Min kamp

jeg vil så gjerne fortelle at jeg har det bra, men det ville ikke vært sannhet..
I perioder kan jeg føle meg bra, men det svinger så fort...

jeg klarer ikke å skyve vekk alle intrykkene og følelsene som kommer.
Jeg klarer heller ikke å sette ord på dem lengre... og det er grunnen til at jeg blogger sjeldent, jeg har ikke lengre ord som kan beskrive hva jeg føler og tenker 

Jeg prøver å klamre meg fast i alt som er rundt meg, men det er vanskelig, jeg føler at jeg blir dratt lengre og lengre vekk fra mine kjære, av noe jeg selv ikke har kontroll over
Jeg er redd, for å være ærlig så er jeg jævlig redd

realiteten virker mer og mer fjern, og jeg forsvinner inn i meg selv og bygger opp en mur, jeg bryter meg selv ned av tankene og følelsene mine, jeg er klar over at jeg gjør det, men alikevell så klarer jeg ikke å endre det...

jeg vet at jeg ikke er klar for å dø, men noen ganger blir alt så vondt og håpløst at den impulsive delen av meg, ser det som den eneste utveien...

de rundt meg gjør så godt de kan, det vet jeg!
men jeg føler alikevell at de er for langt vekke... 

tankene og følelsene
Stemmene og bråket
hukomelsestapet og depersonaliseringen

det blir bare for mye, den konstante påminnelsen om en traumatisk oppvekst, det ødelegger meg...

kroppen min er sliten, jeg merker det, det er ingen glede, heller ingen energi!
Men uansett hvor lyst jeg har til å komme meg ut av dette, så vet jeg at det er MEG som må gjøre jobben!
og jeg er begynt på den riktige veien, med en intens traumebehandling og gruppe aktiviteter så er ukene mine fyllt opp, men det gjør så inn for jævlig vondt å stå midt oppi dette, jeg vet at den eneste veien ut er å gå igjennom helvette, og jeg kan ikke stoppe nå, for hvis jeg velger feil retning nå, så er det akkurat det samme som å velge døden, for jeg klarer ikke å leve i helvette lengre, for det er ikke et liv...

jeg kjemper hver dag en kamp mot meg selv, om og om igjen uke etter uke...
Som de sier i traumebehandlingen, så er dette en kamp mot et diktator styre... og vi må kjempe sammen for at jeg en dag skal bli en hel person, og som kan jobbe sammen med resten av meg i et demokrati... 

-Mindreverdig-

3 kommentarer

Nødda

01.07.2012 kl.21:32

Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg! <3

Annonym

04.07.2012 kl.11:22

Stå på!! Håper du klarer å velge livet! Jeg heier på deg!

misslykket

21.07.2012 kl.13:21

hei! jeg har nesten akkurat begynt å lese bloggen din, og den rører veldig ved meg. du skriver utrolig bra og måten du klarer å sette ord på hva du føler og tenker beundrer jeg deg virkelig for. har selv hatt en megatøff oppvekst (men ikke på samme måten som deg). og nå 20 år etter at det hele startet (er 20 år), så har jeg endelig klart for virkelig å skaffe hjelp, begynte for en måned siden ca. men jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg føler og tenker. jeg har store problemer med å fortelle hva jeg føler og hva jeg har opplevd.

synes denne bloggen er veldig sterk. leser den virkelig med respekt. og beundrer deg som er så sterk og deler dette med andre. det at du deler dette, og klarer å skrive om det viser bare hvor uendelig sterk og tøff du er. jeg er sikker på at en dag kommer du til å klare dette og bli "friskere" enn du har vært. jeg er sikker på at du kommer til å klare å leve med det. og angsten minimeres og du vil klare å leve et liv som de fleste andre gjør. du må bare stå på å jobbe videre. jeg heier virkelig på deg og har stor respekt for alt du har klart hittil :)

mange store gode klemmer til deg <3

Skriv en ny kommentar

hits