Syk liten jente eller Bortskjemt liten drittunge?

i helgen var jeg ute og drakk, jeg prøvde å gjøre det beste ut av det, selvom de jeg skulle ut med, var noen jeg virkelig ikke likte
mange vil nok tenke, hvorfor gikk du ut da?
Jo fordi det er familie, det ble på en måte frivillig tvang, hvis jeg ikke hadde dratt ut, så hadde jeg fått høre det faktisk resten av livet.

Men til poenget, jeg fikk virkelig noe å tenke over, og det er hvor skambelagt psykiatri egentlig er, jeg liker ikke å skrive skambelagt, for jeg syntes ikke det er et dekkende ord. jeg syntes ordet Uvitenhet er mye bedre. Mennesker har rett og slett ikke nokk kunnskap om det psykiske.

en i familien min, har sagt seg opp fra jobben, og nå lever h*n på nav, h*n nyter det og sier det til alle!
H*n skryter over det og er strålende fornøyd...
Absolutt alle vet at h*n går på nav.

Men det som faller meg inn når jeg får høre det er tanken på: Hvorfor er ikke h*n flau over det? Hvorfor sier h*n det til alle? Er h*n ikke redd for spørsmål?
Og igjen må jeg gå inn i meg selv og tenke over det, og svaret blir igjen det samme, h*n kan si at h*n går på nav fordi det er en naturlig og ikke minst akseptert grunn til at h*n gjør det.

Alle kan forstå at man trenger penger fra et sted, når man har sagt seg opp fra jobben, eller fått sparken, folk har kunnskap på dette området og kan kjenne seg igjen i h*nnes situasjon.

Litt seinere på kvelden satt jeg ute å røykte med en av dem som var der, la oss kalle henne sofie!

Sofie står meg ganske nærmt, i og med at hun skal gifte seg med min bror og de har barn sammen.
Men sofie vet absolutt ingenting om meg, hun ser på meg som en bortskjemt liten drittunge som får alt hun vil og som bor hjemme hos mamma og pappa og nyter det gode livet.

Men da vi var ute i helgen så satt jeg å snakket med sofie, da hun begynte å snakke var hun alvorlig, hun fortalte om en venninne av henne som heter astrid.
I følge sofie, så hadde astrid vært innlagt på psykiatrisk avdeling siden jul. Når sofie sa dette så tenkte jeg, at kanskje hun hadde tenkt seg om og kanskje fått en større forståelse av at enkelte mennesker kan ha det vondt inni mellom. Men alvoret i øynene hennes sa noe annet, stemmen hennes var lav, og hun fortalte meg hvor viktig det var å ikke fortelle om dette til noen, fordi det var skikkelig hemmelig.

Det å være innlagt på en psykiatrisk avdeling, er noe man virkelig ikke skal snakke høyt om, og måten sofie oppførte seg på, kropps språket hennes viste tydelig at dette var et "ikke snakke om tema"

Jeg satt der for meg selv etter at sofie begynnte å snakke med noen andre.

Jeg satt igjen med en følelse av frustrasjon og sinne. og spørsmålet om HVORFOR svevet rundt i hodet mitt!

Hvorfor kan folk gå rundt å snakke åpent om nav og arbeidsløshet, når faktisk depresjon er omtrent like utbredet og vanlig.
HVA FAEN tror verden at alle mennesker er som supermann, at alle har superkrefter?

Når skal vi mennesker forstå at vi bare er vanlige mennesker, hvorfor prøver alle å leve opp til å være "perfekt"?

HALLO VERDEN! det er på tide å våkne!
VI har ikke innebygde superkrefter! det er bare på film! 

men i helgen så forstod jeg hvorfor jeg har valgt å holde livet mitt skjult for dem nærmeste.
Jeg har ikke lyst til å være den personen som alle vet at sliter men som er et "ikke snakke om tema"

Alle vet men ingen tørr å se det i øynene, alle bare snakker om det bak ryggen til den det gjelder. 

Jeg vet at hvis jeg hadde vært åpen og ærlig mot dem nærmeste så hadde de sluttet å kalle meg en bortskjemt liten drittunge som får at hun vil og som lever det gode liv!

Men da ville jeg blitt den stakkarslige lille jenten, som er blitt så traumatisert at hun ikke alltid klarer å fungere som vanlige mennesker, stakkars hun er syk, hun har til og med vært innlagt på en lukket psykiatrisk avdeling, vi alle må være forsiktig når vi er rundt henne, for hun kan plutselig knakke helt sammen. Stakkers jente.

Og for å være helt ærlig så foretrekker jeg at mennesker ser på meg som:

En bortskjemt liten drittunge

Istedet for en Stakkerlig syk jente som trenger hjelp. 

Så kjære verden, slutt å tro at alle om bor på denne planeten har superkrefter.

Alle mennesker kan putte på en maske og bli tøff og sterk, men når man kommer et stykke på veg, så er vi alle like og sårbare, og vi alle har de samme behovene for kjærlighet, omsorg, forståelse og aksept.

Alle mennesker har gode og dårlige dager, så slutt å tro at du er den eneste som kan ha det vondt å vannskelig.

Oppturer og nedturer en en obligatorisk del av livet.

Ordtaket sier: Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg

Jeg vil vri litt på den:
Du skal møte andres glede og sorg, slik som du selv ønsker å bli møtte når du har det slik.

-Mindreverdig-

Én kommentar

emilie andersson

17.04.2012 kl.17:49

<3

Skriv en ny kommentar

hits