Den Vonde Virkligheten

Jeg var 11r frste gang jeg fikk psykolog, men dette varte bare en kort periode for jeg nsket ikke g der, men det var frst nr jeg var 18r at jeg hvanet i psykiatrien p ordentlig, men selv om jeg fikk hjelp s forsvant jeg lengre og lengre inn i meg selv, jeg fant mine mter overleve p, noen av de mtene var shoppe meg vekk fra virkeligheten, den andre var reise langt vekk, nr jeg reiste langt vekk, s trodde jeg at alt ble liggende igjen hjemme, det fltes i allefall slik, det var min flukt fra alt det vonde, jeg brukte s mye krefter og enegi p glemme og fortrenge at jeg tilslutt mistet virkeligheten, ret 2011 kom, og jeg mistet totalt fortfeste, jeg falt gang p gang, og hvergang jeg var kommet p beina igjen s flyktet jeg ved reise langt vekk, dette resulterte i lang og vond tvangsinnlegelse, jeg hadde mistet meg selv helt

Bitene av det som en gang var livet mitt l strd utover alt og jeg klarte ikke sette dem sammen selv, dette var en utrolig vond tid for meg, for jeg var vant til kunne flykte fra tanker, flelser og kaos, men n ble jeg tvunget til holde ut med meg selv, noe som resulterte i at jeg flyktet mentalt, noe som jeg ikke hadde gjort siden jeg var barn, dette gjorde ikke situasjonen bedre, og de s p meg som psykotisk og behandlet meg deretter, med tillsyn og tvangsmidler, men inni meg var det bare en redd liten jente som trengte bli sett og hrt, men hun ble oversett av alt og alle, noen hadde bestemt at de visste hva som var best for meg, hver kveld var det spryte, for de mente at det var ndvendig med medisiner for at jeg skulle komme meg p beina igjen, men de tenkte ikke p at det brakte tilbake vonde minner, nr 5 store menn holdt meg nede og trakk ned buksen for sette en spryte i rompen min, jeg blir faktisk helt drlig av skrive om dette, for 2 r siden s l jeg p lukketavdeling, jeg hadde mistet friheten over mitt eget liv og jeg hadde mistet meg selv

Hele 2011 var et helvettes r, jeg var innlagt nesten hele ret, og de mnedene jeg ikke var innlagt s flyktet jeg ved reise min vei, men i slutten p 2011, s innhentet virkeligheten meg nr jeg var p ferie, jeg ble presset opp i et hjrne, min flukt var blitt ubrukelig, jeg mtte ta et valg, jeg kunne forlate denne verden, jeg stod p terrassen i 26 etasje nr jeg var p ferie, jeg visste at alt det vonde ville ta slutt om jeg lot meg selv falle, men tanken p at mamma skulle se sin kjre datter som hun elsker s hyt, helt flat og strdd utover betongen, den stoppet meg, det var bare meg og mamma som var p ferie, jeg hadde ikke hjertet til la mamma sitte aleine i et annet land og vite at datteren hennes ikke lengre lever, det andre valget var pne opp og fortelle om hva som egentlig gjorde s vondt inni den lille kroppen min

Det gikk over til bli 2012, den 3 februar 2012 tok jeg skrittet, jeg fortalte om min hemmelige indre verden, behandlings teamet rundt meg hadde hele tiden flt at det var noe mer som hadde skjedd med meg, at det ikke var voldtekten som var det eneste , jeg skrev en lang tekst til teamet mitt, det tok meg mye mot og energi for klare overlevere min indre verden til andre mennesker, teamet mitt leste mine ord, og de satt med trer i ynene og ga meg noen gode klemmer, de fikk tilslutt etter en time med overtalelse lov til vise det til behandeleren min: han satt med trer i ynene og svarte: Stakkars nydlige lille jente

s der satt jeg blottet og srbar, men jeg ble tatt vare p, de stillte opp og tok over ansvaret for livet mitt i noen dager slik at jeg kunne f en pause.
Dette var startskuddet for behandlingen, n som alle kortene l p bordet, kunne jeg f den hjelpen jeg s srt trengte

Jeg begynte i traumebehandling, dette er den tffeste behandlingen jeg noensinne har tatt del i, det kommer frem s utrolig mye vondt, som jeg har fortrengt helt siden jeg var 9r, smerten og lidelsen overgr alt annet i hverdagen, men sakte men sikkert s kjemper jeg meg fremover steg for steg, og jeg har kommet langt, selvom det er langt igjen, jeg fr heldigvis god stttet av appartet rundt meg, uten dem hadde jeg ikke sttt like stdig som jeg klarer st i dag, meg og teamet mitt har snakket en del om dette, og hvis jeg ikke hadde ftt hjelp i en alder av 18r, s hadde jeg vrt dd i dag, det er det ingen tvil om, og hvis ikke teamet hadde stttet meg og virkelig vrt der for meg, s hadde jeg endt opp p en lukket avdeling som jeg mtte tilbringt resten av livet mitt p, for slike skader som jeg har blitt pfrt, kan ikke et menneske sitte med aleine, jeg trenger hjelp til mestre livet mitt, og jeg trenger hjelp til bearbeide og tilslutt forhpentligvis klare legge det bak meg, for s kunne starte leve igjen, for i snart 5 r, har de rundt meg drevet med livredning p meg, og mitt nske er at jeg en dag skal klare akseptere meg selv for den jeg er, og klare leve med meg selv uten hjelp og sttte fra alle rundt.

En vakker dag skal jeg vise at jeg kan st p egne bein med rak rygg og si: Dere klarte ikke delegge meg!

- Mindreverdig -

3 kommentarer

Olivia

25.04.2013 kl.22:44

tffe sterke du <3 <3

heier p deg!!

Traumebehandling er utrolig tft ja,men det m til <3

*gooooode trygge klemmer* <3

miss-uverdig

26.04.2013 kl.00:17

<3 (klarer ikke si/skrive noe annet enn hjerte. fordi ord blir fattige)

<3

hvitmeisen

26.04.2013 kl.21:02

Sterk historie. Du er sterkere enn du tror kjre deg! Aldri gi opp. Verden trenger deg <3 du er nydelig husk det.

Skriv en ny kommentar

hits