jeg er død, men alikevell puster jeg!

Her ligger jeg i et annet land, på en sol stol ved bassanget, på et 5 stjerners hotel som ligger på stranden, og jeg bor i en hjørne suite.
jeg vet at hjemme er det kaldt og det er snø, mangen av dere er midt oppi eksamen og stresser med julegave shopping
så dere er nok messunelig på at jeg kan ligge her å nyte livet på den måten.

men jeg skal si dere en ting, det er ingenting godt med å være her, selv om jeg bader i luksuus og har den ferien mange av dere drømmer om, for å være helt ærlig, det er helt for jævlig.

jeg er utslitt, jeg ville ikke reise på ferie, men jeg hadde ikke noen valg, fordi jeg kunne ikke bli hjemme, jeg var farlig for meg selv, jeg var for impulsiv og ustabil, dere tenker nok sikkert: Hvorfor er du ikke innlagt da?
jo det skal jeg si deg, det gjør meg bare verre, det å bli fratatt kontroll og brukt tvangs middler på det føles som et nytt overgrep.

Norge var ikke bra for meg, jeg visste alt for godt hvilke steder jeg kunne ende mitt eget liv, og akkurat hvoran jeg skulle gjør det.

Overlegen sa: Du har det bra når du er på ferie så det lureste er at du tar deg en tur og ser om du kan få litt ro og få slappet av.
Alle de andre gangene jeg har reist vekk for å få en "PAUSE" så har det fungert, jeg har alltid klart å legge fra meg alt det vonde og plagsomme hjemme, men ikke denne gangen, jeg føler meg ikke levende, og tanken skremmer meg, hvorfor føler jeg meg ikke levende, når alt er tilrettelagt for at jeg skal føle at jeg lever?

Nye intrykk, hjernen blir stimuler, sol og varme, selv pleie med massage og ansikts masker, jeg blir tatt vare på på alle områder og skulle virkelig nyte dette livet!
men NEI ikke denne gangen, jeg er redd for alt og alle, jeg gjemmer meg til og med for meg selv, når vi om kvelden skal ut å spise, så må jeg på med masken, og smilet går automatisk, jeg er hyggelig, og tøyser og tuller, det ser ut som om jeg stor trives, men sannheten er at det gjør jeg ikke!
jeg har det helt jævlig

i går var det nokk, jeg orket ikke å pynte meg, tok på meg store klær og tredde en caps over hodet, beina mine skalv ukontrollert, jeg forsvant for meg selv, de hyggelige smilene som var tilstedet tidligere var nå omgjort til et mimikkløst utrykk, jeg følte meg litt gjemt under capsen, og jeg deltok ikke i samtalen, ingen rundt meg forstod hva som gikk av meg, hvordan kunne jeg snu så fort, fra å være midtpunktet av latter, til å bli en passiv side spiller uten noen deltagelse. Når de konfontrerte meg med dette, kom det nok en løygn: Jeg er bare trøtt og sliten, trenger bare litt søvn :)

Men sannheten var det at for første gang på denne turen kom den virkelig meg frem, jeg klarte ikke lengre å holde de indre konfliktene for meg selv, det ble for mye...

men nå er jeg lei av å alltid skulle svare til andres forventninger om meg, jeg klarer ikke mer, orker ikke, makter ikke...

Det gjør vondt, jeg føler meg som en stor løygn! mennesker som tror de kjenner meg, vil innse at de ikke egentlig gjør det. De kjenner den trygg og gode masken.
men ingen ser den redde og fortvilete jenten som gjemmer seg fra verden!

Alle de mørke hemmelighetene som skjuler seg under huden, men som har blitt gjemt så godt at ingen kan se antydningen til dem.

Den perfekte barndommen, med en familie mange bare kan drømme om.
Men det er sprekker i barndommen min, stooore sprekker som bare jeg vet om.

Enkelte mennesker føler at de blir født i feil kropp, jeg føler at andres forventninger har fanget meg i min egen kropp, de har fanget meg i et fengsel av løgn, løgner som jeg ikke nå tørr å bryte mønsteret på, fordi jeg enda ikke er klar for å forklare dem grunnen til at jeg har levd et liv fylt med løgner. for uten den forklaringen vil de i allefall aldri forstå hvorfor ting ble gjort slik som dem er blitt og hvorfor jeg har blitt slik som jeg har blitt i dag!

dere vil nok bli forvirret over dette innlegget, men jeg klarer desverre ikke å gi dere forklaringen på livet mitt, fordi jeg enda ikke finner de rette ordene, fordi jeg enda ikke er klart til å slippe hemmlighetene mine!

jeg trenger tid, jeg trenger støtte, kanskje jeg til og med trenger tilgivelse fra noen!
jeg vet at noen rundt meg vil forsvinne og ikke lengre vil ha noe med meg å gjøre, men hvis dem går, så forstår dem faktisk ikke hva jeg har måtte gått igjennom, og hvor mye sorg og smerte det har gitt meg å måtte lyge for dem jeg elsker høyest i hele verden!

jeg er forvirret, jeg er splittet, jeg er ødelagt.

men kanskje jeg aldri vil finne mote og styrken i meg selv til å kunne fortelle, kanskje jeg alltid vil bli i denne mørke kjelleren, der hemmelighetene stenger meg inni i et lite rom uten mye luft!

vil jeg noen gang være sterk nok til å fortelle?

Når man opplever ting i livet som bringer glede så blir man entusiastisk og ønsker å dele gleden med andre, man har et behov for å fortelle om man føler seg stolt og kry.
Når man opplever vonde ting og traumer, så har man også et stort behov for å fortelle, men for meg så stopper skammen og skyldfølelsen meg, frykten for andres reagsjon på min sorg har skremt meg til taushet, inni meg bobler det av ting som vil deles med andre, men det går ikke, klarer ikke, får ikke lov. Redd for konsekvenser og reaksjoner

jeg vil bare føle meg levende, og når jeg ikke en gang klarer å føle det her jeg er nå, så tviler jeg på at jeg noen gang kommer til å føle det andre steder!

Det er vondt...

-Mindreverdig-

7 kommentarer

Hilde

11.12.2011 kl.19:57

Huff vennen. dette er trist, liker ikke at du ikke har det bra :(
Håper det vil gå bedre med deg, stå på og ikke gi opp. du er sterk .
store klemmer sendes til deg <3

ANETTE OPPI <3

11.12.2011 kl.22:39

uff, utrolig trist å lese!

- men ikke gi opp, du er sterkere enn du selv tror! :)

anonym

17.12.2011 kl.19:06

Hei, elsker bloggen din og vil gjerne at du leser kommentarer som kommer. Jeg er..........

Anita

17.12.2011 kl.22:23

Syntes du er utrolig flink til og sette ord på ting du sliter med, selv om du ikke forteller om hemlightene dine.

Men du klarer å uttykke deg veldig bra om hvordan du har det, med og uten maske.

Skulle så gjerne møtt deg for å kunne gitt deg noen råd og hjulpet deg som en objektiv person å som ikke kjenner deg i det hele tatt, bare gjennom bloggen. Ønsker så inderlig at du skal få oppleve det fine i livet uten å måtte bære den masken du tar på.

Mira Victoria

19.12.2011 kl.19:11

Hei, jeg har ikke lest dette innlegget fordi jeg ikke har lyst til å lese så mye på bloggen din fordi jeg synes det er veldig trist å lese. Og kjenner selv noen nærmeste som har opplevd det du har opplevd, og jeg har bare en ting jeg vil si til deg og det er at jeg beundrer deg, og jeg beundrer deg for den du er. Og det er jeg sikker på det er sykt mange andre som gjør også. Jeg forstår at det er vanskelig å leve med noen ganger men, det å død vil du slett ikke, for det å dø så tidlig er det ikke noe godt i. Så jeg er stolt av deg og håper du gjør det rette valget og lever livet videre. For og så komme deg over dette. Jeg skulle så gjerne hvert der og gitt deg en klem <3

Hei

24.12.2011 kl.09:18

Kjære deg. Du er verdifull, og det finnes fremdeles håp. Når jeg hadde opplevd seksuelt trauma, sa Gud til meg at det var han som skulle ta bort smertene, ikke noe jeg kunne gjøre. Ja, det var som jeg bygde en mur rundt meg med alle de negative tankene, så jeg satt innestengt i de.

Det var ikke en stemme inni hodet, men en person i kirken som følte Gud sa dette til vedkommende.

Gud kan helbrede deg, så du en dag vil skinne. Mange mennesker sliter og nå vet du hvor vondt det er å oppleve det du har opplevd. Gud vil bruke det til å hjelpe andre der han gjør helbredelsen, de som har opplevd vanskelige ting likt det du ufortjent har opplevd.

Her er måten å komme i kontakt med Gud..Først finn en menighet som lever i det overnaturlige google: Profetisk, tungetale, Vet ikke hvor du bor men kristkirken i bergen, NHM bønnehuset i levanger, betel stovner i oslo etc

nr 2.. finn en lovsang og pris gud, da kommer hans nærvær og du blir satt fri litt etter litt: http://www.youtube.com/watch?v=nKcKBo63vMU&feature=BFa&list=PLC6A4000F6C15C0C7

nr3. når du er klar be frelsesbønnen høyt og be jesus komme inn i ditt hjerte

Smil til deg fra meg.

Ps. at noen gjorde noe så stygt mot deg er ikke din skyld. hvis du snakker om det til en person som er fylt av guds kjærlighet og som du føler deg ledet til å snakke til (må være en person som ikke bare viser deg ryggen etterpå) så vil du oppleve masse medfølelse og kjærlighet, trøst og forbønn.

Hei

24.12.2011 kl.10:14

http://www.youtube.com/watch?v=2rR0UBO-vHg

Skriv en ny kommentar

hits