I can´t fucking escape

Jeg merker det virkelig nå, jeg har det vondt

Jeg må bare innse det, jeg har hatt en kjempe god periode som jeg skulle ønske aldri tok slutt
men jeg visste jo det at den ikke kunne vare for evig 

men det er så vanskelig når mørket igjen tar makt over meg og fanger meg i en nedgående spiral
jeg mister gnisten, den viktige livs gnisten som jeg er avhenigig av for å kunne fungere 

når livet først har begynt å gå ned over, så går det alt for fort
Jeg mister all kontroll, jeg klarer ikke å snu dette rundt aleine, jeg vet jeg må ha hjelp

men jeg vil ikke bli lagt inn på psykiatrisk, jeg hater psykiatrisk
det er pasienter der som jeg må forholde meg til, og fokuset på hvordan JEG faktisk har det er mye større enn jeg klarer å takle
jeg kan ikke lengre le og tøyse vekk hvordan ting egentlig er
For de som jobber der, de kjenner meg såpass godt at de ser at noe er i veien selv om jeg prøver å skjule det

jeg hater denne situasjonen, etter at jeg begynte i en så intens traume behandling så er det så mye å fokusere på, i tilegg til at det foregår skriftlig, så behandleren ser ikke at jeg har behov for en pause
Og jeg klarer ikke å gi beskjed om det før det har gått så langt at innleggelse er det eneste aternativet

ja det er min egen feil, fordi jeg har valgt å ikke ha kontakt med psykiatri tjenesten, jeg har sagt at de skal la meg være i fred
Fordi jeg i gode perioder ikke har noen interesse av å bruke dagene mine på å snakke om sykdom

etter at jeg ble fratatt sertefikatet, så har jeg nektet å ta offentlig transport, så jeg har ikke møtt opp på timer og avtaler

fordi jeg rett og slett har syntes at det har vært bortkastet dritt å gå i behandling når jeg har det bra

jeg har bevisst skjøvet vekk det som skal være sikkerhets nettet mitt når jeg faller
Kanskje jeg trodde at jeg aldri ville falle igjen? at jeg var sterk nok til å stå oppreist i disse kampene aleine? jeg vet ikke, men akkurat nå så angrer jeg, jeg angrer på at jeg skjøv dere vekk, for akkurat nå kunne jeg trengt at dere hadde sett meg, og holdt meg 

men jeg vet at jeg blir fanget opp snart og tilbudt en innleggelse, men det irriterer meg at jeg ikke selv klarer å gi beskjed
Jeg har jo fått klar beskjed om at jeg er hjertlig velkommen, uansett når jeg mått trenge det
Jeg har fått direkte mobil nummeret til avdelingen, jeg kan skrive melding eller ringe, det trenger ikke en gang å stå noe på meldingen, for de kjenner meg såpass godt!

jeg har avtale med behandler i morgen, ja jeg vet det er Lørdag, men vi har nå avtale likevell

og på mandag er det samarbeids møte
Da samles alle, og jeg er i fokus, faen jeg hater det, Alle kommer til å være der, og det er litt av en kominasjon, så mange vakre gode mennesker med så mye kunnskap samlet i ett rom for å hjelpe dumme meg!
Jeg vet at de vil se meg, de kjenner meg såpass godt at de forstår nok mer enn jeg klarer å si 

Men jeg vet at for hver time som går, så blir jeg dårligere og dårligere, jeg vet at det beste er at jeg søker hjelp med en gang jeg kjenner at mørket kommer
For bruker jeg for lang tid på å si i fra så blir jeg tilslutt helt låst, og da ender det tilslutt opp på lukket avdeling, noe som jeg og teamet mitt er sterkt i mot 

men jeg klarer ikke å få ut de små ordene, jeg har så lyst til å skrike: Hjelp meg
men jeg klarer ikke å få ut ordene

jeg har lyst til å fortelle de rundt meg at nå er det på vei ned over igjen, og de vet hvor fort det går når det først snur
Fang meg, ta meg i mot når jeg faller, slik at jeg ikke slår meg for hardt, hjelp meg nå!
slik at jeg kan reise meg igjen fortere

men hva er det med meg som gjør at jeg ikke kan sende den jævla meldingen, jeg vet ikke

Jeg vet at jeg får hjelp hvis jeg bare klarer å spørre om det
Alle står med åpne armer og venter på at jeg skal be dem om hjelp
Men jeg bare klarer det ikke 

Fikk melding seinest i dag av avdeling, der de skrev at de håpet det gikk bra med meg
Jeg klarte selvfølgelig ikke å svare, dumme dumme meg!

Når jeg er så jævlig dum, så kan jeg bare råtne i mitt eget mørke
Bare la meg ligge i mine egne tårer og kjenne på smerten, jeg fortjener det når jeg er så udugelig og ikke klarer å gi beskjed om at jeg har det for vondt!

- Mindreverdig -

5 kommentarer

miss-uverdig

08.03.2013 kl.23:53

huff, det gjør meg veldig vondt å lese at du har det så vondt igjen nå. har vært så fint å lest at du har det bedre. men det er vell slik det er, tilbakefallene kommer. desverre. men jeg synes ihvertfall at det er bra at du har noen som bryr seg, og tar i mot deg med åpne armer, bare du kunne klart å bedd om hjelp. jeg håper du klarer det en gang, en gang som ikke er om alt for lenge. for du fortjener all hjelpen du kan få, og fortjener ikke denne smerten som du opplever. det er så vondt å ha det vondt inni seg.

lykke til <3 masse klemmer til deg <3 <3 <3<3<3<3

inmyheart<3

09.03.2013 kl.09:26

Det her var vondt å lese:( Har så lyst å hjelpe deg, gjøre noe for deg... Håper du klarer å be om hjelp. Di er der for å hjelpe deg. Vet det er lettere sagt enn gjort. Men prøv..

Sender mangen klemmer til deg <3 <3 <3

Ekahm

09.03.2013 kl.14:29

<3 Håper du klarer å sende en sms uten noe i. Ikke vent for lenge...vet det er tøft å be om hjelp,men heller det enn å muligens havne på lukket?Heier på deg vakre:) Håper teamet ditt ser deg og at du trenger hjelp nå...stoor klem

psychotina.blogg.no

10.03.2013 kl.11:13

Hei.

Jeg forstår at det er vanskelig å be om hjelp, for det er så mye som følger med den hjelpen som finnes. Så mange spørsmål, så mye oppfølging, så mye piller osv. Jeg tenker på deg nå når du er midt i smerten. Jeg tror at ingen følelser er kommet for å bli. Alle følelser passerer gjennom oss, opplever jeg. Så etter det vonde kommer ganske sikkert noe som føles bra.

Klem

Maria

10.03.2013 kl.18:17

Håper du kommer tilbake til den gode tiden fort igjen! Kan jeg spørre hvordan behandlingen foregår skriftlig som du skriver? <3

Skriv en ny kommentar

hits