Gi opp håpet og troen på meg, slik at jeg kan dø i fred...

Hvor skal jeg egnetlig begynne, det er en del jeg har latt vær å skrive på bloggen, fordi jeg ikke har klart å sette ord på disse tankene og følelsene...

Livet mitt ser for andre ut som en perfekt dans på roser, jeg klarer å være sosial, jeg har fått meg kjæreste, jeg får god oppfølging og behandling av de flinkeste
Jeg har kommet inn i et opplegg via NAV, som gir meg muligheter til å delta på noen aktiviteter hver dag, alle er så snill mot meg og alle vil det beste for meg.
Kjæresten min er god, unik og fantastisk, han holder meg og jeg føler meg trygg. Venninne mine ringer meg og jeg er mye med dem.
Jeg klarer til og med å gå på byn, danse, drikke, smile og stråle som en sol,

Familien min er unik som alltid, det er ingen tvil om at de elsker meg, for alle kan se det, og de viser meg stolt frem.
Behandlings teamet mitt samarbeider, og det er et stort team, som består av psykiater, psykolog, overlege, 3 psykiatriske sykepleiere/vernepleiere og en los.
JA jeg har vært heldig og truffet de riktige menneskene for meg i psykiatrien, jeg blir motatt med åpne armer alle steder...

Jeg merker det spesielt når jeg er innlagt, den konstante frustrasjonen og klagingen over at de ikke får være innlagt lenge nokk, eller ikke får lov til å komme tilbake, mens jeg. jeg er velkommen når jeg måtte ønske, jeg bestemmer selv, jeg ringer direkte til den psykiatriske avdelingen.
Hvis jeg trenger nye medisiner så sender jeg bare en melding til psykiateren min, og hun ringer inn en resept på et apotek eller sender den til meg i posten.
Hvis jeg skal på møter, så stiller de fra den psykiatriske avdelingen opp og blir med, selv om de ikke har ansvar for meg når jeg er utskrevet.
Losen min i NAV fikser alt det praktiske for meg, pengene bare suser inn på konto, og jeg trenger bare å forholde meg til henne, og jeg har privat telefon nummeret hennes.
Jeg går i behandling ca 3 ganger i uken hos psykolog og psykiater, De fleste jeg snakker med har 1 time i uken.
I tilegg har jeg aktiviteter jeg kan delta på når jeg vil.

Jeg har absolutt alt tilrettelagt, mammaen min passer til og med på at jeg har tatt medisinene mine slik at jeg ikke blir dårlig.
Når kvelden kommer, og hvis søvnen ikke er til stedet så sitter hun våken med meg så lenge jeg trenger det, mange ganger en hel natt!
Jeg får sove i sengen med mamma og pappa sover på mitt rom.

Når du leser dette så tror du kanskje jeg prøver å skryte over at jeg har det flott, men det er ikke det som er meningen med dette innlegget.

Alt dette over det plager meg virkelig, HVORFOR? hvorfor kan ikke noen andre som fortjener dette mer en meg få et så bra opplegg og støtte apparat?

Hvorfor kan ikke alle bare slutte å bry seg, jeg orker ikke dette, jeg vil ikke ha dette livet, jeg vil ikke leve...
Jeg er sliten, jeg er forvirret og frustrert.

Kan dere være så snill å gi meg opp, slik at jeg kan klare å ta mitt eget liv?
Jeg har en samvittighet som stopper meg fra å dø...

For hvordan kan jeg bare tenke på meg selv, når jeg har familie, venner, støtte apparat, kjæreste, når jeg har alt som skal til?
Jeg klarer ikke det...

Kjæresten min er unik og god, han er bare snill, han er veldig veldig snill, men dette stresser meg, fordi jeg tenker: Når vil dette snu?
Når blir han voldelig?
Når klikker det for han?
Når blir jeg for mye?
Hvorfor i det hele tatt vil han holde sammen med en som meg?

Det perfektet livet mitt, er i mitt hodet bare et kaos...

Jeg sover veldig lite og dårlig for tiden, fikk beskjd av psykiateren i dag at jeg skulle øke dosen på kvelds medisinene, men da fikk jeg ikke lov til å kjøre bil, så vi skal snakke mer om det på mandag..

Når søvnen blir fraværende så blir jeg som jeg har sagt før, ustabil...

terapien er veldig vondt og tøff, den nye psykologen ser ting jeg ikke selv visste at jeg hadde inni meg...
Han konfronterer meg med min dårlig hukommelse, og jeg blir seriøst sjokkert over meg selv!
Selv om han sier at det som skjer med meg er normalt for mennesker som har blitt utsatt for så alvorlige, vonde og krenkende hendelser, så blir jeg faktisk veldig redd...

Han ser ikke på meg som en hel person, han mener jeg er delt, altså splittet, at jeg har flere deler av meg som lever i sin egen virkelighet.
Jeg tenker for meg selv at dette er ikke mulig, men samtidig når han sier dette så er det noe i meg som puster lettet ut og sier: Endelig en som forstår, endelig noen som ser bak den så altfor perfekte fasaden.

Selv om andre ikke har merket så mye av dette, så er det noen som har reagert, spesielt i det siste, etter at jeg begynte i denne traume behandlingen...

Jeg husker ikke mye, jeg klarer ikke å koble mellom navn og ansikter, alt forsvinner ut av hodet mitt og blander seg som en røre før det blir fint plassert inn igjen i hodet mitt, alt blir uklart, jeg prøver så godt jeg kan å fokusere og konsentrere meg, men det går ikke, det er for vanskelig.

Da jeg i går var hos psykologen så viste han meg noen ark, i det ene sekundet sjønnte jeg ikke vitsen, for jeg hadde aldri sett disse arkene før, men på slutten av timen så fikk jeg se arkene igjen, og da kjente jeg de igjen, for det var min skrift, min måte å tegne på, jeg forstod at de måtte være mine, jeg ble redd for hvordan kan jeg helt opriktig med hånden på hjertet si at jeg ikke har sett noe før, som jeg faktisk selv har laget!

Konklusjonen ble vel at jeg er en splittet person, men ulike deler og verdener inni meg, jeg har en dissosiativ tilstand, som fungerer som en forsvarmekansime for meg...

På mandag da teamet mitt møtes, vil jeg da bli vitne til dere syn på meg, de vil da diskutere hvordan de opplever meg, og JA jeg gruer meg, for det å faktisk bli konfontrert med at jeg ikke er en hel person, at ikke hele meg lever i samme virkelighet, det vet jeg ikke om jeg klarer...

Jeg vet at det er normale reaksjoner på traumatiske hendelser, men jeg vil ikke være "så syk" for jeg er meg!
Men det er vondt, for jo mer jeg åpner opp om dette og snakker om dette, jo tydeligere kommer det inni meg frem, linjene blir klarere, forskjellene blir større...

Ingen som ikke selv er i dette vil forstå, det høres absurd og rart ut at en person kan være flere personer...

Jeg er sliten, veldig sliten, men jeg fortsetter å kjempe, de siste dagene har jeg insett at jeg ikke bare kjemper mot meg selv, men mot forskjellige deler av meg selv
Og drømmen min er å en dag bli hel...

-Mindreverdig- 

2 kommentarer

Nødda

13.04.2012 kl.18:46

Er veldig glad for at alt rundt deg er så fint som det er. Det hjelper på psyken også. Ikke si at du skulle ønske noen andre som fortjente det hadde et så bra liv utenpå, det er ingen som fortjener det mer enn deg! Du som har kjempet så lenge, og som fortsatt kjemper hardt. Du fortjener det, uten tvil!

Jeg er sikker på at du en dag klarer å bli hel, og jeg kommer til å følge bloggen din hele veien mot målet ditt. Aldri gi opp, kjære deg! <3

gamla^^

14.04.2012 kl.18:56

jeg har følgt med på bloggen din en stund nå, og alle innleggene dine treffer meg. men aldri har jeg lest ett så sterk innlegg før, det var ubeskrivelig. INGEN andre fortjener opplegget og støtten like mye som deg <33 du kommer til på bli bedre, det bare vet jeg. inntil da får jeg bare be om at medisinene, opplegget og alt fungerer.som du selv skrev, ingen andre enn de som opplever det kan forstå, uansett hvor godt de prøver, altså heller ikke jeg. alikevell ber ønsker jeg deg alt godt <333 som nødda sa: aldri gi opp <3<3<3

Skriv en ny kommentar

hits