Sorgen over dem som ikke lengre "er"

Bare den som selv har vrt innlagt p en lukket avdeling over lang tid vil kunne forst de sterke bndene som knyttes. Sterke bnd til det som en gang var helt fremmede mennesker, mennesker du i utgangspunktet ikke hadde noen ting til felles med. Fremmede mennesker som kryper inn i hjertet og mennesker du til slutt ser p som brdre og sstre. Ikke fordi dere er s lik, men fordi dere deler noe s srt og vanskelig.

Sm gleder og lyspunkter blir delt innen for de stengte drene. Trene og sinnet som av og til ble s stort at du selv ikke klarte kontrollere det, men likevel s var det greit, ingen endret sitt syn p meg av den grunn.

En stor felles forstelse om at livet ikke er en dans p roser. Tilfeldige mennesker som blir lst inne p samme avdeling i et av de mest srbare tilstandene et menneske kan vre i. En tilstand der du har blitt fratatt de grunnleggende rettighetene du hadde som menneske og fratatt retten til bestemme over eget liv. Der sitter du helt aleine, plassert p en steril avdeling med lste drer. Du har sunket s langt ned som det er mulig komme.

Livredd og forvirret over hva som egentlig har skjedd sitter du der og har blitt fratatt alt. Det er n kampen starter du m bygge deg selv opp igjen bit for bit. Det en en tung og vanskelig vei og g, og det er da du innser at disse fremmede menneskene som tilfeldigvis er plassert p den avdeling er akkurat som deg selv. P lik linje med deg s har de ndd bunnen og det er dette vi som pasienter har til felles, det er den lukkede avdelingen som har frt oss sammen.

Jeg gikk igjennom uendelig mye smerte denne tiden, med tvangsparagrafer hengende over meg, og der beltelegging og det f en spryte i rompen var daglig rutine, De andre som fr var fremmede mennesker, men som n var blitt min familie tok vare p meg p en ubeskrivelig god mte. Vi satt pris p hverandre, klemte og ga hverandre mye kjrlig. For vi hadde alle vre runder i betesengen og doser med tvangsmedisinering. Nr alarmen gikk s stakk det i hjertet for en du var blitt glad i var i ferd med f det ekstra vondt. P den lukkede avdeling s var det aldri fokus p hvordan man s ut eller hvor gammel man var, det handlet om det p innsiden, den smerten som er usynlig for andre men den smerten som kan vre ddelig for den det gjelder.

Sammen bygget vi oss opp, vi mtte godta at situasjonen var som den var og ja kanskje vi trengte bli passet ekstra godt p i en periode. Men tross all smerten og lidelsen jeg gjennomgikk p denne lukkede avdelingen s smiler jeg nr jeg tenker p det. Jeg tenker p de sterke bndene som ble knyttet, p de sm gledene, og ikke minst latteren. For trossalt s hadde vi noen fantastisk kvelder der alle var i noen lunde form, vi bestilte pizza, og s p serier men mest av alt s lo vi, ikke ndvendigvis fordi at det var noe le av, men fordi det var godt kunne le og kjenne at kroppen p nytt fylltes med energi.

Den lukkede avdelingen var vr verden n, vi kunne ikke forandre p det, men jeg vil si at vi sammen skapte en fantastisk tid Vi levde som sstre og brdre, vi tok vare p hverandre med kjrlighet og en felles forstelse. Alle disse menneskene som fr var fremmede har ftt et eget sted i hjertet mitt, ingenting kan forandre det. Nr noen ble skrevet ut kom trene, ikke fordi vi var lei oss, men fordi denne personen hadde ftt det bedre med seg selv, etter tff kamp hadde denne personen endelig ndd mlet nemlig klare st p egne bein. De siste ordene vi sa til hverandre var ikke hade, men Vi sees igjen.

Etter lang tid var det min tur til reise, det ble et trevtt farvell med mennesker jeg hadde blitt veldig glad i, Det var vondt dra fra den lille trygge familien vi hadde bygget, men samtidig godt endelig f tilbake de grunnleggene behovene som er en del av det vre et menneske.

Jeg ga alle en god klem, vi sa ikke hade, men vi sees igjen. Klemmene vi ga hverandre var alltid ekstra gode og lange, fordi vi var veldig klar over at det kunne vre den siste. Vr felles forstelse om hvor jvlig livet i blandt kan vre gjorde oss bevisst p at vi mtte sette pris p den kjrligheten som var tilstede i yblikket. Jeg vandre ut drene med et inderlig nske, om at jeg en dag ville f se disse tilfeldige menneskene igjen, de som fr var fremmed, men som n var blitt en del av mitt liv.

Jeg vil aldri bli tvangs innlagt p nytt forst meg rett, men nr man frst er i en slik situasjon s er det utrolig hvor sterke bnd som blir knyttet, bnd som alltid vil vre der, en vond tid som du i ettertid kan tenke tilbake p le av, for det var mye morsomt og fint som skjedde. Nr den eldre damen skulle ta seg en ryk, men hadde glemt putte tobakk i rullepapiret fr hun tente p. Etterfulgt av blikket til den eldre damen nr det nrmest eksploderte forran ynene p henne og latteren som runget gjennom hele avdelingen i flere timer etter p. Slike yblikk tar man vare p, for ute i den virkelige verden hadde man bare snudd seg og himlet med ynene mens man tenkte at kjerringen var senil. Men vi dmte ikke hverandre, vi aksepterte hverandre akkurat slik som vi var. Og sammen bygget vi oss opp stein for stein ved hjelp av de sterke bndene som ble knyttet.

Nr man i ettertid treffer igjen disse menneskene kjenner jeg en enorm glede, jeg nesten hopper p de fordi jeg blir s glad for at de fortsatt "er" for det er det som betyr noe. For disse menneskene er i tankene mine hver dag og jeg har fortsatt det samme inderlige nske, om at jeg en dag vil f se dem igjen. For alle er unik p sin mte, og selv om vi var fremmed for hverandre s viste vi at vi sto sammen som mennesker og bygget hverandre opp nr vi trengte det som mest, det passer n skrive: For strst av alt var kjrligheten. for det var akkurat det den var.

Det er desverre snn her i livet at noen taper kampen, om det er kampen mot kreft, kampen mot krig, eller rett og slett kampen mot seg selv. S forandrer ikke det p noen ting ,uansett hvilken kamp som blir tapt. Det som er sorgen er at et menneske ikke lengre "er". Mennesker som taper kampen mot meg selv er ikke egoistiske og svake slik som jeg ble fortalt nr jeg vokste opp, det er mennesker som gr brer p en usynlig smerte, som kjemper hvert minutt for klare overleve, de gir ikke opp, de rett og slett klarte ikke kjempe mer. Det handler ikke om svakhet, for tenk all den styrken denne personen har vist i resvis, en styrke som du ikke har klart se fordi du ikke visste hva du skulle se etter. Psyken er usynlig og det er nettopp det som gjr den s vanskelig.

De sterke bndene som jeg fortalte om i sted vil alltid vre med meg, sammen med det inderlige nske om at jeg vil treffe dem igjen. Men det er et bnd som for meg er veldig spesielt, Det er bndet mellom meg og en engel, en vakker jente som tapte kampen mot seg selv. Det er en stor sorg over at hun ikke lengre "er". men bndet vi knyttet p den lukkede avdelingen vil alltid vre der, at hun har blitt en engel forandrer ikke fortiden, og jeg tenker p hvor skjrt livet er, for jeg vet at jeg selv kunne vrt en engel n og ikke hatt mulighet til skrive dette, for det er en ddelig kamp vi kjemper.

S i kveld er mine lys tent for de jeg knyttet bnd til som ikke lengre "er" og for alle de andre der ute som tapte kampen mot seg selv.
Jeg hper at himmelen er liker vakker som vi fantaserte om <3

8 kommentarer

Stina

02.12.2013 kl.22:59

For et rrende og tankevekkende innlegg. Stor klem til deg som vant kampen<3

wenchepia

02.12.2013 kl.23:12

Det var srt og vondt, men samtidig vakkert skrevet. ..

TheAngel

03.12.2013 kl.00:04

Utrolig fint skrevet, selvom det var trist! :/

Fogfall

03.12.2013 kl.00:25

For et utrolig rrende, hjertevarmt, rlig og vakkert innlegg. Dette rrte virkelig ved flelser jeg hadde gjemt bort for lenge siden. Tusen takk for at du deler dette. Og jeg lyver hvis jeg sier at jeg ikke felte et par trer gjennom dette. Tenner lys med deg i kveld.

se karin Karlsen

04.12.2013 kl.08:24

Vanvittig sterkt, vondt og vakkert p samme tid..Hp i de svarteste tuneller..Tusen takk for ditt mot til dele...Ett srdeles viktig budskap..om det vre menneske..Alle de beste nsker for deg videre og gratulere for din seier bde mot deg selv og mot ting i systemet som er direkte overgrep..Beltesenger er i min lille verden en ting som burde tilhre....museum..

Aleksander

17.12.2013 kl.00:21

Wow. Speachless.. Dypt, personlig og veldig rlig skrevet.

Vi andre kan ikke tenke oss hvordan det har vrt / er, s at du er s pen og rlig og detaljert om hvordan du fler det, gjr deg til en helt i mine yne. Du er et forbilde og jeg heier p deg!

surfer

03.02.2014 kl.01:36

Fabelaktig tekst. Du burde arbeide som skribent.

mindreverdig

03.02.2014 kl.13:34

surfer: Tusen hjertelig takk, dettte er virkelig en av de fineste kommentarene jeg har ftt noen gang <3

Skriv en ny kommentar

hits