Den Vonde Virkligheten

Jeg var 11år første gang jeg fikk psykolog, men dette varte bare en kort periode for jeg ønsket ikke å gå der, men det var først når jeg var 18år at jeg hvanet i psykiatrien på ordentlig, men selv om jeg fikk hjelp så forsvant jeg lengre og lengre inn i meg selv, jeg fant mine måter å overleve på, noen av de måtene var å shoppe meg vekk fra virkeligheten, den andre var å reise langt vekk, når jeg reiste langt vekk, så trodde jeg at alt ble liggende igjen hjemme, det føltes i allefall slik, det var min flukt fra alt det vonde, jeg brukte så mye krefter og enegi på å glemme og fortrenge at jeg tilslutt mistet virkeligheten, året 2011 kom, og jeg mistet totalt fortfeste, jeg falt gang på gang, og hvergang jeg var kommet på beina igjen så flyktet jeg ved å reise langt vekk, dette resulterte i lang og vond tvangsinnlegelse, jeg hadde mistet meg selv helt

Bitene av det som en gang var livet mitt lå strød utover alt og jeg klarte ikke å sette dem sammen selv, dette var en utrolig vond tid for meg, for jeg var vant til å kunne flykte fra tanker, følelser og kaos, men nå ble jeg tvunget til å holde ut med meg selv, noe som resulterte i at jeg flyktet mentalt, noe som jeg ikke hadde gjort siden jeg var barn, dette gjorde ikke situasjonen bedre, og de så på meg som psykotisk og behandlet meg deretter, med tillsyn og tvangsmidler, men inni meg var det bare en redd liten jente som trengte å bli sett og hørt, men hun ble oversett av alt og alle, noen hadde bestemt at de visste hva som var best for meg, hver kveld var det sprøyte, for de mente at det var nødvendig med medisiner for at jeg skulle komme meg på beina igjen, men de tenkte ikke på at det brakte tilbake vonde minner, når 5 store menn holdt meg nede og trakk ned buksen for å sette en sprøyte i rompen min, jeg blir faktisk helt dårlig av å skrive om dette, for 2 år siden så lå jeg på lukketavdeling, jeg hadde mistet friheten over mitt eget liv og jeg hadde mistet meg selv

Hele 2011 var et helvettes år, jeg var innlagt nesten hele året, og de månedene jeg ikke var innlagt så flyktet jeg ved å reise min vei, men i slutten på 2011, så innhentet virkeligheten meg når jeg var på ferie, jeg ble presset opp i et hjørne, min flukt var blitt ubrukelig, jeg måtte ta et valg, jeg kunne forlate denne verden, jeg stod på terrassen i 26 etasje når jeg var på ferie, jeg visste at alt det vonde ville ta slutt om jeg lot meg selv falle, men tanken på at mamma skulle se sin kjære datter som hun elsker så høyt, helt flat og strødd utover betongen, den stoppet meg, det var bare meg og mamma som var på ferie, jeg hadde ikke hjertet til å la mamma sitte aleine i et annet land og vite at datteren hennes ikke lengre lever, det andre valget var å åpne opp og fortelle om hva som egentlig gjorde så vondt inni den lille kroppen min

Det gikk over til å bli 2012, den 3 februar 2012 tok jeg skrittet, jeg fortalte om min hemmelige indre verden, behandlings teamet rundt meg hadde hele tiden følt at det var noe mer som hadde skjedd med meg, at det ikke var voldtekten som var det eneste , jeg skrev en lang tekst til teamet mitt, det tok meg mye mot og energi for å klare å overlevere min indre verden til andre mennesker, teamet mitt leste mine ord, og de satt med tårer i øynene og ga meg noen gode klemmer, de fikk tilslutt etter en time med overtalelse lov til å vise det til behandeleren min: han satt med tårer i øynene og svarte: Stakkars nydlige lille jente

så der satt jeg blottet og sårbar, men jeg ble tatt vare på, de stillte opp og tok over ansvaret for livet mitt i noen dager slik at jeg kunne få en pause.
Dette var startskuddet for behandlingen, nå som alle kortene lå på bordet, kunne jeg få den hjelpen jeg så sårt trengte 

Jeg begynte i traumebehandling, dette er den tøffeste behandlingen jeg noensinne har tatt del i, det kommer frem så utrolig mye vondt, som jeg har fortrengt helt siden jeg var 9år, smerten og lidelsen overgår alt annet i hverdagen, men sakte men sikkert så kjemper jeg meg fremover steg for steg, og jeg har kommet langt, selvom det er langt igjen, jeg får heldigvis god støttet av appartet rundt meg, uten dem hadde jeg ikke stått like stødig som jeg klarer å stå i dag, meg og teamet mitt har snakket en del om dette, og hvis jeg ikke hadde fått hjelp i en alder av 18år, så hadde jeg vært død i dag, det er det ingen tvil om, og hvis ikke teamet hadde støttet meg og virkelig vært der for meg, så hadde jeg endt opp på en lukket avdeling som jeg måtte tilbringt resten av livet mitt på, for slike skader som jeg har blitt påført, kan ikke et menneske sitte med aleine, jeg trenger hjelp til å mestre livet mitt, og jeg trenger hjelp til å bearbeide og tilslutt forhåpentligvis klare å legge det bak meg, for å så kunne starte å leve igjen, for i snart 5 år, har de rundt meg drevet med livredning på meg, og mitt ønske er at jeg en dag skal klare å akseptere meg selv for den jeg er, og klare å leve med meg selv uten hjelp og støtte fra alle rundt. 

En vakker dag skal jeg vise at jeg kan stå på egne bein med rak rygg og si: Dere klarte ikke å ødelegge meg!

- Mindreverdig -

3 kommentarer

Olivia

25.04.2013 kl.22:44

tøffe sterke du <3 <3

heier på deg!!

Traumebehandling er utrolig tøft ja,men det må til <3

*gooooode trygge klemmer* <3

miss-uverdig

26.04.2013 kl.00:17

<3 (klarer ikke å si/skrive noe annet enn hjerte. fordi ord blir fattige)

<3

hvitmeisen

26.04.2013 kl.21:02

Sterk historie. Du er sterkere enn du tror kjære deg! Aldri gi opp. Verden trenger deg <3 du er nydelig husk det.

Skriv en ny kommentar

hits