Det får gå som det går...

Har en rar følelse i kroppen, vanskelig å beskrive hvordan. Det prikker på innsiden og hodet mitt er tungt, ikke tungt som vondt i hodet, men det er tungt å holde oppe, ikke fordi jeg er trøtt, jeg vet ikke hvorfor det er sånn. eller jo kasnkje jeg egentlig vet hvorfor det er sånn jeg vil bare ikke skrive om det, men likevel sitter jeg her og prøver å få det lettere på innsiden ved å sette ord på det.

 

Det er mye i livet mitt som må balanseres, og jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg har påtatt meg så mye ansvar, men den flinke piken i meg tar over og tar på seg nye oppdrag hele tiden. jeg har jo begynt på skole, og det å gå på skole 5 dager i uken er slitsomt nok i seg selv. men i tilegg til dette så går jeg i traumeterapi, noe som bringer frem mye vondt og vanskelig. og 4 dager i uken har jeg behandling i en eller annen form, noe som virkelig er en fulltidsjobb. Skolen krever sitt og det er mye å lære på kort tid og eksamen nærmer seg. Som om ikke disse to tingene er nok så eier jo jeg et hus jeg leier ut, og jeg er med som leder i et annet hus prosjekt, i tilegg til at bygging av et nytt hus er under planlegging, og det er mye å tenke på, finne kjøkken og alt som hører med.

 

Formen min er på nedgående, noe jeg selv innså i går etter at jeg slet med å møte opp til avtaler og skole, i tilegg til kommentarer fra behandlingsteamet mitt om at jeg er fraværende i blikket. Så tenkte jeg at jeg skulle ta ansvar, så jeg tok kontakt med Dps´n. de ringte meg og sa jeg kunne får plass over helgen. Det var da det kræsjet for meg, for jeg trenger dem nå. De sa at de hadde det ekstremt fullt nå og hvis det var krise kunne jeg komme på mandag, hvis ikke kunne jeg komme på tirsdag, og dumme meg sa: det går helt fint ingenting å stresse med, og forresten jeg kan ikke komme på tisdag for jeg er på skolen lenge, så da ble vi enig om onsdag. Altså en hel uke til. Vanligvis går en uke fort, men når jeg først vet at jeg skal innlegges så går hjernen min 100 ganger fortere, for da skal jeg planlegge og time alt, slik at når jeg først blir innlagt så kan jeg være i fred. Men så er det sånn at livet mitt er umulig å time, skolen går sin gang, og det samme med alt annet.

 

Samtidig så føler jeg meg litt sviktet og overlatt til meg selv, for jeg tok skrittet og ba om hjelp, men fikk ikke hjelpen når jeg trengte den. Stemmene skriker i hodet mitt: Hva var det vi sa alle mennesker svikter til slutt! men så prøver jeg å tenke litt mer fornuftig, at det nok er mange andre som trenger hjelp akkurat nå og de er like viktig som meg, de fortjener egentlig denne hjelpen mer enn meg. og det vet jeg godt selv bare jeg tenker meg om.

 

krise tanker, fordi jeg føler meg sviktet og ikke hørt når jeg virkelig trenger det, jeg har lenge følt at formen var på vei nedover, men har hele tiden tenkt at jeg ikke skal bry noen andre med mine problemer, og når jeg først tar kontakt, så gjør det meg virkelig vondt at det tar en uke. Jeg vet faktisk ikke om jeg vil ha hjelp av dem lengre, lurer på om jeg bare skal kutte ut hele systemet, hva faen hjelper det når de ikke er der når jeg trenger dem. De kjenner meg såpass godt at de vet at jeg ikke ber om hjelp hvis det ikke er helt helt nødvendig.

 

så da ble det som det måtte bli, en melding er sendt om at jeg ikke trenger inleggelsen likevel, så da får det bare gå som det går...

 

Én kommentar

Tina

06.02.2014 kl.00:19

Ønsker deg masse lykke til. Dette klarer du. Jeg føler ofte at når en er alene finner en styrken inne i seg selv. Og blir sterkere for hver dag. Du har jammen mye å tenke på med alt det praktiske som du er med på. Kanskje noen av prosjektene kan delegeres til andre om du får det til. Så det blir litt mindre å holde styr på. Eller bare la ting få vente til du er klar og har mer overskudd. Du finner nok uansett en løsning med tiden :-)

Skriv en ny kommentar

hits