mindreverdig

i går var en helvettes dag, først fikk jeg en utrolig dårlig nyhet,angående meg selv og min egen helse, så angsten tok virkelig over...

Jeg snakket med den psykiatriske avdelingen, og de fortalte at de var bekymret, og at de trodde det ville bli veldig bra med en innleggelse, de sa de skulle ringe behandlerene mine og informere dem, slik at vi slapp unna tvang denne gangen.

Da klokken var passert 5 tok jeg meg sammen, det var tid for time med behandler...
En veldig slitsom time, jeg var knust når vi var ferdig, men jeg måtte ta meg sammen nok en gang

for klokken 7 hadde jeg time hos den andre behandleren min, begge behandlerene var enig i en innleggelse og at det ville være bra og nødvendig! h*n var uansett usikker på om jeg burde bli lagt inn på tvang, for da jeg kom til timen, så jeg helt knust og ødelagt ut, noe som jeg var, men etter en stund fikk jeg ut ordene som reddet meg fra tvang: jeg er ikke sint og imulsiv, jeg er bare veldig veldig sliten!

H*n viste forståelse, så jeg fikk gå før timen var ferdig, men jeg måtte love å ta kontakt om det ble for vanskelig før jeg ble innlagt, og jeg lovet!

da jeg endelig kom hjem, så var jeg totalt ødelagt og knust, jeg var utslitt, dagen hadde vært veldig tøff for meg!

så jeg bestemte meg for å dra ned til han jeg har vært mye med i det siste, la oss kalle han Erik!

Da jeg kom til Erik slapp jeg skuldrene ned og jeg prøvde alt jeg kunne å bare være meg, da han begynte å ta på meg fikk jeg helt panikk jeg måtte gå ut å ta meg en røyk, samle tankene og ta meg sammen

fordi Erik vet ingenting om mine psykiske plager...

Da jeg kom inn igjen, så var han litt forvirret, men dyktig som jeg er så klarte jeg å tulle alt vekk, vi fikk en veldig koselig kveld, det er godt, måten han holder meg på, jeg føler meg trygg:)

jeg hadde sagt ja til at jeg skulle sove hos han, noe jeg virkelig angret på da vi skulle legge oss...
Han gikk inn og la seg, jeg ble sittene i stuen, hodet var kaos og kroppen utslitt, jeg snakket rolig til meg selv: dette går fint, det er ikke farlig, ta deg sammen, han er snill, han er ikke som andre...

Etter en stund gikk jeg inn til han og la meg ved siden av han, mest av alt håpet jeg at han sov, men han gjorde det ikke, han lå og strøk på meg og holdt meg, jeg bare håpet at han ville sovne, slik at jeg unne snike meg ut og ta tabelettene mine, men han sov ikke, han tok bare på meg mer og mer, panikken grep meg, jeg forsvant for meg selv, og kroppen begynte å riste...

jeg prøvde å få kroppen til å slutte, men klarte det ikke, jeg ristet lenge, han så bekymret på meg og lurte på om det gikk bra, jeg løy igjen: Ja det går bra erik:)
til slut klarte jeg ikke mer, jeg lå meg vekk fra han, jeg gjemte meg under dynen og lå å ristet for meg selv, jeg prøvde å knipe meg selv, slik at jeg skulle forstå at jeg var trygg, men kroppen og kaoset ville ikke samarbeidet, etter ca en halvtime med risting, klarte jeg ikke å ligge der med han lengre...

Jeg spratt opp og sa kjapt: Jeg bare går ut å tar meg en røyk jeg:)
Han så rart på meg, men lot meg gå...
Da jeg stod utenfor, begynte tårene og komme
Kaos og panikk tanker, jeg vurderte alle muligheten mine, jeg kunne hente vesken og kjøre hjem, jeg kunne sove på sofaen, eller jeg kune bare sove utenfor, jeg tørket tårene, og igjen sa jeg til meg selv: SLAPP AV, dette går fint, bare pust så vil dette også gå bra!

jeg gikk inn og dant pillene mine, jeg satt i stuen en stund, da jeg kjente at kroppen roet seg ned, tok jeg mot til meg og gikk inn igjen til erik, jeg håpet igjen at han sov, men det gjorde han ikke, men jeg gjorde det beste ut av det, så det endte med at vi koste litt, og jeg var mye roligere, tilslutt sovnet vi...

da jeg våknet i dag, var ikke erik der, han satt i stuen, han virket forvirret og usikker, men dum som jeg er så latet jeg som ingenting, det var en rar stemning, men det gikk alikevell greit...

Da jeg skulle dra hjem, så så jeg han dypt inn i øynene, jeg sa til han at ristingen og oppførselen min, ikke hadde noenting med han å gjøre! men at det av og til ble slik fordi jeg har opplevd forskjellige ting i livet mitt som ikke alltid er ike enkle å takle...

han smilte til meg og sa takk for at jeg fortalte han det, og at han ble veldig bekymret for meg i går, for han merket at det var noe men jeg sa det ikke var noe...

Men nå er jeg hjemme, jeg er sliten, tankene er kaos, jeg tror jeg ødela veldig mye i går mellom meg og erik, samtidig er det innleggelse i morgen...

Så jeg er ganske trist og forvirret, jeg sitter her å lurer på om jeg skal sende Erik en melding og fortelle han om livet mitt, eller om jeg skal la være... skal jeg bare kutte ut kontakten, eller skal jeg bare fortsette og late som ingenting
Jeg stoler ikke på mennesker, og jeg skjønner hvis han ikke holder ut med meg...

Men hvis jeg åpner meg opp og forteller, og han da velger å gå sin vei, da blir jeg utrolig mer såret, enn hvis jeg velger å bare stoppe dette før det går for langt...

Jeg trenger så sårt råd og tips!

Hva ville du valgt?

Skal jeg gå fra han nå, for å beskytte meg selv?
Eller skal jeg åpne meg opp for han, og risikere at jeg blir veldig såret hvis han velger å gå?

-Mindreverdig-