Bare litt til...

Jeg kjemper med alle kreftene jeg har for holde ut, men likevel s forsvinner jeg mer og mer. Jeg trodde selv at det egentlig gikk bra, men alle rundt meg mente noe annet, innleggelse sier de. Nei sier jeg, for jeg mtte holde meg samlet, jeg kunne ikke risikere  g i opplsning, det passet ikke inn i timeplanen. Du er allerede s langt fra hverandre at du trenger hjelp sier det. Nei jeg skal klare dette, bare litt til.

Jeg holdt meg samlet s godt jeg kunne, jeg plukket opp bitene av meg selv i et forsk p ivareta meg selv, men til slutt brast alt. Jeg fikk 2 valg: enten kunne jeg g ut i den rosa luften, g i opplsning og forsvinne ut i ingenting. Eller jeg kunne velge d selv. Teamet mitt ville at jeg skulle g med p en frivillig innleggelse, men det eneste som betydde noe for meg var ikke puste inn rosa luft slik at jeg forsvant ut i ingenting. De ringte mamma, men fr mamma kom s tok jeg alle tabelettene jeg hadde. Mamma kom, hun holdt meg og sa at vi skulle klare dette sammen, hun strk og klemte meg bare snn en mamma kan klemme. Men jeg skrek til henne, jeg sa du m g! g! g! g! vr s snill g! for jeg visste at jeg snart ville vre borte. Jeg ba henne g fordi jeg ikke ville at hun skulle se meg d. Hun sa: JEG GR ALDRI FRA DEG! Hun ga meg plass og gikk ut av rommet sammen med noen sykepleiere. Nr mamma kom inn igjen s var jeg ikke der lengre, hun holdt meg, men jeg var borte. 

<3 <3 <3

Det var en periode i livet mitt, der trykket p innsiden var s stort at jeg mtte finne en mte f det ut p. Det var da jeg begynte blogge. Det ble min mte redusere trykket p. Mye har skjedd siden 2009 det er snart 8 r siden mitt frste blogg innlegg. Jeg er ikke lengre 18, jeg er 26r. Mitt frste mte med psykiatrien fikk jeg allerede i en alder av 10-11 r. Men det var frst nr jeg var blitt 18 at psykiatrien tok en stor del av hverdagen min. Det er mye som har skjedd. totalt har jeg brukt flere av disse 8 rene som innlagt. jeg har gtt i behandling i alle disse rene. Jeg fler selv at jeg har vrt en av de heldige, fordi jeg fortsatt har det samme teamet rundt meg. Et team som gjr alt de kan for at livet skal bli bedre for meg.

Da jeg begynte p sykepleier utdanningen s var det ingen som trodde at det skulle g. Selv om det har krevd mye s er jeg her fortsatt. Snart ferdig med 2 ret p sykepleien. Det er til tider svrt vanskelig for jeg gr i traumebehandling samtidig. Det skulle bearbeide traumer om overgrep samtidig som du er i praksis og steller eldre mennesker er mildt sagt noe av det vanskeligste jeg har gjort. Men jeg prver st i det og holde ut. Noen ganger klarer jeg det ikke, for kroppen min blir s utslitt og hodet slutter fungere. Dette gjr at jeg blir psykotisk. Jeg mister grepet om virkeligheten fullstendig. Det er en alvorlig utvikling mitt sykdomsbildet har tatt de siste rene. Stadig oftere glir jeg inn i en psykose og utsetter meg selv for ekstrem fare i valgene som blir tatt. Det er skremmende men jeg nekter gi opp.

Jeg skal bli sykepleier koste hva det koste vil. For det gir en ekstrem mestringsflelse. Tenk at jeg fr lov til vre der og hjelpe og sttte mennesker som ikke har det bra. Jeg kan bli den ene personen for et annet menneske som kan gjre en forskjell. Etter ha vrt i psykiatrien i 8 r har jeg erfart at det er de sm tingene som i allefall for meg har gjort den store forskjellene.For alle kan vre en omsorgsperson uten at en fr flelsen av at de bryr seg. for det er mange mter oppfre seg p selv om man holder seg innenfor det som er krevd av deg for at du utfrer jobben. Men det er nr de rundt deg trer vekk fra arbeidsoppgavene og gir det lille ekstra som du som pasient vet at de ikke trenger gjre, det er da det skjer underverker.

Nr psykologen vet at jeg er drlig og han sender meg en melding p kvelden nr jeg vet at han ikke er p jobb. De gangene han sender sms og vi har en sms samtale og han sier jeg m spise middag s vi kan snakke litt mer senere. Det er da jeg innser at han bare er et menneske som faktisk bryr seg s mye om meg at han er villig til bruke av sin fri tid for hjelpe meg. Det er unikt.

Nr sykepleierne p avdelingen kommer tidligere p jobb fordi de vet at jeg skal innlegges den dagen. Og nr de forklarer meg hvorfor de gjre det. og grunnen er at de er redd for at andre skal miss forst meg og sende meg til lukket avdeling. Nr sykepleierne ser at jeg gjr fremskritt og hele hun lyser opp og hun smiler samtidig som hun forteller meg at hun er stolt over meg. Det er disse sm magiske tingene som gjr at jeg klarer holde ut i dette livet.

Det er mye som skjer i livet mitt, dagene er hektiske og jeg prver p best mulig mte fr det til g p et vis. Jeg er som sagt snart ferdig med 2 ret p sykepleien noe som i seg selv er et svrt krevende studie. Det var ingen som trodde at jeg ville klare det inkludert meg selv, men her er jeg, selv om det holder hardt s str jeg har fortsatt. Det gjr meg stolt. Veldig stolt.

Bloggen er en av de tingene som blir nedprioritert, men den er god og ha hvis trykket blir for stort og jeg ikke nsker dele det med de rundt meg. P bloggen ligger det mange innlegg som er skrevet nr jeg lider og til tider er svrt syk. Det er derfor kjekt poste et innlegg n der livet mitt er helt greit. Jeg har nettopp vrt innlagt pga av psykose, men n er jeg tilbake og klar for fortsette livet. Jeg hper alle dere fine mennesker der ute har det greit nok. Jeg er veldig glad i mange av dere. Hold ut og fortsett kjemp for jeg tror faktisk at et vil vre verdt det.

<3 <3 <3

Nr psykiatrien svikter

Jeg kjempet, jeg holdt ut, jeg snublet, jeg reiste meg, jeg kjempet, jeg holdt ut, s smalt det!

Behandlingsapparatet rundt meg sviktet. ansvaret ble overlatt til mine prrende, jeg ble innlagt p tvang, psykose! Jeg var p tvang 1 uke fr jeg ble overfrt til DPS, for s bli overfrt tilbake p tvang. Jeg var blitt en kasteball i systemet! for syk for DPS men for frisk for lukket avdeling. Jeg var p tvang i 2 dgn, s kom beskjeden: du blir fratatt sertefikatet og utskrevet, DPS nekter forresten  ta i mot deg.

P nytt var ansvaret overlatt til mine prrende, jeg var syk, veldig syk! Sikkerhetsnettet rundt meg sviktet nr jeg trengte dem som mest. jeg s bare en mulighet: Avslutte livet. Jeg skrev mine siste ord: "Jeg m velge mellom dere og meg og da har jeg valgt at det er jeg som m d."

Mamma fant meg, men denne gangen var det alvorlig, jeg overlevde men fikk rabdomyolyse. Jeg mtte derfor bli liggende p sykehuset i en uke fordi det var fare for at nyrene skulle svikte.

Etter en uke p sykehus ble jeg overfrt til lukket avdeling p tvang, men noe var annerledes denne gangen. For frste gang slapp jeg mamma og pappa inn i behandlingssituasjonen. De satt foten ned og krevde svar i tilegg til en plan over hva som skulle skje fremover. Jeg kjempet ikke lengre mot systemet alene, sammen var vi sterke. mine foreldre kjempet med alt de hadde, de ga klar beskjed om at behandlingen jeg hadde ftt var uakseptabel, nok var nok, de nektet sitte p sidelinjen se at jeg forsvant lengre og lengre inn i dden. behandlerne forstod alvoret og grep tak i saken, vi var blitt hrt og forsttt. Uten mine foreldre s hadde jeg ikke hatt noe stille opp med.

I ettertid har bde behandler og DPS beklaget, men sertifikatet har jeg fortsatt ikke ftt tilbake. Jeg er snart halvveis i utdannelsen, men eksamen mtte jeg ta opp igjen etter sommeren pga av innleggelsene. Jeg har kjempet og jeg kjemper fortsatt. I ettertid har jeg prvd finne ut hva som gjorde meg s drlig og svaret er: Stor belastning, alvorlige hendelser i familien og et enormt press, dette frte til at jeg ble psykotisk, og p toppen av alt s sviktet systemet nr jeg trengte hjelp. Det er 6 r siden forrige selvmordsforsk og jeg var sikker p at jeg aldri skulle havne der igjen, men p grunn av mange uheldige omstendigheter s havnet jeg ned i det dypeste mrke der den eneste lsningen var avslutte livet. Det gjr meg trist at det ble snn, nr jeg vet at det kunne vrt unngtt hvis systemet hadde fungert.

-Mindreverdig-

Mitt liv: uforutsigbart & skremmende

Jeg skylder dere en oppdatering, dere er gode som bryr dere ♥

Jeg er takknemlig for at dere fortsatt leser mine ord. Antall lesere har aldri vrt viktig for meg, det som har og er viktig for meg er kunne skrive usensurert om livet mitt. Livet mitt som til tider er veldig mrk, men som ogs har dager hvor solen skinner.



Mange vil si at jeg er kommet veldig langt, og de har nok rett i det, men det som plager meg er at jeg fortsatt har en lang vei igjen g. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart. Nr jeg tror den verste stormen er over, s slr den til med ekstra styrke som gjr at jeg mister fotfeste og ramler ned i mrket.
 Kontrastene er store, men det er vel kanskje snn det er leve med en dissossiativ identitets forstyrrelse. Det er vel det som gjr at jeg mestrer dagliglivet selv om jeg til tider er veldig syk. Fordi en del av meg har lrt mestre dagliglivet uansett hvor jvlig livet egentlig er. For det er slik jeg har overlevd min barndom.

Jeg forstr at dette kan hres rart ut for andre, for jeg sliter selv med forst det, for det hres s sykt ut. Og det er sykt. Fordi jeg i det ene yeblikket er p jobb i sykepleieryrke og i det andre yeblikket er jeg pasient. Med kun 1 times mellomrom gr jeg fra vre den profesjonelle part til bli pasient, jeg gr fra vre den glade jenten, med humor og et smil p lur, til bli usikker, redd og trist. Det er som to forskjellige personer, men jeg vet jo at det er meg med bare 1 times mellomrom. Jeg klarer ikke mte blikket til behandleren min, trene presser p og kroppen skjelver. Behandleren min bestemmer seg for at jeg er s syk at jeg m tvangs innlegges. Fra vre p jobb i sykepleieryrke til  plutselig bli en pasient som har mistet friheten over eget liv, der jeg legges i belter, tvangs medisineres og holdes p isolat. Det er en syk syk endring p noen timer. Men det er min virkelighet, mitt liv. Uforutsigbart og skremmende.



Jeg presser kroppen og hode s til de grader ved kutte ut aktiv behandling og kun fokusere p skolen, for jeg vet at hvis jeg oppsker hjelp n s kollapser jeg fullstendig. Hvis jeg kollapser fullstendig s er alt jeg har jobbet for dette halve ret bortkastet. men samtidig s vet jeg at jeg ikke er flink nok til ivareta meg selv. Behandlings apparatet str med pne armer, men jeg trr ikke la de gripe meg, for jeg vet at de ikke kan hjelpe meg slik jeg nsker. De vil ha strengere rammer noe som betyr at det mest sannsynlig bli lukket avdeling. Og p lukket avdeling kan det ta mneder fr jeg kommer meg ut igjen. Og da kan jeg virkelig glemme alt som har med skole gjre. 
Det er slitsomt bli revet mellom skole og behandling for helsen kommer frst, men hadde jeg sluttet p skolen s hadde helsen blitt mye verre, s de er avhengig av hverandre, s jeg kan ikke velge. Det som er ekstra vondt oppi alt dette er at mine nrmeste blir preget, i drlige perioder lister de seg rundt i huset i et forsk p ta hensyn. De gr bare venter p den neste kollapsen. Min helse pvirker mange, jeg er selvflgelig glad for det, men i tunge perioder hadde alt vrt lettere hvis ingen brydde seg


- ♥ - Mindreverdig - ♥ -

Et skadet barn i en voksen kropp

Jeg kjempet s hardt
Minnene kommer, s blir alt svart
Det er vanskelig nr minnene kommer
Fordi du ble aldri stilt til ansvar forann en dommer

Aleine str jeg med alt du gjorde
Det var min skyld fordi jeg var en hore
Det var i allefall det du sa
Du gjorde det nok for at du skulle fle deg bra

N blir jeg fortalt at det som skjedde aldriskulle skje
At det var ulovlig det du drev p med
Jeg var kun et barn, uskyldig og liten
Du som voksen skulle vre bedre viten

Rettferdigheten jeg sker vil jeg aldri f
Jeg m godta fortiden og forst at alt er overn
Jeg hvisker til meg selv at jeg er trygg
Stemmen din sier skitten, feit og stygg.

Jeg kjemperfortsatt hardt
Minnene kommer, s blir alt svart
Jegtviholder i alt det fine
Helt tildu delegger medde vonde minnene dine.

En stor sorg bak et smil
Et skadet barn i en voksen kropp
Vil jeg noen gang fler meg bra nok?

- Mindreverdig -

Jeg er redd...

Selvom jeg har begynt p en sykepleie utdannelse s visste jeg at min tid i psykiatrien ikke var over, men jeg hpet innerst inne p at min tid p lukket avdeling under tvang var forbi. De siste mnedene har jeg stolt vandret rundt i hvit uniform, jeg har vrt den pasienter har henvendt seg til for f trst, hjelp og omsorg. Jeg trives i den rollen det gir livet mitt mening.

men bak smilet og den hvite drakten er ikke alt like rosen rdt, det er krevende, til tider veldig krevende. Stell av en naken kropp bringer meg tilbake i traumetid, men jeg m vre profesjonell, det er ikke pasienten som ligger der sin feil, s mine behov kommer i andre rekke. I tillegg er undervisningen vi har triggende, jeg lrer hva kroppen tler og hva den ikke tler, og for meg som ikke nsker ha dette livet er det en farlig kombinasjon.

Skolen er krevende og jeg er sliten, mamma og pappa ville at jeg skulle legge meg inn p dps og f en pause, det passet ikke inn i mine planer og jeg avviste det. Men mamma ga seg ikke, hun kom inn p rommet mitt med trer i ynene, hun var bekymret, s bekymret at hun begynte hulke og grte. Det gjorde vondt langt inn i hjerte, jeg trstet henne og sa at alt ville bli bra, men hun s tydeligvis noe jeg selv ikke klarte se.

Jeg ba om innleggelse for mamma og pappa sin skyld, det ble litt styr fr jeg tilslutt kom p dps'en. Men ingenting ble som jeg hadde tenkt, jeg hadde ikke vrt p dps'en i en time engang fr det ble bestemt at jeg var s drlig og s syk at lukket avdeling p tvang var den eneste muligheten. Verden min raste fullstendig sammen.

s her ligger jeg p en lukket avdeling med en tvangsparagraf, jeg har p nytt mistet friheten over eget liv, jeg er skjermet fra de andre pasientene og ligger p isolat, drene ut til avdelingen er lst, s med andre ord er jeg fanget p et rom, mennesker jeg ikke kjenner kommer og gr og jeg kan rlig innrmme at jeg er redd. Redd fordi jeg egentlig ikke vet hva som foregr

Alt eller ingenting

Det gr opp og ned med meg for tiden. I det ene yeblikket kan jeg fle meg p toppen av verden for s plutselig falle rett i do, der jeg ligger i foster stilling og trene triller. Jeg er s sliten, men samtidig er det s godt vre litt "normal" gjre "normale ting" slik som folk p min alder gjr.

Noen ganger har jeg bare lyst til legge meg ned hyle, men jeg m ta meg sammen og virkelig jobbe med meg selv. Det er ikke legge skjul p at stell av den mannlige kroppen er vanskelig nr jeg har s mange traumer knyttet til det. Hvis jeg klarer utfre dette profesjonelt i praksis, da vet jeg at jeg klarer resten. Men det er et hinder, et veldig stort hinder, og jeg vet at fall hyden er enorm. Det er alt eller ingenting.

Denne gangen satser jeg stort, jeg bare hper at jeg vinner

Fravrende & Psykotisk

Noen dager er smertefulle, de er fylt med sorg og sinne. Jeg har slitt denne uken, mange tanker har surret rundt i hodet. Jeg er flink til fortrenge og glemme det jeg ikke vil huske, men plutselig slr virkeligheten meg i fjeset og det gjr s vondt s vondt. Denne gangen var det begynnelsen p 2015 som gjorde meg vondt.

Etter nesten 3 mneder p en traume avdeling stoppet verden min opp, jeg orket ikke mer, lyset og hpet hadde slukket og jeg prvde ta mitt eget liv. tilfeldigheter gjr at jeg fortsatt lever, for jeg var p god vei over til den andre siden. Jeg var s bestemt den gangen at jeg ikke hadde hatt muligheten til redde meg selv eller ombestemme meg. sykepleiere og saks var det som reddet meg fra dden. veldig skremmende tenke p i ettertid. Politiet kom hentet meg og kjrte meg til lukket avdeling, jeg hadde mistet friheten over eget liv.

Dette var bare begynnelsen p det som ble noen lange og tffe mneder. Mye av det som skjedde har vrt uklart for meg og jeg har ikke villet vite hva som faktisk skjedde, helt til forrige uke, da fikk jeg et stort behov for prve forst hvorfor alt ble som det ble, s jeg ba behandleren min om hjelp til huske.

Behandleren skrev dette: "Du var her til en time og du virket veldig fravrende og psykotisk. Etter timen satt du deg i gangen og satt der lenge. Du hadde blitt observert av kolleger, mens jeg var opptatt. Jeg fant masse toalettpapir p gulvet samt timekortet ditt. Jeg ble veldig bekymret for deg du virket veldig psykotisk og forvirret,Det skal mye til fr jeg tenker at det er beste at du blir innlagt, da jeg tror det ikke er til s mye hjelp, men denne gangen opplevde jeg det slik at du ikke var i stand til ta vare p deg selv, og at du var i en psykotisk tilstand. Da er det ikke bare mitt valg lenger, da har jeg faktisk en plikt til srge for at du kommer i sikkerhet."

I flere mneder var jeg under tvang, jeg ble sett p som en fare for meg selv og en fare for andre og ble derfor skjermet fra de andre pasientene. Det ble mange runder med fysisk kamp og belter, spryter og sterke hender som holdt meg fast. Kroppen bar tydelig preg av kamp, jeg var full i blmerker over hele kroppen. Men jeg var redd, liv redd. eneste jeg ville var komme meg ut, men hver gang ble jeg dratt tilbake p rommet og fastholdt. Jeg flte jeg kjempet for livet, for det var slik min psykotiske virkelighet var. Alt var farlig og alle ville meg vondt, og det fltes som om jeg kjempet for livet mitt hver eneste dag.

Jeg kjenner jeg blir fysisk drlig av skrive dette, helst vil jeg bare glemme og gjemme det langt vekk. Men kanskje hvis jeg klarer sette ord p hvor jvlig jeg hadde det at ting kanskje blir bedre etterp. Jeg har mest lyst til la dette ogs forbli i utkast slik som mange innlegg har blitt den siste tiden. Men jeg fr ta og publisere det fr jeg ombestemmer meg.

-Mindreverdig-

Jeg har det bra!

Jeg har det bra! Det er s godt kunne skrive disse ordene, endelig har jeg medvind og livet smiler.

jeg er utskrevet og jeg er veldig glad for vre fri. Lukket avdeling er ikke bra for meg, men det har vrt ndvendig for holde meg i dette livet, det er ingenting legge skjul p at det siste ret har vrt tft, jeg ndde bunnen, men takket vre god hjelp s har jeg stablet meg p beina igjen litt etter litt.

psykotisk, sucidal, til akutt fare for seg selv og andre, utagerende. Disse ordene har surret rundt meg det siste ret, men n er de borte og det er godt!

Jeg har i lpet av denne sommeren kjent p ekte glede og kjrlighet. Jeg har flt p at jeg som person faktisk kan bety hele verden for noen andre, at jeg er deres grunn til smile og kjenne glede. Det er en flelse jeg alltid har nsket oppleve. At jeg skulle vre viktig og bety noe for noen andre, at jeg kan gi noen kjrlighet og hjelpe. Takket vre denne flotte sommeren er jeg enda sikrere i mitt valg om bli sykepleier. Og gjett hva? Skole plassen er i boks og jeg gleder meg til begynne p utdanningen.

Det har skjedd en del endringer i livet mitt, positive endringer som styrker mitt nske om klare kjempe denne kampen. Jeg vet at det kommer flere humper i veien, men jeg satser p at de blir mindre og ikke fullt s alvorlig.

Nr jeg skulle velge hvilken kategori jeg skulle legge dette innlegget i s s jeg at jeg ikke hadde en 2015 kategori noe som betyr at alle innleggene fra 2015 ligger i kategorien "Innlagt p Psykiatrisk" eller "Innlagt p Traume Avd" S dette blir det frste innlegget i 2015 hvor jeg ikke er innlagt! Det gjr meg veldig glad :)

-Mindreverdig-

Dden

DETTE ER ET BRUTALT RLIG INNLEGG OM DDEN SOM JEG VET KAN VRE TRIGGENDE!
S VR S SNILL TRYKK DEG VEKK FRA DETTE INNLEGGET OM DU ER SRBAR!

Det er tilfeldigheter som gjr at jeg fortsatt er i livet, en barndom som delagte meg bde fysisk og psykisk, og nr misbruket tok slutt vendt jeg meg mot min egen kropp, jeg nsket kroppen dd. kroppen har gjennomgtt uendelig mye smerte, men hjertet slr fortsatt, flaks vil mange si, men jeg klarer ikke se p det som flaks. jeg vet at jeg kunne vrt d. flere ganger har jeg balansert p en tynn trd mellom liv og dd, men livet har seiret hver gang. jeg leker med livet, en dag vil jeg ende opp dd hvis jeg fortsetter mishandle kroppen min. en dag vil dden seire om jeg ikke stopper. for det er jo dden jeg virkelig nsker?

mange sier at hvis du virkelig vil d s klarer du det, det er ikke sant. ikke nr man har et fungerende sikkerhetsnett rundt, der psykiatrien samarbeider og ser fare signalene fr du selv egentlig forstr hva som skjer.

For meg er tankene om dden farligst nr de styres av impulsene, for stort sett s nsker jeg leve, jeg nsker mestre dette livet og vinne denne kampen, men inni mellom s fles alt s mrkt dystert og hplst! Det er nr jeg mister hpet og troen p at ting kan bli bedre at jeg bli impulsiv og i fare for meg selv. for noen ganger nsker jeg virkelig d, og flere ganger har jeg prvd d, men jeg har rett og slett mislykkes i mine forsk, for det er ikke s enkelt bare d.

Det er mye tenke p s jeg har alltid mine planer klare, jeg kunne aldri hoppet fra en bro, for frykten for at familien min aldri skal finne meg takler jeg ikke, de trenger i det minste en grav g til. jeg kunne aldri krsjet med bil for jeg ville aldri delagt noen andres menneskers liv eller satt noen andres liv i fare. S trafikken er uaktuell. Overdose er blitt prvd mange ganger og jeg har vrt dden nr ved ligge i koma. men mamma styrer medisinene mine n nettopp p grunn av det. S jeg har en siste lsning det er ikke gi kroppen luft og hodet blod, her har jeg mislykkes, jeg har vrt s nr der jeg har vrt besvimt og sluttet kjempe for livet, men i de siste sekundene har jeg blitt reddet. Det er nr impulsene slr til at jeg blir en fare for meg selv. men uansett hvor mye jeg nsker dden inni mellom s m det gjres p det som er min riktige mte.

Dette er kanskje uforstelig for mange, men for meg s gir dette mening, jeg er en person som har veldig mye kjrlighet for dem rundt meg, jeg er omsorgsfull og vill mine nrmeste alt godt, det er den strste grunnen til at jeg stort sett nsker leve, fordi jeg vet at dem rundt meg hadde blitt delagt om jeg forlot denne verden. Mine foreldre hadde aldri kommet seg gjennom sorgen og det er vondt tenke slik. men noen ganger virker alt s meningslst og impulsene slr til, denne gangen har det vrt ndvendig med innleggelse p lukket avdeling nettopp for holde meg i dette livet og prve kjempe i mot impulsene.

jeg sitter her lurer p om dette er et for rlig og brutalt innlegg for en blogg, fordi jeg kan ikke styre hvem som leser dette, men det er min virkelighet akkurat slik det er, kanskje kan det hjelpe noen at jeg deler disse skumle tankene om dden. For 95% av alle mennesker nsker p et eller annet tidspunkt d. Men det er langt fra ord til handling, men kanskje en mer penhet om dden kan forhindre selvmord. For du er ikke aleine om ha slike tanker, det er faktisk veldig normalt selv om man fler seg gal nr det stormer som verst.

Jeg hadde satt stor pris p tilbakemeldinger p dette innlegget

-Mindreverdig-

tvangsparagraf 3.3

Plutselig var jeg der igjen, steril avdeling med lukkede drer. Denne gangen ankom jeg p bre i frt hndjern, med et flge p 2 ambulanse personell og 3 politifolk, det er i allefall det det str p papiret. fast holding og belter ble tilslutt ndvendig for roe den kaotiske situasjonen som oppstod. Jeg ville bare hjem, vre i fred, f tid for meg selv til samle meg nok til klare mte verden. Men legene hadde bestemt seg, lukket avdeling p tvangsparagraf 3.3

N har jeg snart vrt innlagt i 2 mneder, jeg tror jeg ser pningen i denne mrke tunellen, jeg hper at jeg snart ser lyset enda klarere slik at jeg kan vre ute i det fri, der jeg bestemmer og er sjef i eget liv.

- Mindreverdig -

Frivillig-Tvang

Jeg vet ikke hva som gjr at jeg akkurat p denne tiden av ret alltid har det vanskelig. Jeg er fortsatt innlagt. Frivillig-Tvang noe som vil si at jeg fr ikke lov til skrive meg ut selv om jeg er p frivillig og p en pen avdeling, for da blir jeg overfrt til lukket avdeling p tvang. Jeg har det ikke s bra, men jeg ser ikke p meg selv s syk som behandlingsapparatet tydeligvis gjr. Utgang med flge og tilsyn hvert 30. minutt. Det er slitsomt ha det slik og jeg liker virkelig ikke vre innlagt. spesielt ikke p slik merke dager som i dag. Jeg fr heldigvis feire med familien s lenge mamma eller pappa flger med p hvert skritt jeg gjr, jeg liker ikke at mine nrmeste fr et slikt ansvar, men det er den eneste muligheten jeg har til komme meg ut av avdelingen.

Jeg har vrt innlagt i over 1 mned og det er lang tid, jeg spr hele tiden hvor lenge jeg m bli her, men det eneste svaret jeg fr er at jeg frst m bli bedre. Frustrerende ikke ha noe forholde seg til. Det eneste positivet er at jeg er p DPS og ikke lukket avdeling, de kjenner meg her og jeg kan f god hjelp her. det er STOR forskjell p pen og lukket avdeling. P lukket avdeling bli jeg sett p som psykotisk og medisinert deretter, p pen avdeling ser de at medisiner faktisk ikke hjelper, at det er traumene som gjr at jeg har det snn. Jeg fr fortsatt mye medisiner men ikke i nrheten av det jeg ble tvangsmedisinert med p lukket. Overlegen p DPS ble faktisk ganske bekymret fordi jeg hadde ftt s ekstremt mye medisiner. Jeg satser p at ting snart vil bli bedre, selv om jeg har mistet hpet og troen s har jeg gode mennesker rundt meg som holdet hpet oppe og hjelper meg nr alt blir svart.

Jeg hper dere der ute fr en fin 17.mai

- Mindreverdig -

Tvunget psykisk helsevern

Dagene og ukene etter jeg kom hjem fra Blakstad har vrt vonde og tffe, jeg har ikke vrt meg selv, jeg har prvd holde meg p beina, men gang p gang har jeg lagt i fosterstilling p bade gulvet og trene har bare strmmet p. Jeg har trket bort trene og prvd smile meg gjennom smerten, jeg har klart det til en viss grad, men s gikk jeg skikkelig p trynet.

Jeg klarte ikke mer, mtte vekk, jeg var ikke meg selv, psykologen s at jeg slet. Vi hadde sms kontakt flere kvelder p rad, tilslutt ble han s bekymret at han ringte mine foreldre. Det endte med full panikk og savnet melding til politiet. Det gjr meg s vondt at jeg utsatte mine nrmeste for dette, mine to beste venner og mine foreldre hadde full panikk de fryktet at de aldri skulle f se meg igjen. Men jeg ble funnet og hentet av min beste venninne, vi dro p legevakten. Etter besket p legevakten har jeg bare flt meg som en paragraf

Pasient sitter sammenkrpet p en stol, skjelver, ingen blikk kontakt, flakkende blikk.
Psykotisk pasient Innleggelse 3.2 Tvungen observasjon

Pasient er til tider svrt urolig og vil ut fra avdelingen.
Vedtak om bruk av skjerming 4-3, frste ledd er oppfylt

Vedtak om bruk av tvangsmidler 4-8, frste ledd er oppfylt

Vedtak om overfring fra tvungen observasjon til tvunget psykisk helsevern Vedtakets 3.2-3.3 vedtakets varighet inntil 1 r.

Pasienten er personlig underskt og finner etter dette at pasienten har en alvorlig sinnslidelse. Jeg finner sledes at etablering av tvunget psykisk helsevern er ndvendig for hindre at pasienten p grunn av sin sinnslidelse:

X fr sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert.

X og/eller med stor sannsynlighet i meget nr framtid fr sin tilstand i vesentlig grad forverret.

X og/eller utgjr en nrliggende og alvorlig fare for eget liv og/eller helse

X frivillig psykisk helsevern synes penbart formlslst forske

Nok en gang er jeg ikke lengre sjef i mitt eget liv, det er vondt veldig vondt faktisk.

- Mindreverdig -

...

Jeg fler jeg skylder dere et innlegg, jeg har prvd skrive, men alle forskene ligger som utkast. Jeg har det ikke bra, livet svinger mer enn noen gang og jeg er ustabil. Akkurat n har jeg mer enn nok med prve holde meg p beina. Jeg skal klare kjempe meg gjennom dette denne gangen ogs, men jeg trenger tid og hjelp.

- Mindreverdig -

Dag 86 - 20.januar 2015

Jeg sliter med finne ordene, for det var ikke slik det skulle bli, jeg var fast bestemt p at jeg skulle fullfre behandlingen p traumeavdeling, men dag 86, nrmere bestemt 20.januar.2015 ble annerledes, veldig annerledes.

Jeg var sliten, veldig sliten! I tillegg til en intens behandling manglet kroppen nring og svn. Jeg mistet meg selv fullstendig og noe mrkt og destruktivt tok over, jeg prvde holde meg fast i troen og hpet p at ting ville bli bedre, men det var nyttelst. Lyset var forsvunnet sammen med troen og hpet. Det var ikke lengre noe som holdt meg fast i livet, sakte men sikkert forsvant jeg inn i dden, jeg inns at jeg hadde tapt kampen og det var greit.

Tilfeldigheter gjr at jeg kan skrive dette innlegget n, jeg hadde englevakt. Sykepleier I hadde ingen grunn til komme inn p rommet mitt, men av en eller annen grunn s gjorde hun det. Hadde hun kommet noen minutter senere s hadde jeg ikke vrt i dette livet lengre.

Det er skremmende tenke tilbake p denne dagen, sykepleier I var hysterisk, hun klarte faktisk ikke samle seg, s de andre som jobbet der mtte sende henne ut av rommet mitt. Alt skjedde s brtt og uventet, ingen s dette komme, jeg s det ikke selv en gang og det er det som gjr dette s skremmende. For like fort som det kommer s forsvinner det igjen.

Teamet mitt ble veldig bekymret og redd, jeg hadde samtale meg psykolog T og sykepleier I, de satt p hver sin side av meg i sofaen, de var helt skjelven, men jeg satt der helt upvirket. Avgjrelser ble tatt, avgjrelser jeg ikke var enige i. 3.2Tvungen observasjon!Panikken grep meg, jeg ville ikke p lukket avdeling, jeg hadde det bedre n. Men ingenting jeg sa kunne endre deres avgjrelse. De mtte holde meg i livet, nr jeg selv ikke var i stand til det. Sykepleier I ser p meg og sier: "Hva nsker du n?" Jeg svarte kjapt: "Jeg trenger en ryk!" Da satt sykepleier I ned foten: "Nei, det trr jeg ikke, jeg gr ikke ut med deg n, jeg har en drlig mageflelse p akkurat det!" Jeg klarte ikke holde smilet og latteren tilbake, jeg var gjennomskuet, flukt planen min kunne jeg bare glemme. Sykepleier I smiler og ler, hun fikk akkurat bekreftet at det var lurt flge mageflelsen. Det er godt at vi kan le litt i en spass alvorlig situasjon, det gjr alt mye lettere.

Det var mange praktiske ting som skulle ordnes, personalet hadde allerede begynt pakke tingene mine, jeg var sliten, alt for mye hadde skjedd p liten tid. Jeg fikk beskjed om legge meg i sengen og prve slappe av, men det var lettere sagt en gjort. Psykolog T kom inn p rommet, hun satt seg p sengekanten og strk meg p ryggen, hun begynte fortelle historier fra sitt eget liv, gode og morsomme historier, jeg nt hvert sekund, det var herlig bare ligge der og hre p alt hun hadde si.

Sykepleier I surret frem og tilbake, hun klarte aldri samle seg helt. Det var tydelig at hun var preget av synet som mtte henne, nr hun tilfeldigvis kom inn p rommet mitt. Jeg er lei meg for at hun mtte se og oppleve det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld til henne, men hver gang svarte hun: "Det er ikke meg du skal si unnskyld til, det er til deg selv."

Det tok lang tid fr transporten kom, klokken 19 fikk jeg beskjed at de var kommet, lite visste jeg at det var politiet som skulle kjre meg. Jeg ble fulgt ut bakdren, uten mulighet til si hade til de gode menneskene jeg hadde vrt innlagt med. Da jeg s politiet rygget jeg, trene spratt ut av ynene mine og beina lste seg. Sykepleier I ga meg en god klem og holdt rundt meg, det er ikke farlig, dette gr fint. Politimannen prvde presentere seg men jeg avviste han. De plasserte meg i baksete og festet sikkerhetsselen. Psykolog T la jakken min rundt meg slik at jeg ikke skulle fryse, fr hun ga meg en god klem. Sykepleier I hadde trer i ynene nr hun ga meg en lang og god klem. Jeg s at det gjorde dem vondt. dren ble lukket og bilen begynte kjre.

Jeg var sliten, trene rant stille, min verden hadde stoppet opp, jeg s ut av vinduet p verden utenfor, den gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Politimannen og politidamen var hyggelige, de prvde f til en samtale, men jeg var ikke interessert. Jeg fikk beskjed om at kjreturen ville ta litt over 1 time. Den frste halvtimen satt jeg bare drmte meg vekk, s stoppet vi for ta en ryke pause. Jeg vurderte lpe, men samvittigheten stoppet meg, de hadde bare vrt snill mot meg, de ga meg en rykepause ute i fri luft, da fortjener de at jeg respekterer dem tilbake. S jeg sto stille og rykte ryken min. Politidamen var p vakt hun fulgte med p hver minste bevegelse jeg gjorde. Politimannen var mer av den vittige typen, han fortalte historier, noen ganger lo jeg s jeg gren. Ingen av oss var kjent der vi skulle s ingen visste veien. Men tilslutt fant vi Blakstad psykiatriske sykehus. vi forstod fort at Blakstad besto av mer enn bare en bygning. Og ingen av oss visste hvilken avdeling jeg skulle p. Politimannen ringte p flere steder uten lykkes. Tilslutt sier jeg: "Hvis du ringer p flere steder n, s blir du ogs innlagt" Han mente selv at han kunne trengt noen dager innelst.

Etter mange mislykkede forsk s fant vi avdelingen jeg skulle vre p, jeg kjente panikken p innsiden og jeg slet med sette den ene foten foran den andre. Politidamen strakk ut hnden sin og jeg grep den. Sammen gikk vi inn p avdelingen, det var trygt ha en hnd holde i. Jeg ble plassert p et rom og politiet fikk beskjed om dra. S der satt jeg. Livredd! Alt rundt meg var ukjent og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg, nye mennesker kom og gikk hele tiden. Jeg var fanget. Jeg hadde et stort behov for komme meg vekk der i fra, men det var nyttelst, drene var lst og de hadde lov til holde meg der mot min vilje, for jeg var ikke lengre sjef i mitt eget liv.

- Mindreverdig -

Dag 73

Ordene du s gjerne ville si, ble ikke sagt
Ordene stoppet fr de klarte komme seg ut
Fanget bak en lukket munn
Fanget bak to triste yne

Taushet

Smerten p innsiden vokste seg stor
Smerten og skammen tok over
Ingen forstod hvor vondt du hadde det
Ingen forstod hvorfor du gjorde som du gjorde

Ensomhet

Kampene ble kjempet i stillhet
En usynlig og ddelig kamp
Full av destruktiv mestring

Desperasjon

Nr det syke tok over
Forsvant fornuften
Du tapte kampen
Men jeg kjemper videre for oss

Hp

-Mindreverdig-

Julenstrygghet

Jeg fler meg heldig, Julen er for meg den aller beste tiden p ret. Jeg har reist hjem for feire jul og jeg gleder meg til tilbringe noen dager i trygghet, i de kjente og kjre juletradisjonene. For det var julenstrygghet som var det fineste jeg hadde i min bardom, det kjreste og viktigste for meg.

Jeg hper dere der ute har det s godt som dere kan, jeg vet at det er mange som sliter ekstra i disse tider og jeg sender gode tanker spesielt til dere <3

God Jul og Godt nytt r
-Mindreverdig-

Dag 42

En liten oppdatering: Jeg er sliten, det er krevende vre her. Det er ikke s mye mer skrive. Hodet mitt er helt tomt. Det lille jeg har av energi m jeg bruke p komme meg gjennom dagene og behandlingen.

- Mindreverdig -

Dag 25

13 dager tok det fr det skulle g opp for meg hvorfor jeg egentlig var innlagt p en traume avdeling. Det var et hardt slag. Jeg var ikke forberedt p hvor tft dette oppholdet ville bli. forrige uke var jeg i tenkeboksen. jeg var usikker p om behandlingen var for tff for meg gjennomfre, jeg flte meg ikke meg sterk nok. samtidig som jeg flte meg totalt missforsttt av personalet. I frustrasjon sendte jeg mail til behandlerene mine hjemme, jeg fikk noen gode svar som fikk meg til tenke meg om en ekstra gang. Jeg tok med meg mailen til psykolog T her p avdelingen, jeg viste frem det jeg hadde skrevet og svaret jeg hadde ftt. Jeg fikk skryt og missforstelsene ble snakket om og det ble en oppklaring, noe som hjalp veldig

Psykolog T var ogs pen om sine bekymringer, hun sa at de hadde snakket om meg p mtene sine, at de ogs har lurt p om behandlingen var for tff for meg. Hun sa at de flte seg hjelpeslse ovenfor meg, fordi jeg ikke klarte fortelle hva jeg trengte, de gjorde s godt de kunne, men de var klar over at noe av det kunne bli feil.

Psykolog T stillte meg et sprsml som hun ville at jeg skulle bruke noen dager p tenke igjennom "Var jeg ville til gi det en ny sjanse?" var jeg ville til starte p nytt og prve f til et samarbeid. Jeg brukte noen dager til tenke p dette, mest av alt ville jeg pakke sammen tingene mine og reise hjem. Men jeg bestemte meg. Jeg skal gi dette en sjanse, jeg skal gjre alt jeg kan for at dette skal bli bra, s etter 3 uker er jeg der jeg burde vrt nr jeg kom hit. Jeg er pen for prve, jeg har innstillt meg p at jeg ikke har noe tape. og jeg har bestemt meg for gi alt.

Personalet har endeling forsttt at jeg trenger tid, at det presse meg virker mot sin hensikt. s sammen har vi endre taktikk. vi har insett at jeg ikke klarer flge behandlingen slik de andre klarer, men vi tar det i mitt tempo, og litt etter litt hper vi p at det vil skje en endring. Det er dumt at det skulle ta 1 mned fr de skjnnte hvordan de kunne n inn til meg, men jeg vet at det er vanskelig for andre forholde seg til meg, for i begynnelsen s gir jeg ingenting av meg selv, det er mitt forsvar, det er slik jeg er. behandleren min hjemme skrev dette s fint: "Nr en mter taushet hos noen en vil hjelpe, kan det lett fre til at en som hjelper fler seg litt hjelpels, og en vet ikke hva en skal gjre."

N ser jeg frem til helgen, jeg skal har permisjon fra avdelingen :) Skal p besk til en herlig venninne, og jeg gleder meg virkelig til komme meg litt vekk fra dette stedet.

- Mindreverdig -

Dag 11

Jeg er splittet p mange forskjellige mter sier de, men jeg fler noe annet. opp kuttet, delt, delagt, jeg har blitt revet i fra hverandre, det er som bli kjrt gjennom en kjttkvern og forvente at jeg skal vre like hel nr jeg kommer ut igjen. Det gir ikke mening, men det er visst snn her i livet at ikke alt skal gi mening. Veldig frustrerende.

Hvis noen sprr meg hvordan jeg har det her p avdelingen, s tar jeg meg selv i si at jeg har det kjempe bra, og at behandlingen ikke er s tff som jeg trodde den skulle vre. Men kroppen brer tydelig preg av noe annet, kroppen er utslitt og i ubalanse, alt jeg spiser gr rett gjennom, mrke ringer under ynene blir hver morgen dekket til med et tjukt lag av sminke.Jeg bruker mye energi p skjule at jeg er sliten. men uansett hvor mye jeg prver skjule det s lyser det tydeligvis i gjennom. Hvorfor er personalet s bekymret akkurat i dag? Hvordan kan de vite at jeg er utslitt, nr jeg prver s hardt skjule det. Alle ansatte og innsatte har brydd seg ekstra mye om meg i dag, de har gitt meg klemmer og klappet meg p skulderen. Hva er det de ser som ikke jeg ser?

- Mindreverdig -

Dden er meningsls...

Ord blir s sm og ubetydelig i mte med dden, for ingen ord kan f tilbake et liv, men er det en ting ord kan gjre i en slik situasjon, s er det vise kjrlighet.

Dden er meningsls, men samtidig en s naturlig del av livet. Noe vi alle er klar over at vil skje, men uansett hvordan og nr det skjer, s kommer det brtt og uventet, og man kan aldri forberede seg p sorgen som kommer. Jeg har tatt en 2 dagers pause i behandlingen for reise hjem i begravelsen. Det betyr mye vre der for hverandre og dele sorgen og kjrligheten. Jeg tror ikke det gr opp for meg hva som har skjedd fr jeg er i begravelsen, frst da blir alt s virkelig.

Det har skjedd mye den siste uken, nytt sted, nye mennesker og mye informasjon om en tff behandling som jeg skal gjennomg. Flelsene mine er helt bedvet, kanskje det er like greit akkurat n. Andre mennesker har behov for min sttte og kjrlighet, jeg er ndt til st p beina og vre den sterke de neste dagene. Kanskje nr jeg er tilbake p avdelingen at jeg da knekker fullstendig sammen.

- Mindreverdig -

Dag 7

Jeg har vrt p avdelingen i 1 uke n, det har vrt en utfordrene og vanskelig uke. Jeg har hatt mer enn nok med prve vre tilstede. Det er veldig skremmende fordi jeg og hvordan jeg har det p innsiden er i fokus. Mine vanlige mestringsstrategier som unnvikelse fungerer ikke, for jeg har ingen mulighet til skyve fokuset over p noen andre. Mange vil si at det er kjempe bra, og p en mte er det jo det, men det er nytt, utrygt og veldig vanskelig. At jeg og mine problemer er hovedfokuset er flelsesmessig helt jvlig. Ja det er ndvendig for at jeg skal komme meg videre, men man blir aldri klar for ta opp kampen mot noe som virker uoverkommelig.

Jeg har ftt noen fantastiske mennesker rundt meg som skal hjelpe meg i disse 3 mnedene og det er jeg veldig takknemlig for, men de er bekymret. Bekymret fordi de er usikker p hvor de har meg og det er ikke s rart, jeg prver s godt jeg kan sette ord p ting muntlig, men det er utfordrene. Jeg syntes selv at jeg har vrt kjempe flink, og jeg har klart si masse, men for de som ikke kjenner meg og vet om mine utfordinger nr det gjelder sette ord p ting muntlig, s forstr jeg bekymringen. De har bestemt at jeg skal ha tett oppfling og at jeg fr medisinene daglig i stedet for ukentlig.Det er frustrerende fordi de missforstod hva jeg mente, men det er ogs forstelig fordi de ikke kjenner meg godt nok enda enda.

Jeg vet at jeg har en veldig tff uke i vente, jeg hper at psykolog T og sykepleier I etterhvert klarer forst meg bedre, slik at vi slipper s mange missforstelser. For det er frustrerende for begge parter. Jeg reiser hjem i begravelse denne uken og det er noe jeg gruer meg veldig til, det er vondt at s mange mennesker rundt meg dr, 2014 har vrt et ekstremt r nr der gjelder dd. Ord blir s sm og meningslse i mtet med dden. Men samtidig blir det godt vre sammen i begravelsen, selv om en begravelse i mine yne ikke er for den dde, men for de levende.

- Mindreverdig -

Dag 1

Det frste mlet mitt, var i det hele tatt mte til innleggelsen. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg har gtt med meg selv, og med god sttte fra mine foreldre og mine nrmeste venner s klarte jeg det. Jeg har mtt til innleggelsen og jeg har vrt her den frste natten. Det er vondt og vanskelig, kjenner allerede p savnet av alle der hjemme, og jeg skulle s gjerne vrt der for den ene venninnen min som mistet faren sin i helgen. S akkurat n er jeg litt stolt over ha klart det frste mlet mitt, men jeg har det veldig vanskelig og vondt<3

natta klemmer <3 <3

Ddelig mestringsstrategi...

Jeg skrev et innlegg som hadde overskrift "Du leker med dden" men det kommer nok til forbli et utkast. Det blir for pent, for srt, men kanskje en gang er jeg sterk nok til publisere det. Jeg har hatt det veldig vondt og vanskelig den siste tiden, og gjennom de profesjonelles yne s har jeg lekt med dden. Farlig, ubevisst og veldig skremmende. Av og til forsvinner jeg s langt ned i mrke at ingen klarer n meg, nr tvangs innleggelse p lukket er det beste alternativet, nr sykepleieren ser meg i ynene og sier " Jeg kan ikke ta ansvar for at du kanskje dr i natt, du trenger mer hjelp en vi kan gi deg her"

Jeg forstr ikke hvorfor jeg gang p gang lar det g s langt, det ender aldri bra. Jeg kom meg gjennom helgen, men det er tilfelldig. Jeg har laget meg en mestringsstrategi som er ddelig, og det er virkelig ikke bra, jeg har hatt mange drlige lsninger p problemene mine oppgjennom, men dette m vre en av de drligste.

Det er mye som foregr i hodet mitt og rundt meg, jeg skal snart innlegges p en traumeavdeling og det er jo noe som skaper mye kaos i seg selv, det blir tft, veldig tft. Og de strste utfordringene er at jeg m snakke, og jeg m trre ta min plass, for jeg og er viktig.

Jeg hper dere der ute har det bra, jeg sender dere alle en god klem <3
- Mindreverdig -

Drittunge

Det er s mye kaos p innsiden, s mange tanker det er vanskelig sette ord p. Fordi jeg skammer meg. Sprsml som jeg nsker svar p, men som er alt for vanskelig stille. jeg har prvd utallige anonyme internett sider, men etter en stund s bare sletter jeg alt. Jeg klarer ikke skrive ordene, det er noe i meg som hindrer det, og det er nok skammen jeg kjenner p da.

For som en overlever av overgrep og traumer, s har jeg mange sprsml. sprsml som jeg egentlig trenger svar p for klare komme meg videre, sprsml som jeg har holdt for meg selv i s uendelig mange r. jeg skulle nske jeg var sterk nok til skrive dem, for jeg trenger virkelig svar. men nei jeg skammer meg alt for mye, skammen kan ikke beskrives med ord, den er intens og veldig ubehagelig. for hvorfor skal jeg skamme meg over det jeg har opplevd? Det er ikke noe jeg velger, det er bare slik det er og har blitt.

Jeg har oppfrt meg stygt i det siste, jeg har oppfrt meg som en liten frekk drittunge ovenfor mennesker som bare nsker hjelpe meg. men jeg flte meg sviktet. for frste gang p 5 r flte jeg at systemet sviktet meg, det var skummelt, for hadde dette vrt for noen r siden, s hadde jeg enten vrt dd, eller jeg hadde overlevd et selvmordsforsk. men jeg har vokst, jeg har blitt sterkere, men likevell er det ikke s mye som skal til for vippe meg utenfor kanten. det var ingen som hrte mitt rop om hjelp, selv om jeg formidlet det skriftlig. derfor flte jeg meg veldig sviktet. for jeg vet at systemet rundt meg ikke er tankelesere. men nr jeg ber om hjelp p den mten og ikke blir hrt, er det akkurat som f dds slaget.

2 dager gikk, 2 dager der jeg vippet mellom livet og dden. for hvert minutt som gikk ble jeg mer og mer sucidal, kaoset p innsiden ble etterhvert s uutholdelig at jeg mtte stoppe bilen, fr jeg sank sammen i foster stilling og grt hysterisk. Ingen bryr seg, du er bare i veien. vi er s lei av maset ditt, du er til bry. vi er lei av deg og vi orker ikke hjelpe deg mer. verden raste sammen, fullstendig kollaps. jeg skrev den styggeste meldingen jeg noen gang har skrevet, og jeg sendte dem til en av dem som sviktet. ba hn reise til helvette og la meg vre i fred for hn var stygg og jeg hatet hn. ALDRI MER TA KONTAKT, LA MEG VRE I FRED, JEG HATER DEG!!!! JEG HATER DERE ALLE!!!

etter 2 dager ringer telefonen, jeg tar den ikke. en meldingen p svareren. s en melding p telefonen. telfonen ringer flere ganger men jeg nekter ta den. jeg skriver tilbake. LA MEG VRE I FRED, JEG HATER DERE. Telefonen ringer og ringer. jeg tar den ikke, s flere meldinger. meldinger som tydelig er preget av frustrasjon, der det str at de har gjort feil, og at de m endre rutinene for slik skal ikke skje. unnskyld! Det ringer igjen, jeg tar den men jeg klarer ikke f frem ordene. de snakker, jeg hrer, tilslutt knekker jeg sammen, jeg klarer ikke holde grten unna, det gjr s vondt, s forferdelig vondt. Kan du komme ned her over helgen s kan vi ta en prat? jeg fr frem et lite ja fr jeg legger p.

mandagen kommer og jeg mter opp, jeg fr en god klem, men jeg klemmer ikke tilbake. jeg fler meg sviktet, hn prater, jeg hrer men jeg ser ned i bakken. vi gr tur. vi gr p butikken og hn kjper en is til meg, vi sitter oss p en benk, jeg ser ned. vil aller helst bare lpe der i fra, langt langt bort, der ingen kan svikte meg. hn er frustrert, for det er ikke hn sin feil, det var systemet som sviktet, en melding som ikke var kommet frem, men det hjelper ikke, jeg fler det jeg fler uansett og det er vondt. vi snakker sammen lenge, vi sitter der i over en time. det fles litt lettere p innsiden men jeg er fortsatt sint. sint fordi jeg fler meg sviktet.

nr jeg kommer hjem, sender jeg en melding til behandleren min, jeg ber om unnskyldning for at jeg oppfrte meg som en drittunge. hn sier det er greit og fullt forstelig. det hjelper egentlig ikke. men uansett s er jeg lettere p innsiden. jeg har hatt et veldig tft r, og avslutningen p dette ret kommer til bli enda tffere.

dette er den siste helgen min hjemme i 2014, neste helg er jeg innlagt p DPS og helgen etter det, blir jeg innlagt p en traume avdeling. jeg er ikke ferdig der fr i februar. dette kommer til bli jvlig vanskelig. jeg gruer meg veldig, jeg blir bare sintere og sintere jo nrmer vi kommer. jeg klarer ikke holde kaoset p innsiden unna, det er for mye forholde seg til, der er overbelastning i hjernen, jeg takler ikke dette. kaos, fullstendig kaos og det gjr vondt.

- Mindreverdig -

It's a fine line

<3 <--------> <3

Sleep Baby Sleep...

Hvem er det jeg egentlig prver lure?

jeg gr rundt og smiler og sier at alt er bra, nr sannheten er at jeg vrir meg i smerte p innsiden. Jeg var hos psykiateren min i dag, jeg prvde skjule smerten s godt jeg kunne, og jeg lykkes nesten. men p slutten av timen kom en tre, jeg skammer meg over at hun s det, hun trket den bort, og i det hun var borti meg s raste hele verden min sammen.

trene nermest hoppet ut av ynene mine, jeg prvde stoppe dem, men det gikk ikke. jeg krllet meg sammen s godt jeg kunne, jeg ville bare forsvinne der i fra. " det er ikke noe skamme seg over" sier hun trstende, jeg synker enda mer sammen, jeg trenger srt en klem der jeg sitter, men jeg sier ingenting, vi sitter der i noen minutter slik at jeg fr samlet meg litt.

"skal jeg ringe foreldrene dine?" sprr hun i en litt bekymret tone. Nei det gr bra svarer jeg litt nervst. "Men, ikke sitt deg i bilen i denne tilstanden her, kan du g deg noen runder fr du kjrer hjem?" Ja det skal jeg gjre, jeg reiser meg og gr mot dren. Jeg pner den og gr fort ut, jeg kommer ikke lengre enn til trappeoppgangen fr jeg knekker fullstendig sammen. jeg krller meg sammen og sttter meg til veggen, trene blir til en liten dam p gulvet.

jeg kjenner plutselig en hnd p skulderen, det er psykiateren, hun sprr om jeg er sikker p at hun ikke skal ringe noen, jeg hulker frem at "det gr fint" Hun omformulerer sprsmlet "vil du at jeg skal ringe noen for deg?" p nytt hulker jeg frem at "det gr fint"

Etter en stund s klarer jeg samle meg, jeg tar hetten p hodet og skjuler meg bak hret. Jeg merker at menneskene rundt ser p meg, men jeg fortsetter g i hyt tempo til jeg nr bilen. jeg synker sammen i setet og sammenbruddet er et faktum.

-Mindreverdig-

Sliten...

Det er alt for mye som skjer rundt meg for tiden, jeg merker at jeg mister fokus og grepet rundt virkeligheten. Det er skremmende. Alt startet nr X min tok kontakt, automatisk rippet det opp i en fortid som for meg var en fortid jeg var ferdig med, men nr han kommer p side linjen og p nytt prver fortelle meg at jeg har delagt han og at jeg skylder han en forklaring for alt, da fylles kroppen sakte men sikkert med skyldflelse. Jeg liker virkelig ikke dette.

Det nermer seg skremmende fort en traume innleggelse som varer i flere mneder, jeg gruer meg, gruer meg fordi jeg vet at det vil kreve ekstremt mye av meg, og det er en intensiv behandling.

Jeg gr rundt meg selv for tiden, jeg skulle bestille fly og tog biletter begge deler klart jeg selvflgelig bestille feil, jeg blir flau. flau over at jeg i det hele tatt klarte bestille feil, nr jeg var s sikkert p at det var rett. Behandleren min sier at det handler om at jeg er stresset og engstelig, og det er nok riktig.

N er det god natt for min del, kroppen min trenger unormalt mye svn for tiden.
- Mindreverdig -

Ferdig operert

jeg ble utskrevet fra sykehuset i dag, denne gangen var jeg innlagt fordi jeg skulle operere. operasjonen gikk fint. men da jeg l p oppvkningen hadde jeg store smerter, fysiske smerter. Som vanlig ville jeg ikke vre til bry, s jeg l der og prvde skjule smerten min. Den ene sykepleieren kommer bort til meg og sa: Kjre vakre deg du m si at du har vondt, s kan du f noe smertestillende. Det gr helt fint svarer jeg med et smil. Hun blir litt oppgitt og lper videre. Jeg fr en ekkel flelse av bare vre i veien og mest av alt vil jeg bare vekk der i fra. jeg setter meg opp i sengen for vise at jeg har det bra og at jeg er klar til bli trillet opp p avdelingen.

Det jeg ikke hadde ftt med meg var at sykepleierne hadde sttt et stykke unna og obeservert meg, for de syntes det var rart at jeg satt i sengen og hadde det helt fint bare 15 minutter etter operasjonen. Hver gang de gikk forbi smilte jeg til de. Legen kom og sa: Dere m gi denne jenten litt Morfin, jeg la meg ned igjen og jeg kjente at medisinen hjalp p den intense smerten, men det gikk bare en halvtime fr jeg p nytt satt i sengen i et hp om bli trillet vekk der i fra. Sykepleieren kommer bort til meg, hun gir meg mer Morfin og sier at jeg snart skal trilles opp. Mannen som skal trille meg opp p avdelingen kommer endeling, sykepleieren holder en hnd p skulderen min, hun smiler nr hun sier: Du m bli flinkere til gi beskjed. Hun ser p mannen som str ved sengen og sier: Hun her sier ingenting, og med ingenting s mener jeg at hun er ikke av den typen som vil bli sett og klager, men hun har vondt, s srg for at hun fr nok smertestillende, hun ser ned igjen p meg fr hun nok en gang sier: du M gi beskjed, for du skal ikke g rundt ha det s vondt nr du ikke trenger det, du fortjener ikke det!

Jeg ligger i sengen og ser opp i taket nr jeg blir trillet gjennom korridorene, det var godt bli trillet vekk, for jeg flte meg i veien, flte at jeg bare var til bry, at jeg ikke hadde noe der gjre. Jeg kommer endelig inn p rommet og det tar en god stund fr jeg klarer roe meg, tankene kdder med meg, de fr meg til fle meg verdils nr jeg ikke er det.

jeg s noe veldig bra p Tv. Hvis du har en 100 lapp, hvor mye er den verdt? 100kr! hvis du krller sammen hundrelappen, hvor mye er den verdt? fortsatt 100kr! Hvis du hopper og tramper den ned i driten hvor mye er den verdt? forstsatt 100kr! Uansett hva denne 100 lappen gjennomgr s mister den ikke sin verdi!

Verden surret ekstra rundt for meg da jeg tok opp telefonen. jeg hadde ftt en melding nr jeg l p operasjonsbordet. En melding fra X-en min der det stod: Om du noen gang fler for snakke s er jeg klar. Det stakk langt inn i hjertet og det satte i gang masse drit p innsiden som jeg hadde begravd for lenge siden. det gjr meg sint, sint fordi mten han behandlet meg p var respektls, jeg kommer aldri og da mener jeg ALDRI til tilgi han for det han gjorde.

-Mindreverdig-

Fall down seven times stand up eight...

Verden krsjet fullstendig forran ynene mine og det eneste jeg kunne gjre var prve holde meg fast i den kaotisk tiden som fulgte...

Jeg holdt meg fast, jeg falt, jeg reiste meg, men p nytt falt jeg, tilslutt var jeg s sliten at jeg ikke lengre klarte reise meg.Utslitt og forvirret godtok jeg dden. Det mrke og destruktive tok fullstendig over og dden ble nesten en realitet.

Inne p rommet fant de meg livls og bl, jeg var p vei over til den andre siden, men de nektet gi slipp p meg! Ambulansen ble ringt, og mye jeg ikke forstod ble bestemt p kort tid. Nr jeg var klar til avslutte livet, ble jeg tvunget til bli i det. Sakte men sikkert klarte de rundt meg blse nytt liv i hpet og ved hjelp av tid og gode mennesker klarte jeg nok en gang reise meg.

S her str jeg, men jeg er ust s kjre livet mitt denne gangen trenger jeg litt medvind for klare bli stende.

-Mindreverdig-

Les mer i arkivet September 2017 Mars 2017 September 2016
mindreverdig

mindreverdig

26, Bergen

Jeg kan kontaktes p: mindreverdigblogg@gmail.com Jeg var et offer, men i 23 r har jeg overlevd... N kjemper jeg min livs kamp for klare leve

bloglovin Norske blogger Blogglisten mindreverdig Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits Blogglisten Blogglisten