Hjelp meg! Hva ville du gjort?

i går var en helvettes dag, først fikk jeg en utrolig dårlig nyhet,angående meg selv og min egen helse, så angsten tok virkelig over...

Jeg snakket med den psykiatriske avdelingen, og de fortalte at de var bekymret, og at de trodde det ville bli veldig bra med en innleggelse, de sa de skulle ringe behandlerene mine og informere dem, slik at vi slapp unna tvang denne gangen.

Da klokken var passert 5 tok jeg meg sammen, det var tid for time med behandler...
En veldig slitsom time, jeg var knust når vi var ferdig, men jeg måtte ta meg sammen nok en gang

for klokken 7 hadde jeg time hos den andre behandleren min, begge behandlerene var enig i en innleggelse og at det ville være bra og nødvendig! h*n var uansett usikker på om jeg burde bli lagt inn på tvang, for da jeg kom til timen, så jeg helt knust og ødelagt ut, noe som jeg var, men etter en stund fikk jeg ut ordene som reddet meg fra tvang: jeg er ikke sint og imulsiv, jeg er bare veldig veldig sliten!

H*n viste forståelse, så jeg fikk gå før timen var ferdig, men jeg måtte love å ta kontakt om det ble for vanskelig før jeg ble innlagt, og jeg lovet!

da jeg endelig kom hjem, så var jeg totalt ødelagt og knust, jeg var utslitt, dagen hadde vært veldig tøff for meg!

så jeg bestemte meg for å dra ned til han jeg har vært mye med i det siste, la oss kalle han Erik!

Da jeg kom til Erik slapp jeg skuldrene ned og jeg prøvde alt jeg kunne å bare være meg, da han begynte å ta på meg fikk jeg helt panikk jeg måtte gå ut å ta meg en røyk, samle tankene og ta meg sammen

fordi Erik vet ingenting om mine psykiske plager...

Da jeg kom inn igjen, så var han litt forvirret, men dyktig som jeg er så klarte jeg å tulle alt vekk, vi fikk en veldig koselig kveld, det er godt, måten han holder meg på, jeg føler meg trygg:)

jeg hadde sagt ja til at jeg skulle sove hos han, noe jeg virkelig angret på da vi skulle legge oss...
Han gikk inn og la seg, jeg ble sittene i stuen, hodet var kaos og kroppen utslitt, jeg snakket rolig til meg selv: dette går fint, det er ikke farlig, ta deg sammen, han er snill, han er ikke som andre...

Etter en stund gikk jeg inn til han og la meg ved siden av han, mest av alt håpet jeg at han sov, men han gjorde det ikke, han lå og strøk på meg og holdt meg, jeg bare håpet at han ville sovne, slik at jeg unne snike meg ut og ta tabelettene mine, men han sov ikke, han tok bare på meg mer og mer, panikken grep meg, jeg forsvant for meg selv, og kroppen begynte å riste...

jeg prøvde å få kroppen til å slutte, men klarte det ikke, jeg ristet lenge, han så bekymret på meg og lurte på om det gikk bra, jeg løy igjen: Ja det går bra erik:)
til slut klarte jeg ikke mer, jeg lå meg vekk fra han, jeg gjemte meg under dynen og lå å ristet for meg selv, jeg prøvde å knipe meg selv, slik at jeg skulle forstå at jeg var trygg, men kroppen og kaoset ville ikke samarbeidet, etter ca en halvtime med risting, klarte jeg ikke å ligge der med han lengre...

Jeg spratt opp og sa kjapt: Jeg bare går ut å tar meg en røyk jeg:)
Han så rart på meg, men lot meg gå...
Da jeg stod utenfor, begynte tårene og komme
Kaos og panikk tanker, jeg vurderte alle muligheten mine, jeg kunne hente vesken og kjøre hjem, jeg kunne sove på sofaen, eller jeg kune bare sove utenfor, jeg tørket tårene, og igjen sa jeg til meg selv: SLAPP AV, dette går fint, bare pust så vil dette også gå bra!

jeg gikk inn og dant pillene mine, jeg satt i stuen en stund, da jeg kjente at kroppen roet seg ned, tok jeg mot til meg og gikk inn igjen til erik, jeg håpet igjen at han sov, men det gjorde han ikke, men jeg gjorde det beste ut av det, så det endte med at vi koste litt, og jeg var mye roligere, tilslutt sovnet vi...

da jeg våknet i dag, var ikke erik der, han satt i stuen, han virket forvirret og usikker, men dum som jeg er så latet jeg som ingenting, det var en rar stemning, men det gikk alikevell greit...

Da jeg skulle dra hjem, så så jeg han dypt inn i øynene, jeg sa til han at ristingen og oppførselen min, ikke hadde noenting med han å gjøre! men at det av og til ble slik fordi jeg har opplevd forskjellige ting i livet mitt som ikke alltid er ike enkle å takle...

han smilte til meg og sa takk for at jeg fortalte han det, og at han ble veldig bekymret for meg i går, for han merket at det var noe men jeg sa det ikke var noe...


Men nå er jeg hjemme, jeg er sliten, tankene er kaos, jeg tror jeg ødela veldig mye i går mellom meg og erik, samtidig er det innleggelse i morgen...

Så jeg er ganske trist og forvirret, jeg sitter her å lurer på om jeg skal sende Erik en melding og fortelle han om livet mitt, eller om jeg skal la være... skal jeg bare kutte ut kontakten, eller skal jeg bare fortsette og late som ingenting
Jeg stoler ikke på mennesker, og jeg skjønner hvis han ikke holder ut med meg...

Men hvis jeg åpner meg opp og forteller, og han da velger å gå sin vei, da blir jeg utrolig mer såret, enn hvis jeg velger å bare stoppe dette før det går for langt...

Jeg trenger så sårt råd og tips!

Hva ville du valgt?

Skal jeg gå fra han nå, for å beskytte meg selv?
Eller skal jeg åpne meg opp for han, og risikere at jeg blir veldig såret hvis han velger å gå?

-Mindreverdig-

14 kommentarer

caroline - din hverdagshelt

01.02.2012 kl.21:31

Jeg ville fortalt han det, men jeg skjønner hvordan du tenker det, samtidig som jeg ikke gjør det. Synes det var kjempeflott gjort av deg å fortelle litt til han hvertfall, det er jeg sikker på han satte pris på.

Ønsker deg alt godt.

Mari

01.02.2012 kl.21:50

Vanskelig å komme med råd, så lett å si at du bør fortelle alt. Men jeg vet at det ikke er så lett, har ikke det så enkelt for tida selv og selv om jeg har samboer og har bodd med han i 2 år så er det fremdeles vanskelig å fortelle han hva som plager. Håper du finner ut av det, for er bare du selv som kan finne ut om det er riktig eller ikke å fortelle han det.

Martine

01.02.2012 kl.21:53

Jeg vet, av egne erfaringer, at jeg hadde gått. Men det er mest fordi jeg vet hvor vanskelig det kan være med nærhet. Jeg pleier som regel å avslutte alt før det går for langt, mest for å beskytte meg selv. Du må nesten vurdere om dette er en gutt som er verdt det. Tror du han ville taklet sannheten? Og hvis ikke, hva hadde du tapt, om du likevel ville mistet ham på den ene eller andre måten. Om han velger å gå etter du har fortalt ham sannheten, da er det ham det er noe i veien med, og han er da mest sannsynlig en gutt det ikke er verdt å kjempe for en gang. Det viktigste for deg er at du finner noen som aksepterer og forstår bakgrunnen din. Hvis ikke vil alt gå i en evig runddans for deg.

Masse lykke til! Du vil komme til å føle hva som blir riktig for deg. Dette klarer du. :)

jannz rf

01.02.2012 kl.23:22

Gå for magefølelsen. Enkelt for meg og si kanskje, siden jeg ikke er i nærheten av din situasjon! Synes og det er utrolig bra at du fortalte "Erik" om ristingen, og du så jo selv hvordan han tok det. Kanskje fortalt litt å litt, å sett hvordan han hadde taklet det? Bare forslag fra min side! :)

Nødda

01.02.2012 kl.23:58

Det er en vanskelig situasjon, veldig vanskelig. Det er en situasjon som det er vanskelig å sette seg inn i for alle oss som ikke vet hvor gode venner dere er og hvordan han er som person. Første spørsmålet du må stille deg selv, er om han er til å stole på. Er han det, og at han er en snill og omsorgsfull person, som det virker ut fra det du forteller, mener jeg at du bør fortelle det. Sånn jeg forstår det, så er han en person du har det fint sammen med, og som du liker godt. Så lenge han er en sånn person, ville jeg åpnet meg for ham. Hva om du går fra ham for å beskytte deg selv, ville du ikke blitt lei deg da også, om du mistet ham? Likevel skjønner jeg veldig godt om du ikke vil si det, skjønner det ville såret deg om han gikk fra deg.

"Det er bedre å angre på noe du har gjort, enn noe du ikke har gjort." Dette mener jeg er veldig sant, og jeg prøver å handle etter det så mye jeg kan på grunn av tidligere erfaringer hvor jeg har vært veldig glad for at jeg fulgte det!

Jeg håper du tenker godt gjennom hva du vil gjøre, og jeg er sikker på at du vil ta det rette valget!

Lykke til med innleggelsen i morgen! Stay strong <3 tenker på deg!

am

04.02.2012 kl.02:21

Jeg synes du skal holde det for deg selv litt til! til du er sikker på han takler det og att dere er gode venner. Når jeg var innlagt besøkte jeg en venn jeg kjente godt fra før.vi koser ofte sammen. han hentet meg og vi kjørte hjem til han problemet var att jeg måtte være tilbake til 21.00. jeg valgte g fortelle han det. og kontakten mellom oss har vert veldig svekket og merkelig i det siste. En annen jeg fortalte det til var en jeg ikke kjente så godt men som ga meg mye omsorg og kjærlighet. Vi flørtet mye over facebook mens jeg var inne. han spurte om vi skulle gå på kino. Jeg svarte ja og fortalte hvor jeg var. Vi var på kino og alt gikk fint, men jeg følte ikke kjemien lengre. Vi har ikke snakket sammen siden. Noen ganger er det lettere og la vær og si det og heller bære på hemmeligheten litt til. Du har jo sagt litt, så kan du vente med og fortelle resten. Til du er sikker på att dere vill være venner en stund. Noen ganger har jeg vert helt alene og når du da ligger vedsiden av en gutt hadde det vert veldig godt og fortelle hva som skjer. Jeg har vert i sitvasjonen mange ganger. Jeg er paranoid shizofren og vis kveldene er mørket og stemmene kommer eller jeg ser ting kan det være utrolig vanskelig og late som alt er helt fint. Men om du da forteller det vill det komme fler spørsmål. Flere spørsmål du gjerne ikke vill høre eller besvare. Han jeg fortalte det til vendte ryggen ble sint. Jeg håpet på og få armen rundt meg og en god klem, men det skjedde ikke. Dagen etter vill du helst glemme det, men du får høre det, spørsmålene kommer. Jeg fikk til slutt høre att han ikke orket mer. " Jeg er jo for faen ikke sykepleieren din" Du vill ikke fortelle om ditt problem for så og gi andre problemer. Når vi har det vondt vill vi bare folk skal lytte ikke dømme. Selv om vi har vert nede flere ganger. Betyr det jo ikke att vi er stakkarslige! Vi kan faen greie alt vi vill like godt som alle andre! JEg håper du tenker deg om før du sier noe. se om han er noe og samle på. Att han ikke kun er ute etter en ting. Lykke til med innleggelsen <3 ta deg god tid til en vellfortjent pause i fra alt rundt deg! Du fortjener det beste! hilsen am <3

mindreverdig

04.02.2012 kl.14:10

CAROLINE: tusen takk for tipset, jeg setter utrolig stor pris på det!!!

Jeg har enda ikke åpnet meg for han, men har sagt at hvis han vil vite så kan jeg fortelle, han sa at jeg skulle fortelle når jeg følte meg klar, og at vi begge to har bagasje fra fortiden, men at han ville se fremover med meg<3

Klem til deg<3

mindreverdig

04.02.2012 kl.14:11

marisoer: du har helt rett, tusen takk!

Håper ting blir lettere for deg også<3

mindreverdig

04.02.2012 kl.14:14

Martine: jeg har tenkt som deg mange ganger, at det letteste er bare å gå...

Men jeg syntes det er urettferdig at jeg skal velge å gå fordi andre mennesker har påført meg smerte...

For jeg har det fint med han,

Men jeg håper jeg finner ut av det<3

tusen takk for hjelpen<3

mindreverdig

04.02.2012 kl.14:15

jannz rf: tusen takk, det var veldig lurt, fortell litt også se reaksjonen:)

tusen takk!!!<3

mindreverdig

04.02.2012 kl.14:19

Nødda:Nydelige nødda min<3

det betyr mye for deg at du hjelper meg!!!

Det ordtaket er veldig sant!

Og jeg er helt enig i det!!!!

Erik er så god og snill, men samtidig er jeg usikker fordi jeg ikke stoler på noen!

Jeg tror jeg må fortelle litt og litt og se hvordan det år:)

Hvordan har DU det?<3

mindreverdig

04.02.2012 kl.14:26

am: kjære nydelige og verdifulle am<3

Det er dette jeg også er utrolig redd for!

Jeg vil ikke at mennesker skal endre sitt syn på meg fordi jeg har opplevd det jeg har!

Jeg er fortsatt meg selv innerst inne...

Vi som sliter litt mer enn andre er jo ofte mer sårbari tilegg,

Og det gjør i allefall meg usikker, er redd for å bli veldig ustabil, såret og impulsiv hvis han velger å snu ryggen til å gå.

Jeg vil så gjerne ha han ved min side, men samtidig vet jeg ikke om det er lurt, fordi jeg trenger virkelig å fokusere og ta vare på meg selv, for at jeg skal klare å komme meg videre og prøve å leve...

Faen for et komplisert liv:/

Hvordan har du dt for tiden?

Tusen takk for hjelp og råd!!!

Det betyr mye!!!

Good klem<3

Neobamsenmin

04.02.2012 kl.16:41

Eg trur det er best du forteller det, for senere når han finner ut av det vil han kanskje bli lei seg og tro at du føler at du ikke kan fortelle han alt.

miriambambiriam

05.02.2012 kl.00:26

syns du skal fortelle han det. men du må huske å alltid ta det i dit eget tempo. fortelle litt og litt. se ann reaksoner også videre. Vet selv hvordan det er. Sliter med mye selv men det vet du jo, så nok om det :) selv om jeg ikke kjenner deg er jeg på en måte blitt glad i deg gjennom bloggen :) stå på videre klem fra meg.

Skriv en ny kommentar

hits