Enorme søvn problemer...

Det er vondt når dagene aldri tar slutt, de glir bare over i hverandre og alt dette gir absolutt ingen mening

Søvnen har alltid vært min flukt, det har vært det viktigste i livet mitt, min trygghet
Det å kunne ta medisinene om kvelden og vite at nå er denne dagen over, og sove seg igjennom natten for å så våkne opp til en ny dag

Jeg har slitt en del med søvnen, men det har aldri vært så gale som det er nå
Dager blir til netter og netter til dager, jeg sitter våken og ser på at solen står opp, jeg ser på at solen går ned men det gir ingen mening

Dagene glir bare over i hverandre, jeg har ingen søvn som kan skille de forskjellige dagene fra hverandre

I 1 måned har jeg gått med disse enorme søvn problemene, legene vet ikke lengre hva de kan gi meg for at jeg skal sovne, det virker som om jeg er imun mot det meste for tiden, jeg går på seroquel, truxal, vallargan og imovane I tilegg apodorm, jeg føler det bare er sukker piller jeg tar, for de hjelper ikke slik de skal

Frustrasjonen bygger seg opp ganske raskt kjenner jeg, jeg er ganske så utslitt på dette punktet

Dere blir sikker litt nysgjerrig på hvor mye jeg sover og hva jeg definerer som "enorme søvn problemer"
Den siste uken har jeg sovet  4-5 timer tilsammen og det er ikke en sammenhengende søvn, den er opphakket og ukontrolerbar, om det er natt eller dag tar ikke kroppen min hensyn til...

Hvis noen har noen tips eller forslag så vær så snill kom med dem, jeg er Åpen for alt!

- Mindreverdig-

3 kommentarer

Solberg

27.11.2012 kl.09:03

Søvnproblemer er noe drit. Nå har jeg aldri vært i nærheten av den typen du har, men man blir rett og slett gal uten søvn og jeg synes utrolig synd på deg.

Min erfaring er at når man sliter med søvn så er det gjerne fordi man har ekstra stress i livet i form av problemer, sykdom eller lignende. Noen ting kan fikses andre ting får man ikke gjort noe med. Har du prøvd å trene, ta en lang jobbetur så kroppen blir fysisk sliten. Skulle ønske jeg hadde noen andre tips enn det til deg, men dessverre. Man har alltids kjerringråd som varm melk, kiwi og annen mat og drikke som sies å hjelpe. Men personlig tror jeg det er mer psykisk enn kroppslig, iallfall i 90% av tilfellene.

Kamilla

27.11.2012 kl.22:44

Det er synd du sitter med den oppfatningen av at eg er ein dårlig sjukepleier, men eg er ikkje her for å få deg til å ombestemme deg. Det er min blogg du leser og viss du ikkje likar innlegga eller svara mine så er ikkje det mitt problem.

Eg tenkte berre at du som sjølv har ein negativ barndom som har forma deg som menneske ville forstå kor eg kom ifrå når eg sa at innlegget var av privat art. Når du så åpent truar mitt indre er det klart eg går i forsvar, ken som helst ville gjort det samme. Klart det kunne blitt gjort på ein annan måte. Uansett er eg ikkje interessert i slike kommentarar på bloggen då det siste spesielt går på personangrep.

Eg synest ikkje du har grunnlag til å vurdere meg som sjukepleiar på dei få kommentarane me har utveksla.

Uansett, eg håpar du får ein fin kveld vidare.

mindreverdig

27.11.2012 kl.22:51

Kamilla: ja det er synd, trodde du ville forstå som UTDANNET sykepleier, at et liv henger sammen, du kan ikke skille livet i to deler, privat og ikke privat, alt er en del av deg uansett om du vil eller ikke...

men du er jo jævlig unik og heldig som klarer å ha din egen lille private art.
Håper du får en super kveld :)

Skriv en ny kommentar

hits