Verden går videre, uansett om du vil eller ikke...

jeg føler at alle mine problemer blir så små sammenligned med hva som har skjedd i Norge den siste tiden
men uansett hva vi mennesker gjør så går verden videre...
det eneste vi kan gjøre noe med er fremtiden!

Det er vondt å innse, men det er slik det harde faktaet er...

jeg innså det for 5 år siden, etter overgrepet var jeg knust, jeg orket ikke tanken på at jeg skulle ha et liv...
Mens jeg gjemte meg inni meg selv og jeg turde ikke å åpne øynene å se at verden utenfor gikk videre akkurat som den pleide

etter noen uker med lukkede øyne, så åpnet jeg det ene, jeg var livredd, jeg vet ikke hva jeg hadde forventet. men da jeg åpnet øynene, så var alt så sjokkerende vanlig, ingenting var forandret på utsiden...

Det var sporene som hadde grodd seg fast i meg på innsiden som var forandret...

disse sporene forandret hele mitt liv,, det var som om en mørk demon flyttet inn i meg og min kropp, jeg følte ikke lengre at jeg hadde kontroll over mitt eget liv

Fortvilet og sint på alt og alle rundt meg, fordi ingen viste og ingen forstod hvor mye smerte jeg hadde, i mange år gikk jeg rundt å bar på alt dette aleine, hver natt gren jeg meg selv i søvn, jeg hadde laget meg en maske som var så solid at den holdt i flere år!

Jeg var en helt vanlig jente, gikk på videregående, drev med idrett og hadde masse venner, lite viste mine nærmeste om at grunnen til at jeg røykte så mye, var for å roe meg selv ned, fordi flashbacksene var så intense.
Lite viste dere at grunnen til at jeg sluttet med idretten var fordi depresjonen tok et stramt grep om meg, ja jeg hadde en skade i ryggen, men jeg hadde helt fint klart å spille hadde jeg villet.

Grunnen til at jeg alltid kom for sent til skolen, var fordi angsten var for intens, jeg klarte ikke å ha god tid, for da hadde jeg tid til å tenke og det skremte livet ut av meg, hadde jeg dårlig tid så klarte jeg å fokusere på alt jeg måtte klare på liten tid...

Grunnen til at jeg ofte gikk ut av timen for å gå på "do" var fordi stemmene i hodet mitt, minnen og bildene ble for mye, masken holdt på å gå i stykker mange ganger, men hver gang klarte jeg å holde den på plass.

hvorfor var jeg alltid så frekk mot lærere? jo fordi jeg ikke takler at andre mennesker bestemmer over meg, etter voldtekten der jeg ble fratatt all kontroll så klarer jeg ikke å la andre bestemme over meg lengre

Hvorfor slo jeg til mennesker rundt meg? jo det skal jeg si deg, alt det jeg måtte holde for meg selv, det at ingen viste mine mørkeste hemmeligheter, i tilegg til at sinne mitt for han som skadet meg er så stort, det gjorde meg inni mellom om til et monster uten selv kontroll.

Jeg snakket med mamma da jeg var innlagt på lukket avdeling, og hun fortalte meg om en hendelse som jeg husker veldig godt.
Jeg, mamma og pappa var hjemme, jeg hadde en veldig stor krangel med dem, det var i den perioden masken min var på briste punktet, jeg satt meg ned på badet gulvet, jeg var utrolig sint og frustrert, fordi ingen rundt meg forstod meg, dette er over 1 år etter voldtekten og jeg holdt den fortsatt for meg selv!

pappa kom inn på badet, han tok tak i meg på hver sin arm og ristet meg og ba meg om å skjerpe meg
I det sekundet så jeg han som overgrep meg, jeg trodde min egen pappa var voldtektsmannen, jeg hylte så høyt som jeg aldri har gjort før, livredd og forvirret sank jeg sammen på bade gulvet
Mamma kom stormende inn, og jeg fortalte at jeg ikke klarte at pappa var i samme rom som meg...

Mamma forstod at det var noe alvorlig i veien med meg, og hun ga seg ikke før jeg fortalte henne om den grusomme hendelsen som skjedde da jeg akkurat var fylt 16 år...

Mamma var knust, jeg så tårene fylle øynene hennes, og hun holdt godt rundt meg, jeg så at hun ble fylt meg skyldfølelse over at hun ikke hadde passet på sin egen datter godt nok, det var smertefullt å se at andre lide på mine vegne, en kjæreste som var blitt et nervøst vrak, en far og mor med ulidelig skyldfølelse, og en bror fylt med sinne og hat...

selv så ble jeg bare mer og mer deprimert, angsten hadde et stramt grep rundt meg, livskvaliteten var ikke lengre tilstedet, stemmen til overgriperen på repeat i hodet mitt, tanker om hvordan jeg skulle avslutte mitt eget liv, til tider var jeg livredd meg selv, noe som førte til mitt første møte med psykiatrien, dette var i 2009, overgrepet skjedde i 2006

Jeg ble innlagt på lukket avdeling mot min egen vilje, igjen fratatt friheten over eget liv, jeg var knust, spørsmålet om hvorfor gikk om og om igjen i hodet mitt, det var kun kjæresten min og mine foreldre som viste om innleggelsen som viste seg at bare var begynnelsen på en lang reise igjennom psykiatrien...

nå to år etter sitter jeg her, fortsatt uten livsgnist, etter flere misslykkede selvmordsforsøk og utallige innleggelser, men sakte men sikkert innser jeg at jeg fortsatt har øynene lukket, at jeg for snart 5 år siden aldri turde og åpne dem en gang, jeg trude ikke å åpne øynene og innse at verden gikk videre, jeg har ikke turd å gjøre det, innerst inne vet jeg at verden går videre uansett hva som skjer, men det å åpne og se med egne øyne er skummelt, fordi da innser jeg virkelig at jeg ikke har kommet noen vei med livet mitt på 5 år

men det er kanskje på tide og åpne øynene og følge verden med å gå videre, og ikke holde øynene lukket og gjemme meg for meg selv, for det har vist seg tydelig at det funker dårlig...

Så jeg sier til meg selv og dere andre der ute, ikke gjem dere bak lukkede øyne, for verden vil gå videre uansett

 

-Mindreverdig-

 

7 kommentarer

Johanne'Sandelin

30.07.2011 kl.09:54

Fin blogg :)

mindiary

30.07.2011 kl.11:07

Selv om "store" problemer har skjedd "der", så skal ikke det ha noe som helst å si om dine problemer.. for dine probelemer er DINE problemer, og dine problemer er vanskelige.. samme hvordan en bombe hat gått av der, og "noen" har blitt drept der.. du har det vanskelig, og du skal få lov til å ha det vanskelig, samme "hvordan Norge har det fortiden", for du er du, og du skal få lov til å føle, du skal få lov til å ha det slikt du har det, uavhengig av ANDRe.

stå på, vakre menneske<3

Anja Lidbom

30.07.2011 kl.11:38

åh, rørende historie! stå på <3

Mie - iasn

30.07.2011 kl.13:58

Sterkt skrevet! Du fortjener virkelig bedre, kjære deg. Vet selv hvordan livet er etter overgrep, så jeg føler med deg. Stay strong, jeg heier på deg! <3

Secret Hard Life

30.07.2011 kl.14:31

Sterkt skrevet ja<3

Grete

30.07.2011 kl.23:26

Elskede, savner deg sårt. Det er ikke det samme her uten deg. Er så ufattelig glad i deg, at du aner det ikke. Selv om du kun er på reise og snart kommer hjem igjen, vet jeg nå hvordan livet er når du ikke er her. Det er tomt, jævlig og jeg føler meg så alene. Du har reddet meg vit det. Du er den modigste jenten jeg vet om. Og en dag kommer du til å være en stor ressurs for samfunnet (ja vet det hehe, men fant ingen andre ord;)

Jeg var så alene før deg, mer enn du aner. Gleder meg til du kommer hjem så jeg skal gi deg verdens største bjørneklem;) Vi kommer igjennom dette sammen. Husk du er aldri alene, uansett om det noen ganger føles sånn.

Elsker deg. Gleder meg til festing og kos når du kommer hjem;) Lov u. av hele hjertet. Klemmer Grete. PS, har ikke facebook her inne:( håper å ses fradag da;)

kinam

22.08.2011 kl.11:45

jesus understand your pain. han kan også ta bort smerten din og gi deg nytt hjerte. han.

jesus dident promiss u a beatiful past, but has promissed you a beatiful future.

come to him and let him renew your mind and heart.

kinam

Skriv en ny kommentar

hits