jeg planlagte begravelsen min i en alder av 9 år...

i en alder av 9år så ligger du der, du tror du gjør det eneste som er riktig, det du alltid har blitt opplært til, reglene du alltid følger

som 9åring så gjør du bare så godt du kan, du skal ikke forholde deg til "voksen greier" fordi du bare er et barn...


men samtidig så får du vonde tanker og følelser, du føler ikke at du er som alle andre, hvorfor kan de andre smile og le, mens jeg sitter å tenker på at jeg er unormal, fordi jeg ikke kjenner gleden på den samme måten

hva er feil med meg, jeg forstår det bare ikke, ser jeg annerledes ut, har jeg ikke fine nok klær, har jeg ikke vært snill nok med mamma og pappa?
Eller er det slik alle barn har det?

Selv om de virker så lykkelig, så kanskje de også har en annen side, en trist verden, der de føler seg tom, ensom og forlatt, selv om alt rundt ser så perfekt ut?

Later alle barn i verden som om de har det så mye bedre enn det de egentlig har på innsiden? eller er det bare meg?
er det jeg som ikke passer inn?

jeg husker godt den tiden, barna løp rundt 
det så virkelig ut som om de nøt livet
Kanskje de også nøt det, for de var fri fra bekymringer og smerte

på skolen helt siden jeg kan huske så har det vært innsamlinger til "barna i afrika" det har vært penge innsamlinger til barn som sulter
Dette har hatt mye fokus

Men hva med meg? jeg var 9år, hvorfor var det ingen som så meg og tok meg til side og spurte meg:  hvordan har du det egentlig?

Det er vondt å tenke tilbake på den tiden, jeg var så flink og pliktoppfyllende, det var ingen styr med meg, jeg var bare en i mengden, en helt vanlig elev som kom godt overens med de fleste, 
på samtaler med lærere ble jeg beskrevet som en flink, positiv og glad jente

Hvordan kan dere være så blind?
Er det virkelig normalt at et barn alltid går rundt å smiler og ler uansett?
Dere så meg ikke, for jeg hadde ingen synlige sår
Men hadde dere bare satt av litt tid og snakket ordentlig med meg, så kanskje jeg ikke hadde trengt å holde alt dette for meg selv

Gutten i rullestol ble kjørt til og fra skolen, han fikk trening med fysioterapaut hver eneste dag
Gutten som slet med fagene på skolen fikk en assistent ved hans side

Men jeg var så velfungerende og glad, at jeg klarte meg fint på egenhånd

Selv om jeg har fortrengt dette i mange år, så begynner hukommelsen fra den tiden å komme tilbake

Jeg hadde blomstrete sengetøy i rosa og hvitt, det var noe trygt med det sengetøyet, det tok vare på meg, jeg snakket med sengetøyet, for det var ingen andre der, det var bare meg

hver eneste natt trillte tårene ned over kinnene mine, det var aldri skriking og hyling, bare tårer som ikke klarte å slutte å renne

Da jeg i en alder av 9år begynte å planlegge min egen begravelse, så skremmer det meg å tenke på. at jeg i en alder av 9 kunne planlegge dette er uvirkelig, jeg var bare et barn

Men det var for vondt, jeg hadde funnet ut at livet ikke var noe for meg, men jeg hadde ingen kunnskap om hvordan jeg kunne ende det, det eneste jeg visste var at det den gammle mannen gjorde, det gjorde vondt, fryktelig vondt

jeg satt igjen som et spørsmålstegn, er det slik livet egentlig er?
Hvis det er slik som dette mennesker har det, så forsår jeg ikke hvordan de orker å leve

hvordan kunne jeg vite at det du gjorde var galt?
jeg hadde aldri hørt snakk om dette før, det eneste som går på repet i hodet mitt er:
"du skal alltid gjøre som de voksene sier"

og det var akkurat det jeg gjorde, men jeg forstod ikke hvorfor det gjorde så vondt

Selv om jeg elsker mine foreldre høyere enn alt på jord, så sviktet de mens jeg trengte dem mest
men det er en vanskelig situasjon, for hvordan kunne de vite hva som foregikk inni mitt hode
og hvordan i all verden kunne de forestille seg at den gammle nabo mannen kunne misbruke et barn, og spesielt deres egen lille prinsesse

jeg ville bare være en "vanlig" jente, hvis det fantes noe som var vanlig
mest av alt ønsket jeg å bare være et barn, en ung jente som kunne løpe rundt og klatre i lekstativ uten å tenke på at hvis jeg falt ned så kunne jeg forhåpentligvis dø

jeg sitter igjen som et spørsmålstegn, hvordan kunne ingen se?
jeg vet at jeg ikke kan eller skal legge skylden på andre, men hvordan skal man takle slike situasjoer

alle mennesker har sine problemer, noen er store andre er små, men hva når du bare er et barn og ikke forstår at det som skjer med deg vil endre livet ditt totalt, hvem skal ta tak i det, jeg er ikke interressert i å legge ansvar over på noen, jeg vil bare ikke at flere skal ha det slik som jeg har hatt det

Det er først nå når terapien har begynt å komme i gang at ting blir vanskeligere for meg, ting som jeg før ikke har lagt merke til, er plutselig blitt det første jeg ser

uansett hvor høyt jeg elsker mine foreldre, så vil det aldri bli greit, for de sviktet meg når jeg trengte dem som mest
jeg kan ikke klandre dem for noe, og jeg vet at de alltid har gjort så godt de kan, men den følelsen den vil aldri forsvinne

jeg hater meg selv, dere spør hele tiden og graver i hva, hvem, hvor og hvorfor
det er ikke noe enkelt svar på dette, og det er nok vanskelig for dere å forstå hva alt dette har gjort med meg
puperteten kan være en vanskelig tid, men før det så er du fortsatt et barn, du er opptatt av at andre skal ha det bra, og du gjør som du får beskjed om, fordi du er redd for konsekvenser fra dine foreldre

jeg tar aldri fram albumet, bildene som er markert med 1998 - 2012 er ikke noe jeg vil se tilbake på, det gjør bare for vondt
Det værste jeg faktisk syntes er at jeg var så liten, når du ser på dine bilder så ser du kanskje at øynene dine stråler, hele bildet lyser mot deg og du blir i godt humør

når jeg en sjelden gang tar frem album, så ser jeg det så tydelig, glimtet i øynene er ikke der, smilet er som alltid kistret på, men det er noe som mangler på bildene, Jeg er ikke tilstedet i bildet, jeg har gått meg vill i en barndomskropp

Jeg skulle av og til ønske at vi mennesker kunne vrengt oss slik at innsiden kom ut og utsiden kom inn, kanskje da ville folk forstått hvordan det er å være meg


- Mindreverdig -

6 kommentarer

Ana Holm

26.11.2012 kl.17:39

wow, hva skal jeg si?? wow

taptfornuft

26.11.2012 kl.17:58

Kjenner meg så veldig igjen... :-( Håper du følger med på bloggen min, og kommenterer , og jeg gjør det tilbake... kanskje vi kan støtte hverandre! <3

Solberg

26.11.2012 kl.18:49

Uff :( Jeg har ikke ord.

Men tenk om vi bare kunne vrenge innsiden ut, så alt ble synlig og andre kunne hjelpe <3

Oda

26.11.2012 kl.22:48

Så sterkt innlegg at jeg sitter her med tårer i øynene. Du setter nydelig ord på et umulig tema, og det står det stor respekt av!

13.12.2012 kl.16:33

Jeg har aldri vært misbrukt eller liknende, så barndommen din var nok værre enn min. Og sliter ikke spessielt psykisk. Men ofte spørr jeg meg selv hvorfor ingen rundt meg spurte om det gikk bra, når jeg som en 8-åring var pliktoppfyllende men samtidig bekymret meg bak fasaden :) Fin blogg! Håper du får det bedre

Nødda

24.12.2012 kl.00:36

Så forferdelig å lese! :(

Skriv en ny kommentar

hits