6 vonde måneder

I mai begynte jeg å falle, etter 4 fantastiske måneder på topp. Jeg så ikke selv at det hadde begynt å gå nedover, men alt skjedde så sakte at jeg ikke forstod det før det plutselig smalt. Og der stod jeg livredd og fortvilet og visste ikke lengre hvordan jeg skulle håndtere de smertefulle tankene og følelsene for det var så lenge siden jeg hadde kjent på dem. Et fantastisk behandlingsapparat fanget meg opp når jeg var for sta og bestemt til å selv søke hjelp fordi jeg var sikker på at jeg klarte meg selv, De fikk overtalt meg til en innleggelse, Og ofte har en innleggelse hjulpet meg og jeg har følt meg veldig bra etter en liten uke og klar til å møte livet igjen. Men ikke denne gangen.

 

Jeg traff virkelig bunnen i sommer, les Misshandlet og Sviktet. jeg var sikker på at alt ville snu, men det skjedde ikke, det har vært flere innleggelser siden den gang, og her sitter jeg nå i november et halvt år seinere og klarer ikke å komme meg oppigjen fra driten som plutselig innhentet meg en sommerdag i mai. Det en en drøy uke siden jeg ble utskrevet, men det lille av krefter og energi jeg klarte å hente på innleggelsen har forsvunnet for lengst, jeg prøver virkelig å kjempe men kroppen og hodet mitt jobber i mot meg. Jeg var på tur med fysioterapauten i går, hun foreslo en innleggelse men jeg avviste det med en gang med en begrunnelse: Jeg er jo nettopp skrevet ut! Hun stoppet opp, så på meg og sa: Det skal du ikke tenke på, vi ser alle at du har det vanskelig for tiden, det spiller ingen rolle når du var innlagt sist, det som betyr noe er om du trenger en pause akkurat nå. Det var noe veldig sant i de ordene hun sa, men sta som jeg er så sa jeg nei selv om jeg innerst inne vet at jeg trenger det. Jeg vil ikke være i veien eller til bry, jeg vil klare meg selv slik som andre mennesker gjør.

 

Jeg blir sint og lei meg for at jeg ikke klarer å komme meg opp av denne driten selv, jeg er så utrolig frustrert over situasjonen slik den er nå, vil bare at alt dette skal ta slutt. Fysioen spurte om jeg ville at noen fra teamet mitt skulle ringe meg neste uke, svaret mitt var nei, men noe inni meg håper på at jeg vil få en telefon, for jeg kjemper en kamp mot meg selv og min egen stahet, jeg vet at jeg trenger hjelp, men jeg vil ikke ha hjelp for jeg vil klare meg selv.

 

- Mindreverdig -

3 kommentarer

23.11.2013 kl.22:13

Du er så utrolig tøff! Og ikke minst sterk!

Har vært innom en gang i blant i flere år nå, men er ikke flink til å skrive noe... Vet aldri hva jeg skal skrive.

Det enn at jeg selv sliter, men det jeg har vært gjennom er ikke like vondt som det du har... Og jeg klarer meg merkelig nok bra, kan man nesten si.

Fogfall - punktumet og meg.

24.11.2013 kl.01:35

Ikke tenk på at du er i veien, fordi som fysioterapauten din sa: Ikke tenk på når sist du var innlagt, det eneste som betyr noe er at du får den hjelpen du trenger. Heier på deg. <3

utilstrekkelig i livet

24.11.2013 kl.18:46

Håper de tar en telefon til deg i uka. Det var nok ikke så dumt det fysioterapeuten sa. Du skal ikke bry deg om når siste innleggelse var, trenger du det, ja så trenger du det. Er bedre du er inne en gang for mye enn eventuelle konsekvenser det vil få om du ikke er/blir innlagt. Lykke til. <2

Skriv en ny kommentar

hits