mindreverdig

Stor og ensom uten noen form

Når du seg deg selv, hilken form tenker du på deg sølv som da? Det er egentlig ikke et vanskelig spørsmål, men det er utrolig vanskelig å svare på.

Jeg kan jo begynne med å presentere meg selv. Jeg er en jente på 18år, jeg bor sammen med begge foreldrene mine, jeg har to søstre, en mormor på 84år og en morfar på 86år og alle sammen er friske. Jeg går nå mitt siste år på videregående skole og det er jo fantastisk, vi får jo gratis utdanning. Jeg har ingenting å klage over. Jeg får til og med ta eksamen i ny norsk, som jeg sitter og skriver på nå. I tilegg så har jeg en kjæreste, en hund og masse venner. Jeg har sertifikatet på bil, og jeg får lov til å kjøre til skolen hver dag, jeg er til og med av den bortskjemte typen som bruker pappa sitt ?Statoil kort? til å fylle bensin, så jeg har heller ingen utgifter. Livet er jo nødt til å være så fantastisk da, med så mye positive ting å være glad for.

Nå har du lest litt om meg og du tenker kanskje at jeg er en heldig jente, som har det jeg trenger. Det er i alle fall sånn jeg hadde tenkte på det hvis jeg hadde lest det over, grunnen til det er enkel, jeg har faktisk alt jeg trenger pluss litt til.

Men det er noe som skurrer litt. Hvordan kan jeg, som har alt jeg trenger, se meg selv som ?Stor og ensom, uten noen form??

Hvis du igjen ser over hva jeg har skrevet om meg selv, så kanskje du legger merke til at alt jeg har skrevet er hvordan jeg er som person på utsiden. Og jeg er enig med meg selv når jeg sier at jeg har det fantastisk bra på utsiden. Men dessverre så betyr ikke det du har på utsiden så mye når en ikke har det bra på innsiden. Det er et ordtak som beskriver meg på dette området ?Tennene smiler og munnen ler, Men jeg har en sorg i hjerte som ingen ser.?

Livet er faktisk veldig urettferdig, hvorfor skal det ikke gå ann å ha det bra på utsiden og innsiden? Hvorfor må alltid være noe eller noen som ødelegger? Jeg har alltid vært en livs glad jente, med veldig godt humør. Jeg har alltid brydd meg veldig mye om personene rundt meg som jeg er glad i, og jeg var full av kjærlighet.

Det er dessverre ikke slik jeg er lengre. Jeg ble utsatt for en voldtekt når jeg var 16år gammel. jeg var på en fest og jeg hadde drukket alkohol, men ikke mye. Jeg var gått inn på rommet for å legge meg, jeg hadde til og med sovnet. Men det var tydeligvis ingen hinder for han. Jeg våknet jo selvfølgelig når han begynte og utnytt meg. Det å ha den følelsen av å miste kontrollen over sin egen kropp og å bli krenket på den måten, i tilegg til den smerten som følger med, den var uutholdelig. Men det verste av alt er den skyld og skam følelsen jeg fikk etter på. Etter denne kvelden ble livet mitt helt forandret. Jeg gikk fra å være den livs glade jenten, til å ikke vær noe i det hele tatt. Jeg prøvde å glemme hendelsen, men den kom stadig tilbake i tankene mine, sammen med bilder, vonde bilder. jeg vurderte i perioder å ta mitt eget liv, og det var like før. Den følelsen av å stå på Storabroen og vite at du kan ende livet for alltid bare på noen sekunder er veldig skremmende. Men det som er veldig forferdelig, er at han som utførte det seksuelle overgrepet har det helt fint. Han har ingen problemer, han lever livet videre som om ingenting skulle ha skjedd. Jeg valgte å ikke ende livet mitt den dagen, fordi jeg har en flott familie. De fortjener ikke å gråte over å miste en søster, en kjæreste, et barnebarn eller en datter.

Jeg valgte også å holde det skjult og ikke fortelle om det til noen, jeg holdt denne vonde hendelsen skjult i nesten 2år. Etter det greide jeg ikke å holde det inni meg lengre.

Det var kjæresten min som først fikk vite det, Jeg var nødt til å fortelle han det, fordi han spurte meg: hvor det var blitt av den morsomme og livsglade jenten jeg en gang kjente?

Det er 1 år siden han fikk vite det nå, og han reagerte med sinne over at noen kunne ødelegge et menneske på den måten. Kjæresten min gjorde alt han kunne for å hjelpe, men han fikk den følelsen av at ingenting nyttet, så det har ført til at han også har blitt ødelagt. Han går nå til psykolog, og han griner ofte. Både han og jeg har vurdert å ende livet vårt på grunn av denne hendelsen. Jeg vil bare si gratulerer til han som voldtok meg, han har faktisk til nå greid å ødelegge to liv på 20 minutter, jeg håper virkelig han syntes at det var verdt det.  

Det er vel ingenting å legge skjul på at jeg nå lider psykisk og det er derfor eg er einsemd og ikkje har noka form, Jeg er fortvilet over at en person kan gjøre noe slikt mot et annet menneske og tro at det er greit. For det er ikke greit i det hele tatt. Jeg har store problemer med å fungere igjennom hverdagen. Absolutt hverdag er en utfordring for meg, jeg våkner opp med tanken om at jeg ikke er verdt noen ting. Jeg stiller meg selv ofte spørsmål om det er verdt å leve med denne smerten.

Jeg har søkt profesjonell hjelp, fordi jeg har innsett at jeg ikke klarer meg igjennom dette aleine, og det har blitt for mye for kjæresten min. Det er ca 2 måneder siden jeg tok kontakt med legevakten, det er de som tar i mot slike ofre som jeg er. Jeg fikk snakke med livskrisehjelpen, De som jobber der er utdannet som psykriatiske sykepleiere. De fikk fortalte meg om normal reaksjoner. De virket veldig stresset over at jeg hadde holdt det for meg selv i 2år. Det forstår jeg egentlig at de var, fordi det har virkelig ødelagt meg. Jeg har lidd meg igjennom hver dag i 2 år. I 730 dager, og alle dagene med 24 timer. 24 timer i døgnet der jeg hater meg selv, og ikke ønsker å leve. 24 timer der jeg føler meg ensom selv om jeg har verdens beste familie, og bor i verdens beste lang, med gratis utdanning og alt. Det er helt utrolig at en hendelse på noen minutter kan endre livet så dramatisk, og etterlate seg så stor skade.

Jeg fortsatte å gå til livskrisehjelpen og fikk oppfølgings timer, fordi kjæresten min greide ikke å være der for meg mer. Han var for deprimert og helt ødelagt av alt styret rundt overgrepet. Livskrisehjepen sendte meg videre til en lege på legevakten, han snakket mye, men det var lite jeg fikk med meg. Legen valgte å sende meg videre til en pyskiater som de hadde der nede. Etter at jeg hadde snakket med han i 30 minutter så bestemte han seg for å tvangs innlegge meg på Sandviken psykriatiske sykehus. Jeg ble hentet i sykebil, og plutselig så var jeg inne på et hvitt kaldt rom. Det var en seng og et skap på rommet. Vinduene gikk ikke ann å åpne og alle dørene var låst. Jeg forstod virkelig ingenting, igjen så fikk jeg følelsen av å miste kontrollen, jeg var redd og oppgitt. Jeg tenkte fortjener jeg dette? Jeg ble utsatt for en voldtekt og jeg blir tvangs innlagt på Sandviken. Hva med han som har ødelagte livet mitt og gjort slik at det har blitt sånn da?

Jeg var innlagt på Sandviken psykiatriske sykehus, i hodet mitt så er det bare syke og gale personer som er innlagt der, og nå var jeg plutselig en av dem. Jeg får det ikke helt til å stemme i hode mitt. Jeg er jo ikke gal, jeg ønsket bare profesjonell hjelp slik at jeg kunne få hjelp til å bearbeide den vonde hendelsen. Jeg syntes ikke det er rart at jeg ser på meg selv som ensom. Jeg blir utsatt for en voldtekt, jeg blir krenket og skremt. Jeg søker profesjonell hjelp og jeg blir tvangsinnlagt og fra tatt friheten min til å gå og gjøre det jeg vil? Jeg sitter igjen med en vond følelse av mindreverdighet.

Hvis jeg kunne valgt mellom å ha det bra på innsiden i stedet for utsiden, så hadde det ikke vært noen tvil om at jeg hadde valgt innsiden. Uansett hvor fantastisk jeg har det på utsiden, så klarer jeg ikke å glede meg over det, fordi jeg ikke har det bra på innsiden. Det forteller vel egentlig litt om hvor ensom og trist jeg er. Jeg ville faktisk byttet vekk hele familien min, skolen og utdanningen min, bare for å ha det bra inni meg. For den smerten jeg har den klarer jeg ikke lengre å leve med.  Og det som er det verste å tenke på oppi alt dette styret her, er at det er skapt av en mann på bare 20 minutter.

Livet er Urettferdig