ikke kan hjelpe meg slik jeg ønsker. De vil ha strengere rammer noe som betyr at det mest sannsynlig bli lukket avdeling. Og på lukket avdeling kan det ta måneder før jeg kommer meg ut igjen. Og da kan jeg virkelig glemme alt som har med skole å gjøre. 
Det er slitsomt å bli revet mellom skole og behandling for helsen kommer først, men hadde jeg sluttet på skolen så hadde helsen blitt mye verre, så de er avhengig av hverandre, så jeg kan ikke velge. Det som er ekstra vondt oppi alt dette er at mine nærmeste blir preget, i dårlige perioder lister de seg rundt i huset i et forsøk på å ta hensyn. De går bare å venter på den neste kollapsen. Min helse påvirker mange, jeg er selvfølgelig glad for det, men i tunge perioder hadde alt vært lettere hvis ingen brydde seg


- ♥ - Mindreverdig - ♥ -

Et skadet barn i en voksen kropp

Jeg kjempet så hardt
Minnene kommer, så blir alt svart
Det er vanskelig når minnene kommer
Fordi du ble aldri stilt til ansvar forann en dommer

Aleine står jeg med alt du gjorde
Det var min skyld fordi jeg var en hore
Det var i allefall det du sa
Du gjorde det nok for at du skulle føle deg bra

Nå blir jeg fortalt at det som skjedde aldri skulle skje
At det var ulovlig det du drev på med
Jeg var kun et barn, uskyldig og liten
Du som voksen skulle være bedre viten

Rettferdigheten jeg søker vil jeg aldri få
Jeg må godta fortiden og forstå at alt er over nå
Jeg hvisker til meg selv at jeg er trygg
Stemmen din sier skitten, feit og stygg.

Jeg kjemper fortsatt hardt
Minnene kommer, så blir alt svart
Jeg tviholder i alt det fine
Helt til du ødelegger med de vonde minnene dine.

En stor sorg bak et smil
Et skadet barn i en voksen kropp
Vil jeg noen gang føler meg bra nok?

- Mindreverdig -

Jeg er redd...

Selvom jeg har begynt på en sykepleie utdannelse så visste jeg at min tid i psykiatrien ikke var over, men jeg håpet innerst inne på at min tid på lukket avdeling under tvang var forbi. De siste månedene har jeg stolt vandret rundt i hvit uniform, jeg har vært den pasienter har henvendt seg til for å få trøst, hjelp og omsorg. Jeg trives i den rollen det gir livet mitt mening.

men bak smilet og den hvite drakten er ikke alt like rosen rødt, det er krevende, til tider veldig krevende. Stell av en naken kropp bringer meg tilbake i traumetid, men jeg må være profesjonell, det er ikke pasienten som ligger der sin feil, så mine behov kommer i andre rekke. I tillegg er undervisningen vi har triggende, jeg lærer hva kroppen tåler og hva den ikke tåler, og for meg som ikke ønsker å ha dette livet er det en farlig kombinasjon.

Skolen er krevende og jeg er sliten, mamma og pappa ville at jeg skulle legge meg inn på dps og få en pause, det passet ikke inn i mine planer og jeg avviste det. Men mamma ga seg ikke, hun kom inn på rommet mitt med tårer i øynene, hun var bekymret, så bekymret at hun begynte å hulke og gråte. Det gjorde vondt langt inn i hjerte, jeg trøstet henne og sa at alt ville bli bra, men hun så tydeligvis noe jeg selv ikke klarte å se. 

Jeg ba om innleggelse for mamma og pappa sin skyld, det ble litt styr før jeg tilslutt kom på dps'en. Men ingenting ble som jeg hadde tenkt, jeg hadde ikke vært på dps'en i en time engang før det ble bestemt at jeg var så dårlig og så syk at lukket avdeling på tvang var den eneste muligheten. Verden min raste fullstendig sammen.

så her ligger jeg på en lukket avdeling med en tvangsparagraf, jeg har på nytt mistet friheten over eget liv, jeg er skjermet fra de andre pasientene og ligger på isolat, dørene ut til avdelingen er låst, så med andre ord er jeg fanget på et rom, mennesker jeg ikke kjenner kommer og går og jeg kan ærlig innrømme at jeg er redd. Redd fordi jeg egentlig ikke vet hva som foregår

Alt eller ingenting

Det går opp og ned med meg for tiden. I det ene øyeblikket kan jeg føle meg på toppen av verden for så å plutselig falle rett i do, der jeg ligger i foster stilling og tårene triller. Jeg er så sliten, men samtidig er det så godt å være litt "normal" gjøre "normale ting" slik som folk på min alder gjør.

Noen ganger har jeg bare lyst til å legge meg ned å hyle, men jeg må ta meg sammen og virkelig jobbe med meg selv. Det er ikke å legge skjul på at stell av den mannlige kroppen er vanskelig når jeg har så mange traumer knyttet til det. Hvis jeg klarer å utføre dette profesjonelt i praksis, da vet jeg at jeg klarer resten. Men det er et hinder, et veldig stort hinder, og jeg vet at fall høyden er enorm. Det er alt eller ingenting.

Denne gangen satser jeg stort, jeg bare håper at jeg vinner

Fraværende & Psykotisk

Noen dager er smertefulle, de er fylt med sorg og sinne. Jeg har slitt denne uken, mange tanker har surret rundt i hodet. Jeg er flink til å fortrenge og glemme det jeg ikke vil huske, men plutselig slår virkeligheten meg i fjeset og det gjør så vondt så vondt. Denne gangen var det begynnelsen på 2015 som gjorde meg vondt.

Etter nesten 3 måneder på en traume avdeling stoppet verden min opp, jeg orket ikke mer, lyset og håpet hadde slukket og jeg prøvde å ta mitt eget liv. tilfeldigheter gjør at jeg fortsatt lever, for jeg var på god vei over til den andre siden. Jeg var så bestemt den gangen at jeg ikke hadde hatt muligheten til å redde meg selv eller ombestemme meg. sykepleiere og saks var det som reddet meg fra døden. veldig skremmende å tenke på i ettertid. Politiet kom å hentet meg og kjørte meg til lukket avdeling, jeg hadde mistet friheten over eget liv.

Dette var bare begynnelsen på det som ble noen lange og tøffe måneder. Mye av det som skjedde har vært uklart for meg og jeg har ikke villet vite hva som faktisk skjedde, helt til forrige uke, da fikk jeg et stort behov for å prøve å forstå hvorfor alt ble som det ble, så jeg ba behandleren min om hjelp til å huske.

Behandleren skrev dette: "Du var her til en time og du virket veldig fraværende og psykotisk. Etter timen satt du deg i gangen og satt der lenge. Du hadde blitt observert av kolleger, mens jeg var opptatt. Jeg fant masse toalettpapir på gulvet samt timekortet ditt. Jeg ble veldig bekymret for deg du virket veldig psykotisk og forvirret, Det skal mye til før jeg tenker at det er beste at du blir innlagt, da jeg tror det ikke er til så mye hjelp, men denne gangen opplevde jeg det slik at du ikke var i stand til å ta vare på deg selv, og at du var i en psykotisk tilstand. Da er det ikke bare mitt valg lenger, da har jeg faktisk en plikt til å sørge for at du kommer i sikkerhet."

I flere måneder var jeg under tvang, jeg ble sett på som en fare for meg selv og en fare for andre og ble derfor skjermet fra de andre pasientene. Det ble mange runder med fysisk kamp og belter, sprøyter og sterke hender som holdt meg fast. Kroppen bar tydelig preg av kamp, jeg var full i blåmerker over hele kroppen. Men jeg var redd, liv redd. eneste jeg ville var å komme meg ut, men hver gang ble jeg dratt tilbake på rommet og fastholdt. Jeg følte jeg kjempet for livet, for det var slik min psykotiske virkelighet var. Alt var farlig og alle ville meg vondt, og det føltes som om jeg kjempet for livet mitt hver eneste dag.

Jeg kjenner jeg blir fysisk dårlig av å skrive dette, helst vil jeg bare glemme og gjemme det langt vekk. Men kanskje hvis jeg klarer å sette ord på hvor jævlig jeg hadde det at ting kanskje blir bedre etterpå. Jeg har mest lyst til å la dette også forbli i utkast slik som mange innlegg har blitt den siste tiden. Men jeg får ta og publisere det før jeg ombestemmer meg.

-Mindreverdig-

Jeg har det bra!

Jeg har det bra! Det er så godt å kunne skrive disse ordene, endelig har jeg medvind og livet smiler.

jeg er utskrevet og jeg er veldig glad for å være fri. Lukket avdeling er ikke bra for meg, men det har vært nødvendig for å holde meg i dette livet, det er ingenting å legge skjul på at det siste året har vært tøft, jeg nådde bunnen, men takket være god hjelp så har jeg stablet meg på beina igjen litt etter litt.

psykotisk, sucidal, til akutt fare for seg selv og andre, utagerende. Disse ordene har surret rundt meg det siste året, men nå er de borte og det er godt!

Jeg har i løpet av denne sommeren kjent på ekte glede og kjærlighet. Jeg har følt på at jeg som person faktisk kan bety hele verden for noen andre, at jeg er deres grunn til å smile og kjenne glede. Det er en følelse jeg alltid har ønsket å oppleve. At jeg skulle være viktig og bety noe for noen andre, at jeg kan gi noen kjærlighet og hjelpe. Takket være denne flotte sommeren er jeg enda sikrere i mitt valg om å bli sykepleier. Og gjett hva? Skole plassen er i boks og jeg gleder meg til å begynne på utdanningen.

Det har skjedd en del endringer i livet mitt, positive endringer som styrker mitt ønske om å klare å kjempe denne kampen. Jeg vet at det kommer flere humper i veien, men jeg satser på at de blir mindre og ikke fullt så alvorlig.

Når jeg skulle velge hvilken kategori jeg skulle legge dette innlegget i så så jeg at jeg ikke hadde en 2015 kategori noe som betyr at alle innleggene fra 2015 ligger i kategorien "Innlagt på Psykiatrisk" eller "Innlagt på Traume Avd" Så dette blir det første innlegget i 2015 hvor jeg ikke er innlagt! Det gjør meg veldig glad :)

-Mindreverdig-

Døden

DETTE ER ET BRUTALT ÆRLIG INNLEGG OM DØDEN SOM JEG VET KAN VÆRE TRIGGENDE!
SÅ VÆR SÅ SNILL Å TRYKK DEG VEKK FRA DETTE INNLEGGET OM DU ER SÅRBAR!

Det er tilfeldigheter som gjør at jeg fortsatt er i livet, en barndom som ødelagte meg både fysisk og psykisk, og når misbruket tok slutt vendt jeg meg mot min egen kropp, jeg ønsket kroppen død. kroppen har gjennomgått uendelig mye smerte, men hjertet slår fortsatt, flaks vil mange si, men jeg klarer ikke å se på det som flaks. jeg vet at jeg kunne vært dø. flere ganger har jeg balansert på en tynn tråd mellom liv og død, men livet har seiret hver gang. jeg leker med livet, en dag vil jeg ende opp død hvis jeg fortsetter å mishandle kroppen min. en dag vil døden seire om jeg ikke stopper. for det er jo døden jeg virkelig ønsker?

mange sier at hvis du virkelig vil dø så klarer du det, det er ikke sant. ikke når man har et fungerende sikkerhetsnett rundt, der psykiatrien samarbeider og ser fare signalene før du selv egentlig forstår hva som skjer.

For meg er tankene om døden farligst når de styres av impulsene, for stort sett så ønsker jeg å leve, jeg ønsker å mestre dette livet og vinne denne kampen, men inni mellom så føles alt så mørkt dystert og håpløst! Det er når jeg mister håpet og troen på at ting kan bli bedre at jeg bli impulsiv og i fare for meg selv. for noen ganger ønsker jeg virkelig å dø, og flere ganger har jeg prøvd å dø, men jeg har rett og slett mislykkes i mine forsøk, for det er ikke så enkelt å bare dø.

Det er mye å tenke på så jeg har alltid mine planer klare, jeg kunne aldri hoppet fra en bro, for frykten for at familien min aldri skal finne meg takler jeg ikke, de trenger i det minste en grav å gå til. jeg kunne aldri kræsjet med bil for jeg ville aldri ødelagt noen andres menneskers liv eller satt noen andres liv i fare. Så trafikken er uaktuell. Overdose er blitt prøvd mange ganger og jeg har vært døden nær ved å ligge i koma. men mamma styrer medisinene mine nå nettopp på grunn av det. Så jeg har en siste løsning det er å ikke gi kroppen luft og hodet blod, her har jeg mislykkes, jeg har vært så nær der jeg har vært besvimt og sluttet å kjempe for livet, men i de siste sekundene har jeg blitt reddet. Det er når impulsene slår til at jeg blir en fare for meg selv. men uansett hvor mye jeg ønsker døden inni mellom så må det gjøres på det som er min riktige måte. 

Dette er kanskje uforståelig for mange, men for meg så gir dette mening, jeg er en person som har veldig mye kjærlighet for dem rundt meg, jeg er omsorgsfull og vill mine nærmeste alt godt, det er den største grunnen til at jeg stort sett ønsker å leve, fordi jeg vet at dem rundt meg hadde blitt ødelagt om jeg forlot denne verden. Mine foreldre hadde aldri kommet seg gjennom sorgen og det er vondt å tenke slik. men noen ganger virker alt så meningsløst og impulsene slår til, denne gangen har det vært nødvendig med innleggelse på lukket avdeling nettopp for å holde meg i dette livet og prøve å kjempe i mot impulsene.

jeg sitter her å lurer på om dette er et for ærlig og brutalt innlegg for en blogg, fordi jeg kan ikke styre hvem som leser dette, men det er min virkelighet akkurat slik det er, kanskje kan det hjelpe noen at jeg deler disse skumle tankene om døden. For 95% av alle mennesker ønsker på et eller annet tidspunkt å dø. Men det er langt fra ord til handling, men kanskje en mer åpenhet om døden kan forhindre selvmord. For du er ikke aleine om å ha slike tanker, det er faktisk veldig normalt selv om man føler seg gal når det stormer som verst.

Jeg hadde satt stor pris på tilbakemeldinger på dette innlegget

-Mindreverdig-

tvangsparagraf 3.3

Plutselig var jeg der igjen, steril avdeling med lukkede dører. Denne gangen ankom jeg på båre i ført håndjern, med et følge på 2 ambulanse personell og 3 politifolk, det er i allefall det det står på papiret. fast holding og belter ble tilslutt nødvendig for å roe den kaotiske situasjonen som oppstod. Jeg ville bare hjem, være i fred, få tid for meg selv til å samle meg nok til å klare å møte verden. Men legene hadde bestemt seg, lukket avdeling på tvangsparagraf 3.3

Nå har jeg snart vært innlagt i 2 måneder, jeg tror jeg ser åpningen i denne mørke tunellen, jeg håper at jeg snart ser lyset enda klarere slik at jeg kan være ute i det fri, der jeg bestemmer og er sjef i eget liv.

- Mindreverdig -

Frivillig-Tvang

Jeg vet ikke hva som gjør at jeg akkurat på denne tiden av året alltid har det vanskelig. Jeg er fortsatt innlagt. Frivillig-Tvang noe som vil si at jeg får ikke lov til å skrive meg ut selv om jeg er på frivillig og på en åpen avdeling, for da blir jeg overført til lukket avdeling på tvang. Jeg har det ikke så bra, men jeg ser ikke på meg selv så syk som behandlingsapparatet tydeligvis gjør. Utgang med følge og tilsyn hvert 30. minutt. Det er slitsomt å ha det slik og jeg liker virkelig ikke å være innlagt. spesielt ikke på slik merke dager som i dag. Jeg får heldigvis feire med familien så lenge mamma eller pappa følger med på hvert skritt jeg gjør, jeg liker ikke at mine nærmeste får et slikt ansvar, men det er den eneste muligheten jeg har til å komme meg ut av avdelingen.

Jeg har vært innlagt i over 1 måned og det er lang tid, jeg spør hele tiden hvor lenge jeg må bli her, men det eneste svaret jeg får er at jeg først må bli bedre. Frustrerende å ikke ha noe å forholde seg til. Det eneste positivet er at jeg er på DPS og ikke lukket avdeling, de kjenner meg her og jeg kan få god hjelp her. det er STOR forskjell på åpen og lukket avdeling. På lukket avdeling bli jeg sett på som psykotisk og medisinert deretter, på åpen avdeling ser de at medisiner faktisk ikke hjelper, at det er traumene som gjør at jeg har det sånn. Jeg får fortsatt mye medisiner men ikke i nærheten av det jeg ble tvangsmedisinert med på lukket. Overlegen på DPS ble faktisk ganske bekymret fordi jeg hadde fått så ekstremt mye medisiner. Jeg satser på at ting snart vil bli bedre, selv om jeg har mistet håpet og troen så har jeg gode mennesker rundt meg som holdet håpet oppe og hjelper meg når alt blir svart.

Jeg håper dere der ute får en fin 17.mai

- Mindreverdig -

Tvunget psykisk helsevern

Dagene og ukene etter jeg kom hjem fra Blakstad har vært vonde og tøffe, jeg har ikke vært meg selv, jeg har prøvd å holde meg på beina, men gang på gang har jeg lagt i fosterstilling på bade gulvet og tårene har bare strømmet på. Jeg har tørket bort tårene og prøvd å smile meg gjennom smerten, jeg har klart det til en viss grad, men så gikk jeg skikkelig på trynet.

Jeg klarte ikke mer, måtte vekk, jeg var ikke meg selv, psykologen så at jeg slet. Vi hadde sms kontakt flere kvelder på rad, tilslutt ble han så bekymret at han ringte mine foreldre. Det endte med full panikk og savnet melding til politiet. Det gjør meg så vondt at jeg utsatte mine nærmeste for dette, mine to beste venner og mine foreldre hadde full panikk de fryktet at de aldri skulle få se meg igjen. Men jeg ble funnet og hentet av min beste venninne, vi dro på legevakten. Etter besøket på legevakten har jeg bare følt meg som en paragraf

Pasient sitter sammenkrøpet på en stol, skjelver, ingen blikk kontakt, flakkende blikk.
Psykotisk pasient Innleggelse §3.2 Tvungen observasjon

Pasient er til tider svært urolig og vil ut fra avdelingen.
Vedtak om bruk av skjerming §4-3, første ledd er oppfylt

Vedtak om bruk av tvangsmidler §4-8, første ledd er oppfylt

Vedtak om overføring fra tvungen observasjon til tvunget psykisk helsevern Vedtakets §3.2-3.3 vedtakets varighet inntil 1 år.

Pasienten er personlig undersøkt og finner etter dette at pasienten har en alvorlig sinnslidelse. Jeg finner således at etablering av tvunget psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at pasienten på grunn av sin sinnslidelse:

X får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert.

X og/eller med stor sannsynlighet i meget nær framtid får sin tilstand i vesentlig grad forverret.

X og/eller utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget liv og/eller helse

X frivillig psykisk helsevern synes åpenbart formålsløst å forsøke

Nok en gang er jeg ikke lengre sjef i mitt eget liv, det er vondt veldig vondt faktisk.

- Mindreverdig -

...

Jeg føler jeg skylder dere et innlegg, jeg har prøvd å skrive, men alle forsøkene ligger som utkast. Jeg har det ikke bra, livet svinger mer enn noen gang og jeg er ustabil. Akkurat nå har jeg mer enn nok med å prøve å holde meg på beina. Jeg skal klare å kjempe meg gjennom dette denne gangen også, men jeg trenger tid og hjelp.

- Mindreverdig -

Dag 86 - 20.januar 2015

Jeg sliter med å finne ordene, for det var ikke slik det skulle bli, jeg var fast bestemt på at jeg skulle fullføre behandlingen på traumeavdeling, men dag 86, nærmere bestemt 20.januar.2015 ble annerledes, veldig annerledes.

Jeg var sliten, veldig sliten! I tillegg til en intens behandling manglet kroppen næring og søvn. Jeg mistet meg selv fullstendig og noe mørkt og destruktivt tok over, jeg prøvde å holde meg fast i troen og håpet på at ting ville bli bedre, men det var nytteløst. Lyset var forsvunnet sammen med troen og håpet. Det var ikke lengre noe som holdt meg fast i livet, sakte men sikkert forsvant jeg inn i døden, jeg innså at jeg hadde tapt kampen og det var greit.

Tilfeldigheter gjør at jeg kan skrive dette innlegget nå, jeg hadde englevakt. Sykepleier I hadde ingen grunn til å komme inn på rommet mitt, men av en eller annen grunn så gjorde hun det. Hadde hun kommet noen minutter senere så hadde jeg ikke vært i dette livet lengre.

Det er skremmende å tenke tilbake på denne dagen, sykepleier I var hysterisk, hun klarte faktisk ikke å samle seg, så de andre som jobbet der måtte sende henne ut av rommet mitt. Alt skjedde så brått og uventet, ingen så dette komme, jeg så det ikke selv en gang og det er det som gjør dette så skremmende. For like fort som det kommer så forsvinner det igjen. 

Teamet mitt ble veldig bekymret og redd, jeg hadde samtale meg psykolog T og sykepleier I, de satt på hver sin side av meg i sofaen, de var helt skjelven, men jeg satt der helt upåvirket. Avgjørelser ble tatt, avgjørelser jeg ikke var enige i. § 3.2 Tvungen observasjon! Panikken grep meg, jeg ville ikke på lukket avdeling, jeg hadde det bedre nå. Men ingenting jeg sa kunne endre deres avgjørelse. De måtte holde meg i livet, når jeg selv ikke var i stand til det. Sykepleier I ser på meg og sier: "Hva ønsker du nå?" Jeg svarte kjapt: "Jeg trenger en røyk!" Da satt sykepleier I ned foten: "Nei, det tørr jeg ikke, jeg går ikke ut med deg nå, jeg har en dårlig magefølelse på akkurat det!" Jeg klarte ikke å holde smilet og latteren tilbake, jeg var gjennomskuet, flukt planen min kunne jeg bare glemme. Sykepleier I smiler og ler, hun fikk akkurat bekreftet at det var lurt å følge magefølelsen. Det er godt at vi kan le litt i en såpass alvorlig situasjon, det gjør alt mye lettere.

Det var mange praktiske ting som skulle ordnes, personalet hadde allerede begynt å pakke tingene mine, jeg var sliten, alt for mye hadde skjedd på liten tid. Jeg fikk beskjed om å legge meg i sengen og prøve å slappe av, men det var lettere sagt en gjort. Psykolog T kom inn på rommet, hun satt seg på sengekanten og strøk meg på ryggen, hun begynte å fortelle historier fra sitt eget liv, gode og morsomme historier, jeg nøt hvert sekund, det var herlig å bare ligge der og høre på alt hun hadde å si.

Sykepleier I surret frem og tilbake, hun klarte aldri å samle seg helt. Det var tydelig at hun var preget av synet som møtte henne, når hun tilfeldigvis kom inn på rommet mitt. Jeg er lei meg for at hun måtte se og oppleve det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld til henne, men hver gang svarte hun: "Det er ikke meg du skal si unnskyld til, det er til deg selv."

Det tok lang tid før transporten kom, klokken 19 fikk jeg beskjed at de var kommet, lite visste jeg at det var politiet som skulle kjøre meg. Jeg ble fulgt ut bakdøren, uten mulighet til å si hade til de gode menneskene jeg hadde vært innlagt med. Da jeg så politiet rygget jeg, tårene spratt ut av øynene mine og beina låste seg. Sykepleier I ga meg en god klem og holdt rundt meg, det er ikke farlig, dette går fint. Politimannen prøvde å presentere seg men jeg avviste han. De plasserte meg i baksete og festet sikkerhetsselen. Psykolog T la jakken min rundt meg slik at jeg ikke skulle fryse, før hun ga meg en god klem. Sykepleier I hadde tårer i øynene når hun ga meg en lang og god klem. Jeg så at det gjorde dem vondt. døren ble lukket og bilen begynte å kjøre.

Jeg var sliten, tårene rant stille, min verden hadde stoppet opp, jeg så ut av vinduet på verden utenfor, den gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Politimannen og politidamen var hyggelige, de prøvde å få til en samtale, men jeg var ikke interessert. Jeg fikk beskjed om at kjøreturen ville ta litt over 1 time. Den første halvtimen satt jeg bare å drømte meg vekk, så stoppet vi for å ta en røyke pause. Jeg vurderte å løpe, men samvittigheten stoppet meg, de hadde bare vært snill mot meg, de ga meg en røykepause ute i fri luft, da fortjener de at jeg respekterer dem tilbake. Så jeg sto stille og røykte røyken min. Politidamen var på vakt hun fulgte med på hver minste bevegelse jeg gjorde. Politimannen var mer av den vittige typen, han fortalte historier, noen ganger lo jeg så jeg gren. Ingen av oss var kjent der vi skulle så ingen visste veien. Men tilslutt fant vi Blakstad psykiatriske sykehus. vi forstod fort at Blakstad besto av mer enn bare en bygning. Og ingen av oss visste hvilken avdeling jeg skulle på. Politimannen ringte på flere steder uten å lykkes. Tilslutt sier jeg: "Hvis du ringer på flere steder nå, så blir du også innlagt" Han mente selv at han kunne trengt noen dager innelåst. 

Etter mange mislykkede forsøk så fant vi avdelingen jeg skulle være på, jeg kjente panikken på innsiden og jeg slet med å sette den ene foten foran den andre. Politidamen strakk ut hånden sin og jeg grep den. Sammen gikk vi inn på avdelingen, det var trygt å ha en hånd å holde i. Jeg ble plassert på et rom og politiet fikk beskjed om å dra. Så der satt jeg. Livredd! Alt rundt meg var ukjent og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, nye mennesker kom og gikk hele tiden. Jeg var fanget. Jeg hadde et stort behov for å komme meg vekk der i fra, men det var nytteløst, dørene var låst og de hadde lov til å holde meg der mot min vilje, for jeg var ikke lengre sjef i mitt eget liv. 

- Mindreverdig -

Dag 73

Ordene du så gjerne ville å si, ble ikke sagt
Ordene stoppet før de klarte å komme seg ut
Fanget bak en lukket munn
Fanget bak to triste øyne

Taushet

Smerten på innsiden vokste seg stor
Smerten og skammen tok over
Ingen forstod hvor vondt du hadde det
Ingen forstod hvorfor du gjorde som du gjorde

Ensomhet

Kampene ble kjempet i stillhet
En usynlig og dødelig kamp 
Full av destruktiv mestring

Desperasjon

Når det syke tok over
Forsvant fornuften
Du tapte kampen
Men jeg kjemper videre for oss

Håp
 

-Mindreverdig-

Julenstrygghet

Jeg føler meg heldig, Julen er for meg den aller beste tiden på året. Jeg har reist hjem for å feire jul og jeg gleder meg til å tilbringe noen dager i trygghet, i de kjente og kjære juletradisjonene. For det var julenstrygghet som var det fineste jeg hadde i min bardom, det kjæreste og viktigste for meg.

Jeg håper dere der ute har det så godt som dere kan, jeg vet at det er mange som sliter ekstra i disse tider og jeg sender gode tanker spesielt til dere <3

God Jul og Godt nytt år
-Mindreverdig- 

Dag 42

En liten oppdatering: Jeg er sliten, det er krevende å være her. Det er ikke så mye mer å skrive. Hodet mitt er helt tomt. Det lille jeg har av energi må jeg bruke på å komme meg gjennom dagene og behandlingen. 

- Mindreverdig -

Dag 25

13 dager tok det før det skulle gå opp for meg hvorfor jeg egentlig var innlagt på en traume avdeling. Det var et hardt slag. Jeg var ikke forberedt på hvor tøft dette oppholdet ville bli. forrige uke var jeg i tenkeboksen. jeg var usikker på om behandlingen var for tøff for meg å gjennomføre, jeg følte meg ikke meg sterk nok. samtidig som jeg følte meg totalt missforstått av personalet. I frustrasjon sendte jeg mail til behandlerene mine hjemme, jeg fikk noen gode svar som fikk meg til å tenke meg om en ekstra gang. Jeg tok med meg mailen til psykolog T her på avdelingen, jeg viste frem det jeg hadde skrevet og svaret jeg hadde fått. Jeg fikk skryt og missforståelsene ble snakket om og det ble en oppklaring, noe som hjalp veldig

Psykolog T var også åpen om sine bekymringer, hun sa at de hadde snakket om meg på møtene sine, at de også har lurt på om behandlingen var for tøff for meg. Hun sa at de følte seg hjelpesløse ovenfor meg, fordi jeg ikke klarte å fortelle hva jeg trengte, de gjorde så godt de kunne, men de var klar over at noe av det kunne bli feil.

Psykolog T stillte meg et spørsmål som hun ville at jeg skulle bruke noen dager på å tenke igjennom "Var jeg ville til å gi det en ny sjanse?" var jeg ville til å starte på nytt og prøve å få til et samarbeid. Jeg brukte noen dager til å tenke på dette, mest av alt ville jeg pakke sammen tingene mine og reise hjem. Men jeg bestemte meg. Jeg skal gi dette en sjanse, jeg skal gjøre alt jeg kan for at dette skal bli bra, så etter 3 uker er jeg der jeg burde vært når jeg kom hit. Jeg er åpen for å prøve, jeg har innstillt meg på at jeg ikke har noe å tape. og jeg har bestemt meg for å gi alt.

Personalet har endeling forstått at jeg trenger tid, at det å presse meg virker mot sin hensikt. så sammen har vi endre taktikk. vi har insett at jeg ikke klarer å følge behandlingen slik de andre klarer, men vi tar det i mitt tempo, og litt etter litt håper vi på at det vil skje en endring. Det er dumt at det skulle ta 1 måned før de skjønnte hvordan de kunne nå inn til meg, men jeg vet at det er vanskelig for andre å forholde seg til meg, for i begynnelsen så gir jeg ingenting av meg selv, det er mitt forsvar, det er slik jeg er. behandleren min hjemme skrev dette så fint: "Når en møter taushet hos noen en vil hjelpe, kan det lett føre til at en som hjelper føler seg litt hjelpeløs, og en vet ikke hva en skal gjøre."

Nå ser jeg frem til helgen, jeg skal har permisjon fra avdelingen :) Skal på besøk til en herlig venninne, og jeg gleder meg virkelig til å komme meg litt vekk fra dette stedet.

- Mindreverdig -

Dag 11

Jeg er splittet på mange forskjellige måter sier de, men jeg føler noe annet. opp kuttet, delt, ødelagt, jeg har blitt revet i fra hverandre, det er som å bli kjørt gjennom en kjøttkvern og forvente at jeg skal være like hel når jeg kommer ut igjen. Det gir ikke mening, men det er visst sånn her i livet at ikke alt skal gi mening. Veldig frustrerende.

Hvis noen spørr meg hvordan jeg har det her på avdelingen, så tar jeg meg selv i å si at jeg har det kjempe bra, og at behandlingen ikke er så tøff som jeg trodde den skulle være. Men kroppen bærer tydelig preg av noe annet, kroppen er utslitt og i ubalanse, alt jeg spiser går rett gjennom, mørke ringer under øynene blir hver morgen dekket til med et tjukt lag av sminke.Jeg bruker mye energi på å skjule at jeg er sliten. men uansett hvor mye jeg prøver å skjule det så lyser det tydeligvis i gjennom. Hvorfor er personalet så bekymret akkurat i dag? Hvordan kan de vite at jeg er utslitt, når jeg prøver så hardt å skjule det. Alle ansatte og innsatte har brydd seg ekstra mye om meg i dag, de har gitt meg klemmer og klappet meg på skulderen. Hva er det de ser som ikke jeg ser?

- Mindreverdig -

Døden er meningsløs...

Ord blir så små og ubetydelig i møte med døden, for ingen ord kan få tilbake et liv, men er det en ting ord kan gjøre i en slik situasjon, så er det å vise kjærlighet.

Døden er meningsløs, men samtidig en så naturlig del av livet. Noe vi alle er klar over at vil skje, men uansett hvordan og når det skjer, så kommer det brått og uventet, og man kan aldri forberede seg på sorgen som kommer. Jeg har tatt en 2 dagers pause i behandlingen for å reise hjem i begravelsen. Det betyr mye å være der for hverandre og dele sorgen og kjærligheten. Jeg tror ikke det går opp for meg hva som har skjedd før jeg er i begravelsen, først da blir alt så virkelig.

Det har skjedd mye den siste uken, nytt sted, nye mennesker og mye informasjon om en tøff behandling som jeg skal gjennomgå. Følelsene mine er helt bedøvet, kanskje det er like greit akkurat nå. Andre mennesker har behov for min støtte og kjærlighet, jeg er nødt til å stå på beina og være den sterke de neste dagene. Kanskje når jeg er tilbake på avdelingen at jeg da knekker fullstendig sammen.

- Mindreverdig -

Dag 7

Jeg har vært på avdelingen i 1 uke nå, det har vært en utfordrene og vanskelig uke. Jeg har hatt mer enn nok med å prøve å være tilstede. Det er veldig skremmende fordi jeg og hvordan jeg har det på innsiden er i fokus. Mine vanlige mestringsstrategier som unnvikelse fungerer ikke, for jeg har ingen mulighet til å skyve fokuset over på noen andre. Mange vil si at det er kjempe bra, og på en måte er det jo det, men det er nytt, utrygt og veldig vanskelig. At jeg og mine problemer er hovedfokuset er følelsesmessig helt jævlig. Ja det er nødvendig for at jeg skal komme meg videre, men man blir aldri klar for å ta opp kampen mot noe som virker uoverkommelig.

Jeg har fått noen fantastiske mennesker rundt meg som skal hjelpe meg i disse 3 månedene og det er jeg veldig takknemlig for, men de er bekymret. Bekymret fordi de er usikker på hvor de har meg og det er ikke så rart, jeg prøver så godt jeg kan å sette ord på ting muntlig, men det er utfordrene. Jeg syntes selv at jeg har vært kjempe flink, og jeg har klart å si masse, men for de som ikke kjenner meg og vet om mine utfordinger når det gjelder å sette ord på ting muntlig, så forstår jeg bekymringen. De har bestemt at jeg skal ha tett oppføling og at jeg får medisinene daglig i stedet for ukentlig. Det er frustrerende fordi de missforstod hva jeg mente, men det er også forståelig fordi de ikke kjenner meg godt nok enda enda.

Jeg vet at jeg har en veldig tøff uke i vente, jeg håper at psykolog T og sykepleier I etterhvert klarer å forstå meg bedre, slik at vi slipper så mange missforståelser. For det er frustrerende for begge parter. Jeg reiser hjem i begravelse denne uken og det er noe jeg gruer meg veldig til, det er vondt at så mange mennesker rundt meg dør, 2014 har vært et ekstremt år når der gjelder død. Ord blir så små og meningsløse i møtet med døden. Men samtidig blir det godt å være sammen i begravelsen, selv om en begravelse i mine øyne ikke er for den døde, men for de levende.

- Mindreverdig -

Dag 1

Det første målet mitt, var å i det hele tatt møte til innleggelsen. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg har gått med meg selv, og med god støtte fra mine foreldre og mine nærmeste venner så klarte jeg det. Jeg har møtt til innleggelsen og jeg har vært her den første natten. Det er vondt og vanskelig, kjenner allerede på savnet av alle der hjemme, og jeg skulle så gjerne vært der for den ene venninnen min som mistet faren sin i helgen. Så akkurat nå er jeg litt stolt over å ha klart det første målet mitt, men jeg har det veldig vanskelig og vondt<3

natta klemmer <3 <3

Dødelig mestringsstrategi...

Jeg skrev et innlegg som hadde overskrift "Du leker med døden" men det kommer nok til å forbli et utkast. Det blir for åpent, for sårt, men kanskje en gang er jeg sterk nok til å publisere det. Jeg har hatt det veldig vondt og vanskelig den siste tiden, og gjennom de profesjonelles øyne så har jeg lekt med døden. Farlig, ubevisst og veldig skremmende. Av og til forsvinner jeg så langt ned i mørke at ingen klarer å nå meg, når tvangs innleggelse på lukket er det beste alternativet, når sykepleieren ser meg i øynene og sier " Jeg kan ikke ta ansvar for at du kanskje dør i natt, du trenger mer hjelp en vi kan gi deg her"

Jeg forstår ikke hvorfor jeg gang på gang lar det gå så langt, det ender aldri bra. Jeg kom meg gjennom helgen, men det er tilfelldig. Jeg har laget meg en mestringsstrategi som er dødelig, og det er virkelig ikke bra, jeg har hatt mange dårlige løsninger på problemene mine oppgjennom, men dette må være en av de dårligste.

Det er mye som foregår i hodet mitt og rundt meg, jeg skal snart innlegges på en traumeavdeling og det er jo noe som skaper mye kaos i seg selv, det blir tøft, veldig tøft. Og de største utfordringene er at jeg må snakke, og jeg må tørre å ta min plass, for jeg og er viktig.

Jeg håper dere der ute har det bra, jeg sender dere alle en god klem <3
- Mindreverdig - 

Drittunge

Det er så mye kaos på innsiden, så mange tanker det er vanskelig å sette ord på. Fordi jeg skammer meg. Spørsmål som jeg ønsker svar på, men som er alt for vanskelig å stille. jeg har prøvd utallige anonyme internett sider, men etter en stund så bare sletter jeg alt. Jeg klarer ikke å skrive ordene, det er noe i meg som hindrer det, og det er nok skammen jeg kjenner på da.

For som en overlever av overgrep og traumer, så har jeg mange spørsmål. spørsmål som jeg egentlig trenger svar på for å klare å komme meg videre, spørsmål som jeg har holdt for meg selv i så uendelig mange år. jeg skulle ønske jeg var sterk nok til å skrive dem, for jeg trenger virkelig svar. men nei jeg skammer meg alt for mye, skammen kan ikke beskrives med ord, den er intens og veldig ubehagelig. for hvorfor skal jeg skamme meg over det jeg har opplevd? Det er ikke noe jeg velger, det er bare slik det er og har blitt.

Jeg har oppført meg stygt i det siste, jeg har oppført meg som en liten frekk drittunge ovenfor mennesker som bare ønsker å hjelpe meg. men jeg følte meg sviktet. for første gang på 5 år følte jeg at systemet sviktet meg, det var skummelt, for hadde dette vært for noen år siden, så hadde jeg enten vært død, eller jeg hadde overlevd et selvmordsforsøk. men jeg har vokst, jeg har blitt sterkere, men likevell er det ikke så mye som skal til for å vippe meg utenfor kanten. det var ingen som hørte mitt rop om hjelp, selv om jeg formidlet det skriftlig. derfor følte jeg meg veldig sviktet. for jeg vet at systemet rundt meg ikke er tankelesere. men når jeg ber om hjelp på den måten og ikke blir hørt, er det akkurat som å få døds slaget.

2 dager gikk, 2 dager der jeg vippet mellom livet og døden. for hvert minutt som gikk ble jeg mer og mer sucidal, kaoset på innsiden ble etterhvert så uutholdelig at jeg måtte stoppe bilen, før jeg sank sammen i foster stilling og gråt hysterisk. Ingen bryr seg, du er bare i veien. vi er så lei av maset ditt, du er til bry. vi er lei av deg og vi orker ikke hjelpe deg mer. verden raste sammen, fullstendig kollaps. jeg skrev den styggeste meldingen jeg noen gang har skrevet, og jeg sendte dem til en av dem som sviktet. ba hn reise til helvette og la meg være i fred for hn var stygg og jeg hatet hn. ALDRI MER TA KONTAKT, LA MEG VÆRE I FRED, JEG HATER DEG!!!! JEG HATER DERE ALLE!!!

etter 2 dager ringer telefonen, jeg tar den ikke. en meldingen på svareren. så en melding på telefonen. telfonen ringer flere ganger men jeg nekter å ta den. jeg skriver tilbake. LA MEG VÆRE I FRED, JEG HATER DERE. Telefonen ringer og ringer. jeg tar den ikke, så flere meldinger. meldinger som tydelig er preget av frustrasjon, der det står at de har gjort feil, og at de må endre rutinene for slik skal ikke skje. unnskyld! Det ringer igjen, jeg tar den men jeg klarer ikke å få frem ordene. de snakker, jeg hører, tilslutt knekker jeg sammen, jeg klarer ikke å holde gråten unna, det gjør så vondt, så forferdelig vondt. Kan du komme ned her over helgen så kan vi ta en prat? jeg får frem et lite ja før jeg legger på. 

mandagen kommer og jeg møter opp, jeg får en god klem, men jeg klemmer ikke tilbake. jeg føler meg sviktet, hn prater, jeg hører men jeg ser ned i bakken. vi går tur. vi går på butikken og hn kjøper en is til meg, vi sitter oss på en benk, jeg ser ned. vil aller helst bare løpe der i fra, langt langt bort, der ingen kan svikte meg. hn er frustrert, for det er ikke hn sin feil, det var systemet som sviktet, en melding som ikke var kommet frem, men det hjelper ikke, jeg føler det jeg føler uansett og det er vondt. vi snakker sammen lenge, vi sitter der i over en time. det føles litt lettere på innsiden men jeg er fortsatt sint. sint fordi jeg føler meg sviktet.

når jeg kommer hjem, sender jeg en melding til behandleren min, jeg ber om unnskyldning for at jeg oppførte meg som en drittunge. hn sier det er greit og fullt forståelig. det hjelper egentlig ikke. men uansett så er jeg lettere på innsiden. jeg har hatt et veldig tøft år, og avslutningen på dette året kommer til å bli enda tøffere.

dette er den siste helgen min hjemme i 2014, neste helg er jeg innlagt på DPS og helgen etter det, blir jeg innlagt på en traume avdeling. jeg er ikke ferdig der før i februar. dette kommer til å bli jævlig vanskelig. jeg gruer meg veldig, jeg blir bare sintere og sintere jo nærmer vi kommer. jeg klarer ikke holde kaoset på innsiden unna, det er for mye å forholde seg til, der er overbelastning i hjernen, jeg takler ikke dette. kaos, fullstendig kaos og det gjør vondt.

- Mindreverdig - 

It's a fine line

<3 <--------> <´3

Sleep Baby Sleep...

Hvem er det jeg egentlig prøver å lure?

jeg går rundt og smiler og sier at alt er bra, når sannheten er at jeg vrir meg i smerte på innsiden. Jeg var hos psykiateren min i dag, jeg prøvde å skjule smerten så godt jeg kunne, og jeg lykkes nesten. men på slutten av timen kom en tåre, jeg skammer meg over at hun så det, hun tørket den bort, og i det hun var borti meg så raste hele verden min sammen.

tårene nermest hoppet ut av øynene mine, jeg prøvde å stoppe dem, men det gikk ikke. jeg krøllet meg sammen så godt jeg kunne, jeg ville bare forsvinne der i fra. " det er ikke noe å skamme seg over" sier hun trøstende, jeg synker enda mer sammen, jeg trenger sårt en klem der jeg sitter, men jeg sier ingenting, vi sitter der i noen minutter slik at jeg får samlet meg litt.

"skal jeg ringe foreldrene dine?" spørr hun i en litt bekymret tone. Nei det går bra svarer jeg litt nervøst. "Men, ikke sitt deg i bilen i denne tilstanden her, kan du gå deg noen runder før du kjører hjem?" Ja det skal jeg gjøre, jeg reiser meg og går mot døren. Jeg åpner den og går fort ut, jeg kommer ikke lengre enn til trappeoppgangen før jeg knekker fullstendig sammen. jeg krøller meg sammen og støtter meg til veggen, tårene blir til en liten dam på gulvet.

jeg kjenner plutselig en hånd på skulderen, det er psykiateren, hun spørr om jeg er sikker på at hun ikke skal ringe noen, jeg hulker frem at "det går fint" Hun omformulerer spørsmålet "vil du at jeg skal ringe noen for deg?" på nytt hulker jeg frem at "det går fint"

Etter en stund så klarer jeg å samle meg, jeg tar hetten på hodet og skjuler meg bak håret. Jeg merker at menneskene rundt ser på meg, men jeg fortsetter å gå i høyt tempo til jeg når bilen. jeg synker sammen i setet og sammenbruddet er et faktum.

-Mindreverdig-

Sliten...

Det er alt for mye som skjer rundt meg for tiden, jeg merker at jeg mister fokus og grepet rundt virkeligheten. Det er skremmende. Alt startet når X min tok kontakt, automatisk rippet det opp i en fortid som for meg var en fortid jeg var ferdig med, men når han kommer på side linjen og på nytt prøver å fortelle meg at jeg har ødelagt han og at jeg skylder han en forklaring for alt, da fylles kroppen sakte men sikkert med skyldfølelse. Jeg liker virkelig ikke dette.

Det nermer seg skremmende fort en traume innleggelse som varer i flere måneder, jeg gruer meg, gruer meg fordi jeg vet at det vil kreve ekstremt mye av meg, og det er en intensiv behandling. 

Jeg går rundt meg selv for tiden, jeg skulle bestille fly og tog biletter begge deler klart jeg selvfølgelig å bestille feil, jeg blir flau. flau over at jeg i det hele tatt klarte å bestille feil, når jeg var så sikkert på at det var rett. Behandleren min sier at det handler om at jeg er stresset og engstelig, og det er nok riktig.

Nå er det god natt for min del, kroppen min trenger unormalt mye søvn for tiden.
- Mindreverdig - 

Ferdig operert

jeg ble utskrevet fra sykehuset i dag, denne gangen var jeg innlagt fordi jeg skulle operere. operasjonen gikk fint. men da jeg lå på oppvåkningen hadde jeg store smerter, fysiske smerter. Som vanlig ville jeg ikke være til bry, så jeg lå der og prøvde å skjule smerten min. Den ene sykepleieren kommer bort til meg og sa: Kjære vakre deg du må si at du har vondt, så kan du få noe smertestillende. Det går helt fint svarer jeg med et smil. Hun blir litt oppgitt og løper videre. Jeg får en ekkel følelse av å bare være i veien og mest av alt vil jeg bare vekk der i fra. jeg setter meg opp i sengen for å vise at jeg har det bra og at jeg er klar til å bli trillet opp på avdelingen.

Det jeg ikke hadde fått med meg var at sykepleierne hadde stått et stykke unna og obeservert meg, for de syntes det var rart at jeg satt i sengen og hadde det helt fint bare 15 minutter etter operasjonen. Hver gang de gikk forbi smilte jeg til de. Legen kom og sa: Dere må gi denne jenten litt Morfin, jeg la meg ned igjen og jeg kjente at medisinen hjalp på den intense smerten, men det gikk bare en halvtime før jeg på nytt satt i sengen i et håp om å bli trillet vekk der i fra. Sykepleieren kommer bort til meg, hun gir meg mer Morfin og sier at jeg snart skal trilles opp. Mannen som skal trille meg opp på avdelingen kommer endeling, sykepleieren holder en hånd på skulderen min, hun smiler når hun sier: Du må bli flinkere til å gi beskjed. Hun ser på mannen som står ved sengen og sier: Hun her sier ingenting, og med ingenting så mener jeg at hun er ikke av den typen som vil bli sett og klager, men hun har vondt, så sørg for at hun får nok smertestillende, hun ser ned igjen på meg før hun nok en gang sier: du MÅ gi beskjed, for du skal ikke gå rundt å ha det så vondt når du ikke trenger det, du fortjener ikke det!

Jeg ligger i sengen og ser opp i taket når jeg blir trillet gjennom korridorene, det var godt å bli trillet vekk, for jeg følte meg i veien, følte at jeg bare var til bry, at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg kommer endelig inn på rommet og det tar en god stund før jeg klarer å roe meg, tankene kødder med meg, de får meg til å føle meg verdiløs når jeg ikke er det.

jeg så noe veldig bra på Tv. Hvis du har en 100 lapp, hvor mye er den verdt? 100kr! hvis du krøller sammen hundrelappen, hvor mye er den verdt? fortsatt 100kr! Hvis du hopper og tramper den ned i driten hvor mye er den verdt? forstsatt 100kr! Uansett hva denne 100 lappen gjennomgår så mister den ikke sin verdi!

Verden surret ekstra rundt for meg da jeg tok opp telefonen. jeg hadde fått en melding når jeg lå på operasjonsbordet. En melding fra X-en min der det stod: Om du noen gang føler for å snakke så er jeg klar. Det stakk langt inn i hjertet og det satte i gang masse drit på innsiden som jeg hadde begravd for lenge siden. det gjør meg sint, sint fordi måten han behandlet meg på var respektløs, jeg kommer aldri og da mener jeg ALDRI til å tilgi han for det han gjorde.

-Mindreverdig-

Fall down seven times stand up eight...

Verden kræsjet fullstendig forran øynene mine og det eneste jeg kunne gjøre var å prøve å holde meg fast i den kaotisk tiden som fulgte...

Jeg holdt meg fast, jeg falt, jeg reiste meg, men på nytt falt jeg, tilslutt var jeg så sliten at jeg ikke lengre klarte å reise meg. Utslitt og forvirret godtok jeg døden. Det mørke og destruktive tok fullstendig over og døden ble nesten en realitet.

Inne på rommet fant de meg livløs og blå, jeg var på vei over til den andre siden, men de nektet å gi slipp på meg! Ambulansen ble ringt, og mye jeg ikke forstod ble bestemt på kort tid. Når jeg var klar til å avslutte livet, ble jeg tvunget til å bli i det. Sakte men sikkert klarte de rundt meg å blåse nytt liv i håpet og ved hjelp av tid og gode mennesker klarte jeg nok en gang å reise meg.

Så her står jeg, men jeg er ustø så kjære livet mitt denne gangen trenger jeg litt medvind for å klare å bli stående.

-Mindreverdig-

Les mer i arkivet » September 2017 » Mars 2017 » September 2016
mindreverdig

mindreverdig

26, Bergen

Jeg kan kontaktes på: mindreverdigblogg@gmail.com Jeg var et offer, men i 23 år har jeg overlevd... Nå kjemper jeg min livs kamp for å klare å leve

bloglovin Norske blogger Blogglisten mindreverdig Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits Blogglisten Blogglisten