Dere Skulle Bare Visst!

Jeg klarer stortsett å komme meg igjennom dagene og ukene på egenhånd, men det betyr ikke at det er lett!
For jeg sliter, selv om jeg fungerer og ser ut som jeg nyter livet mitt og mestrer hverdagen.
Masken min er så perfekt, at den klarer å skjule den indre smerten for alle rundt
Jeg fikk en kommentar hinn dagen som bare bekrefter den perfekte masken: Er du alltid så livlig og glad? 

jeg smiler og sier et stort JA, men på innsiden surrer det i hodet mitt: Du skulle bare visst!

Det er ikke synlig på meg, på noen som helst måte at jeg sliter med livet, ikke en gang den nærmeste familien min som mine brødre og besteforeldre har merket at jeg har det vondt, enda jeg har vært flere måneder borte uten å kunne forklare hvorfor, det betyr ikke at de ikke bryr seg, det betyr at jeg lar dem bli lurt av masken, for det er slik jeg ønsker å ha det, jeg vil ikke at folk skal se på meg som syk, og behandle meg annerledes, ved å være forsiktig med meg.

Jeg leser mange blogger som omhandler psykisk sykdom, og de fleste skriver om hvordan dagene er og hva de jobber med som f.eks. Spiseforstyrrelse, angst, rus og slike ting, jeg skriver sjeldent hva min kamp er, hva jeg kjemper mot for å komme meg igjennom hverdagen, så jeg tenkte å vie dette innlegget til å skrive om hva jeg må kjempe i mot for å takle livet

For meg er det en kamp mot en indre verden som jeg ikke vet hvordan fungerer, det er en kamp mot det jeg oppfatter som andre mennesker (Men som behandlere sier kommer i fra meg selv) jeg kjemper en kamp mot mitt eget hode, inni mitt hode er det alltid kaos, noe som gjør at konsentrasjonen nesten er helt ubrukelig, jeg hører stemmer, ikke bare en men flere, det er diskusjoner, kangling, skriking og kjefting, dette er noe jeg må høre på og av og til ta del i, noen ganger kan jeg se disse menneskene som har en stemme, jeg ser dem som svarte skygger, de følger etter meg på samme måte som en vanlig person kan se sin egen skygge når solen skinner, dette gjør at jeg stadig føler meg utrygg, og jeg føler at noen til enhver tid prøver å ta meg,
Jeg stoler ikke på noen, for alle svikter til slutt, den eneste du vet at aldri vil forlate deg er deg selv, så tillit er noe jeg ikke har til andre mennesker, jeg klarer ikke å forstå at andre mennesker kan være snill, for jeg er sikker på at det ligger noe mer bak den snillheten, for når det kommer til et punkt vil de kreve noe tilbake

Dagene er full av smertefulle gjennopplevelser, der noen andre i meg selv tvinger meg til å se på hva den lille jenten måtte gjennomgå, stadige trusler om at det samme vil gjenta seg om jeg ikke gjør som dem sier, og i løpet av dagen er smerten så stor fysisk eller psykisk at noen andre i meg må overta, slik at jeg kan få hvile, det vil si det samme som at jeg mister store deler av dagen, til noe jeg ikke vet hva er eller kan huske.

Livet på innsiden av kroppen min er fullstendig kaos, usynlig for andre, men smertefullt for meg, inni meg er en stor verden som inneholder mange hemmeligheter og skjulte steder, som jeg ikke tørr å ta del i, for smerten blir for stort. selvhat, skam, skittenhet og følelsen av å være mindreverdig er tilstedet i gjennom hele døgnet, det er så vidt jeg klarer å komme meg igjennom dagene med meg selv, og alikevell så krever resten av verden (som ikke er i mitt hodet) sin del.

Det å være sosial, kunne le, ordne og fikse ting, snakke med andre, spise, drikke, rett og slett leve. ja det er jævlig vanskelig, for det ligger så utrolig mye på baksiden av masken som bare jeg ser.
Når jeg har vært innlagt på psykiatrisk så har jeg fått slengt i trynet av andre pasienter at jeg ikke passer inn, fordi jeg er så glad, spørsmål som : Hva gjør du her egentlig? Hva er det som feiler deg? selv om jeg ikke er den som deler min smerte med andre og skriker ut hvor jævlig jeg har det, eller viser frem mine utvendige skader
Så surrer det på samme måte i hodet mitt: Dere skulle bare visst 



- Mindreverdig -

6 kommentarer

Psykiisk

06.05.2013 kl.15:15

Masken.. Den berømte masken. Kjenner til den.. Varm klem fra meg til deg <3

Stine

06.05.2013 kl.15:48

Bra skrevet! Forstår akkurat hva du mener, og kjenner meg veldig godt igjen! Klem <3
Det der beskriver meg før jeg begynte på dette året på folkehøgskole som snart er over. Det er akkurat som om jeg skulle sittet og skrive det du skrev der før jeg flytta, og fikk endret så mye. Den masken er skummel! Den er fæl! For det er så mye mennesker ikke ser som burde blitt sett! Huff.. klem <3

Olivia

12.05.2013 kl.22:44

<3 kjenner til hvordan dette er ja :-/ skjønner at det vondt og tøft for deg :-/ sender mange gode tanker og klemmer til deg <3 <3

abarakanda

10.11.2013 kl.11:59

Veldig bra beskrivelse av hva som skjer på innsiden.

Sitter du og er apatisk da eller, når noen andre overtar? Eller sover du?

mindreverdig

10.11.2013 kl.22:15

abarakanda: Jeg vet ikke hva jeg gjør, men jeg sover i allefall ikke, jeg bare forsvinner

Skriv en ny kommentar

hits