oppløst i tårer og sinne!

jeg var ute i går, jeg var i byen, jeg drakk alkehol og jeg koste meg i begynnelsen!

men kvelden endte oppløst i tårer og sinne!

noen mennesker er så patetisk, traff en mann han var vel 50 år.
han begynte å fortelle meg hvor lite jeg visste om livet, og han visste alt fordi han hadde jo tross alt levd mye lengre enn meg, men jeg fikk et helt annet inntrykk av han, han var arrogant og ekkel, med en "jeg ser ned på deg" holdning.
Han var virkelig ekkel, måten han snakket til meg på, han snakket ned til meg, som om jeg skulle vært en ubetydelig liten dritt unge.

Da jeg spurte han om hvordan han kunne si at han viste så jævlig godt hva gleden i livet var, da svarte han penger! og han hadde jo så jævlig mye penger, fordi han hadde jobbet og stått i!

Kaoset i hodet begynte å surre, helt seriøst! han ser ned på et annet menneske fordi de ikke eier like mye penger som han gjør!

Helt forbanna seriøst! du er 50år! og livet ditt handler bare om penger! i mitt hodet har du faktisk et jævlig stort problem!
og at du i tilegg kan være så uspiselig, arrogant og ekkel, og ikke minst så frekk!

og komme å fortelle meg, at du vet hva livet er siden du er 50!
50 er bare et tall akkurat som 21!
Det er ikke noen fasit svar at selv om noen er eldre så har de mer livs erfaring!

Jeg burde ha klart å ta meg sammen, men sinne og kaoset hadde allerede tatt kontroll, jeg ble rett og slett JÆVLIG forbanna, og når jeg først blir sint og frustrert så slipper jeg alt ut med en gang, fordi jeg ikke lengre klarer å holde det inne!

Og jeg er ikke stolt av det jeg gjorde, jeg burde vært voksen nokk til å forstå at vold ikke er en løsning på slike situasjoner.

men jeg mistet kontroll over meg selv, jeg følte meg utrygg og utsatt, så jeg reagerte normalt i forhold til hjernen min, som bare tenker på å forsvare seg selv! så det var det jeg følte jeg gjorde, jeg forsvarte meg selv!

jeg følte en trang til å gjøre noe, for jeg følte meg fanget og presset opp i et hjørne, jeg måtte vekk, så jeg slo han, jeg hoppet på han og slo han, jeg mistet kontrollen over meg selv...

vaktene og han jeg var sammen med tok meg vekk, men jeg var allerede så sint og frustrert at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake!

da jeg kom ut, følte jeg meg mer fri, jeg fikk endelig puste! "faren" var over, hjernen og kroppen kunne gå tilbake fra et angrep til å bare være på vakt!

men den første tårene, gjorde slik at resten bare strømmet på...

Jeg ville ikke at han jeg var med, som jeg er blitt så glad i skulle se meg slik!

jeg stod for meg selv, jeg prøvde å føle meg levende, jeg så opp på den hvite nydelige snøen som lagde nydelige mønstre i himmelen, jeg så den mørke himmelen, og de fine hvite fuglene, som egentlig var måker, men som jeg følte var frihets duer, jeg forsvant fra meg selv, inn i min egen verden, jeg nøt øyblikket, samtidig som jeg skulle ønske jeg kunne fly med fuglene, eller smelte som et snøfnugg, bare forsvinne!

Vi dro hjem til han jeg var med, han var god og snill, han holdt meg, men jeg hater at folk skal se denne siden av meg!

Så jeg endte opp på badet, sammen krøket i hjørnet, med hette over hode, og hendene forran fjeset...

jeg sa til meg selv, Du er trygg nå, faren er over! det går fint, bare du klarer å puste!

jeg satt der en stund før jeg klarte å slutte at tårene strømmet på, Nok en gang klarte jeg å ta meg sammen, masken var igjen på plass!

Men jeg blir redd og utrygg på meg selv og hva jeg er i stand til å gjøre, jeg har ikke kontroll over meg selv!
Jeg merker at noe i meg er sterkere enn meg!

 

-Mindreverdig-

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits