Overdose

det er egentlig et under at jeg lever i dag, jeg har hatt to veldig alvorlige overdoser, dette er historien om den første

den ene kvelden satt jeg i sengen min, jeg tømte ut alle pillene mine, 4 forskjellige pille typer (sove tabeletter, beroliggende, anti psykotisk og antidepressiv)
det var akkurat som om jeg var besatt av en ond ånd, jeg tok masse piller og hev dem i meg, det var minst 300stykker, jeg svelgte alle, jeg var klar for å dø, jeg husker jeg gikk ut på badet og la meg ned, mer husker jeg ikke

etter over et døgn våknet jeg på intensiv avdelingen på haukeland, jeg var koblet til alt mulig, jeg merket at jeg måtte veldig på do, så jeg bestemte meg for at jeg skulle gå ut på toalettet, heldigvis hadde jeg enerom og toalett på rommet.

jeg satt meg opp i sengen, det verket i hele kroppen, jeg reiste meg opp, og kjente at beina under meg bare sank sammen, jeg klarte ikke å stå oppreist, sykepleierene kom løpende inn og tok tak i hver sin arm og reiste meg opp, jeg pekte mot vasken, jeg kom meg heldigvis bort til den før jeg kastet opp i store mengder...

sykepleierene sa at jeg ikke fikk gå på det vanlige toalette, men at jeg måtte tisse i et bekken, så jeg satt i en rullestol med hull i og tisset, jeg følte meg så jæævlig dum

kroppen min var helt ødelagt, jeg klarte ikke å stå på egne bein, jeg spydde blo, og var veldig sår i halsen etter at jeg var blitt pumpet og gitt motgift

men det som var det verste, var å se mine foreldre i øynene, skuffelse blandet med glede og litt sinne og avsky, aldri før har det vært så godt med en klem, min mamma satt og våket over meg og ventet i mangfoldige timer på at jeg skulle komme til bevissthet, den smerten og uvissheten hun hadde den fortjener ingen!

jeg var sikker på at jeg skulle dø den kvelden, men mine foreldres kjærlighet reddet livet mitt, deres kjærlighet for meg er så sterk at den reddet meg gang nr to også

Det værste var å våkne opp igjen fra en overdose og vite det at jeg har såret og traumatisert dem jeg elsker,
Min mamma liker ikke sykehus, og hun blir lei seg når hun ser sykebiler med blålys...
Unnskyld mine kjære for at jeg har skuffet og såret dere alt for mange ganger=(

hvis du tenker på selvmord, helt ærlig, det er ikke verdt det!

-Mindreverdig- 

8 kommentarer

Eva

02.08.2011 kl.10:22

:(

Secret Hard Life

02.08.2011 kl.11:55

Huff:( <3

welcometomysillylife

02.08.2011 kl.12:14

Ånei, så forferdelig å lese :/ <3 Du må aldri gjøre noe sånt igjen!! Du fortjener et godt liv, så mye bedre enn å dø av en overdose kjærekjære deg <3

Grete

02.08.2011 kl.13:15

hei elskede. er så glad for at du tenker slik. Det er virkelig ikke verdt det! Og husk til vi er 30:)

Savner deg og gleder meg til du kommer hjem. Du er den eneste som virkelig betyr noe for meg nå og jeg klarer virkelig ikke miste deg:(

Klemmer Grete

Hellena

02.08.2011 kl.16:12

Så utrolig fælt.. :'( men er glad for at du overlevde. <3 du fortjener et langt og godt liv, fylr med kjærlighet fra de rundt deg. <3

Nødda

02.08.2011 kl.20:11

Har ikke vært her inne siden du skrev at ting begynte å se lyst ut, og du skrev "likeverdig" istedet for "mindreverdig". Var helt grusomt å lese dette her nå. Jeg tenker ofte på deg, og vil så inderlig gjerne at du skal få det bra igjen. Får en stor klump i halsen når jeg ser at du har vært så nær ved å dø. Jeg bryr meg om deg. Selv om jeg ikke egentlig kjenner deg, føler jeg at jeg gjør det gjennom bloggen din. Du har et stort hjerte, og jeg vet at du kan klare å kjempe denne kampen til siste slutt. Jeg vet du klarer å bli frisk.

Neste gang du tenker på å ende alt, husk på de gangene du har prøvd. Husk at det skal mye til for at du klarer det, fordi at alle rundt deg passer på deg og er glade i deg. Husk på hvor knust foreldrene dine og alle andre som er glad i deg vil bli om du forsvinner. Husk på kjærligheten du får av dem.

Jeg tenker på deg. Ikke la stemmene bestemme over deg.

Mange store klemmer fra meg!

Tove O

08.08.2011 kl.10:08

Det er lenge siden jeg har lest i bloggen din, men det er en tanke som kommer når jeg nå har vært innom og lest. Du opplevde en grusom voldtekt og holdt det for deg selv veldig lenge. Og da du endelig fikk fortalt det så opplevde du at alle rundt deg forandret seg.

Kanskje livet ditt hadde vært litt mindre vanskelig for deg hvis du hadde opplevd at verden gikk videre sin vante gang og menneskene rundt deg var som før, bare med den forskjell at de nå kunne forstå og hjepe deg bedre. Kanskje det at familien har forandret seg blir en byrde for deg, gir deg en slags skyldfølelse? Selv om du har det vondt, ønsker du jo ikke at de rundt deg skal ha det vondt.

Akkurat som Jens Stoltenberg sier at "vi skal ta Utøya tilbake", slik ønsker jeg at de rundt deg kan si at "vi skal ta familien vår tilbake". Når du har foreldre som står oppreist i sine egne liv, tror jeg de lettere kan være den støtten du trenger for å "ta deg selv tilbake". Jeg håper at dere alle kan komme ut av offerrollen og leve oppreiste liv igjen!

Ann Helen

08.08.2011 kl.20:27

Godt å høre at det gikk bra med deg. :) Det gikk ikke så bra for min bror.. Han tok selvmord i 08, og etterlot seg et stort tomrom. Men vi må alikevel bare akseptere det han selv ønsket (han prøvde flere ganger, og ble funnet ved tilfeldigheter hver gang) fordi psykiatrien sviktet han fullstendig.

Nyt livet, og lev livet dag for dag. :)

Ann Helen.

Skriv en ny kommentar

hits