Denne kampen skal VI vinne!

det er en god følelse og pakke tingene mine å reise, spesielt før jeg egentlig skulle utskrives!

Men det å gå ut der i fra med rak rygg og være fornøyd med seg selv, det var en ny og god opplevelse!

i den lille uken jeg har vært innlagt så har jeg gjort store fremskritt, fremskritt som virkelig var nødvendig og veldig viktig!
Jeg har skreke og hylt, grene og vært hysterisk, vært sint og slått og spent...
Men det viktigste av alt: JEG HAR SNAKKET!

bare det at jeg har klart å sette ord på ting, i stedet for å stenge alt inni meg, slik som jeg ALLTID har gjort, er så utrolig store fremskritt!

men dere som ikke kjenner meg, og er mye rundt meg vil ikke se på det at jeg har snakket som noe stort.

Men de som har jobbet med meg i 3 år, og har vært rundt meg og sett meg hele døgnet, de er nesten målløse.
Fordi jeg snakker ALDRI! jeg sier bare: Vet ikke

Men ikke denne gangen, jeg snakket, etter 3 år, har jeg for første gang satt ord på mine følelser muntlig!

Men jeg angrer, fordi det gjør vondt å dele, men jeg vet at om en stund så vil jeg føle meg 1000kg lettere, men det blir alltid værre før det blir bedre.

dette har vært en veldig intens uke, jeg har jobbet veldig mye med meg selv, og nå er jeg sliten.
Men samtidig sliten på en annen måte. Før jeg ble innlagt var jeg sliten av å leve, sliten av å late som.
Men nå er jeg fysisk sliten, jeg føler jeg har løpt verdens tøffeste marraton, det er en god følelse.

Og for meg selv personlig, har dette vært den tøffeste uken, for jeg har virkelig jobbet, jeg har gitt alt, så nå kan jeg tillate meg selv å hvile. bare slappe av...

Selv om jeg har kommet langt på veien mot et bedre liv, så har jeg fortsatt et stykke igjen...
Jeg vet jeg vill falle og få vondt inni mellom, jeg vet at jeg vil gråte, være sint og utrolig frustrert, det er tøft...
Men jeg vet også at det er noen der og tar i mot meg, som gir meg omsorg, klemmer og ikke minst håpet og troen tilbake...

Og nå har jeg lært at det ikke er farlig eller et nederlag å trenge en innleggelse, "en liten pause fra verden"
Den psykiatriske avdelingen er bare en sms unna, det samme er psykiateren, og psykologen min!

Og hvis jeg trenger noen å snakke med, så er teamet mitt bare en telefon unna...

Før har jeg sagt at denne kampen skal jeg vinne...
Men det har endret seg, for jeg har innsett at jeg ikke klarer det helt aleine så fra nå av er det:

Denne kampen skal VI vinne!
For jeg vet at støtteaparatet er mitt lag!

-Mindreverdig-

6 kommentarer

...

08.02.2012 kl.18:16

Så bra! Har følgt bloggen din lenge, men tror ikke jeg har kommentert, men følte jeg måtte gjøre det nå! Utrolig stolt av deg, når du endelig har klart å åpne deg mer så tror jeg at det kommer til å bli så mye letter for deg fremover :D selvfølgelig, som du sa; tøft og vondt i starten, men snart blir det så mye bedre. Stå på, denne kampen skal Dere vinne! :D
Jeg ble innlagt for første gang i 2008, lukket avdeling. Akkurat nå sitter jeg som pasient på et stort psykiatrisk sykehus i Bergen, avdeling lukket, men skal overføres til en DPS. Jeg har problemer med å vite når jeg bør si ifra, og når jeg først skjønner at jeg er syk nok til å innrømme det for psykiater, er det allerede gått for langt.

Første gangen jeg ble innlagt var tankene "Det er folk som er mye sykere enn meg. Jeg tar plass." Men i ettertid har jeg lært at blir man innlagt, så er det for en grunn, og man trenger ikke være redd for å bli pasient. Samtidig ligger nok skammen der og lurer... Det er rett og slett bare noe man må jobbe med.

Nødda

08.02.2012 kl.21:24

Dette var fantastiske ord å lese! Godt å høre at det går fremover, stå på videre! Du er sterk <3

booop

08.02.2012 kl.22:29

Hei mindreverdig...

Jeg lurer på om du kan sjekke mindreverdig@hotmail.com adressa di...har sendt deg mail som jeg håper du svarer på....

Glad i deg<3

kinam

08.02.2012 kl.22:31

U ARE BORN ON PURPOSE

WITH A PURPOSE

FOR A PURPOSE

DU ER IKKE PÅ DENNE JORDEN VED EN FEIL. JESUS SER DET BESTE I DEG.

KINAM

m

10.02.2012 kl.15:36

Eg beundra deg for den styrken du har, og at du ikkje gjer opp.

Eg håper at alt kjeme til å ordne seg får deg.

Eg håper alt det beste får deg......

Hugs blomsten i haugen,

ikke løvet som falt.

hugs de gyldne øyeblikk,

ikke tunge stunder.

se stjerner som stråler,

ikke mørket.

tell smilene du møter,

ikke egne tårer.

da vil du oppdage at livet framdeles har mye å gi.

Skriv en ny kommentar

hits