En smerte så stor for et barn så lite

Vær så snill å LES MED RESPEKT, dette er et veldig sårt og personlig innlegg.


En smerte så stor for et barn så lite
Hva kunne hun gjort, og hva burde hun egentlig vite
Et barn som sluttet å vokse fordi hun gikk seg vill i smerten.
Det å overleve dagen, var viktigere enn å utvikle seg som menneske

 

Et barn som holdt igjen min utviklingen, Jeg hadde et valg, Jeg kunne bli hos den lille jenten for alltid og stenge virkeligheten ute, eller jeg kunne velge virkeligheten og stenge jenten inne. Som 9 åring var jeg ikke klar over hva denne avgjørelsen hadde å si for livet mitt. Men valget tok jeg aldri, det var samfunnet og pliktene som veide tyngst, jeg ville gjøre mine foreldre stolt, jeg ville være den flinke jenten de ønsket at jeg skulle være.

 

Barnet ble skjøvet vekk sammen med smerten og minnene, selv om jeg innerst inne ville ta henne med meg, så var det umulig, veggene av smerte og lidelse var for vanskelig for to å komme i gjennom.

 

Etter som tiden gikk klarte jeg ikke lengre å se barnet, veggene hadde blitt for høy. Jeg hadde ikke noen valg, jeg måtte bli stor på vanlig vis, jeg måtte gå på skole og leve livet som alle andre. For jeg kunne ikke vise meg svak. Jeg måtte kjempe og være sterk, jeg måtte vise at overgriperen ikke hadde klart å knekke meg, Jeg presset meg selv alt for hardt i et håp om at jeg en dag ville bli fornøyd med meg selv. Jeg mestrert mye, og jeg var veldig flink til det jeg holdt på med, men uansett hva jeg presterte så var det aldri godt nok i mine øyne.

 

da jeg var 9 år skilltes våre veier, lite visste jeg da at det ikke var mulig å få et godt liv uten følelser. For det var egentlig ikke barnet jeg lukket vekk, men følelsene. Men selv om jeg gjemte dem vekk så forsvant de ikke, alle følelsene kjempet sine egne kamper for å bli hørt. Følelsene ble til frustrasjon som igjen utviklet seg til å bli tanker, syner og stemmer. Men jeg så aldri bakover jeg gikk rett frem og nektet å la meg knekke. Jeg skulle ikke være svak, jeg skulle vise den drittsekken som hadde gjort meg vondt at det kunne bli noe av meg. At de tingene han valgte å gjøre ikke ødela meg.

 

i 9 år gikk jeg med blikket rettet fremover, Jeg var blitt 18 år og jeg var som alle andre, tilsynelatende.

 

Den perfekte fasaden begynte å knekke, smerten på innsiden var blitt så stor at jeg ikke lengre klarte å skyve den vekk. Igjen så gjorde jeg noen iherdige forsøk på å prøve å glemme, jeg reiste til andre land, fyllte livet mitt med nye intrykk og nye kulturer, jeg var sikker på at dette var måten å få det bedre på. Jeg brukte alle pengene mine på matrialistisk lykke. Selv om jeg kom inn i psykiatrien da jeg var 18 år, så klarte jeg ikke å forstå hva jeg egentlig gjorde der. Jeg fortsatte med blikket rettet fremover helt til alt falt fullstendig sammen i 2012.

 

13 år tok det før barnet klarte å nå frem til meg. Dagen jeg forstod at barnet fortsatt var en del av meg, knakk jeg fulstendig sammen, i 13 år har dette lille barnet på 9 år bært smerten av mange årig seksuellt misbruk helt aleine. En smerte som er umenneskelig for en hver person å bære i ensomhet. I alle disse årene hadde jeg vært taus, men de følelsene og minnene som kom frem sammen med det lille barnet brøt tausheten min og for aller første gang delte jeg min innerste smerte med noen.

 

Det menneskene rundt meg hadde hatt en misstanke om ble bekreftet. Det hadde skjedd meg noe fryktelig vondt, og for dem så falt bitene i pusle spillet på plass, de forstod nå hvorfor jeg var som jeg var og gjorde som jeg gjorde. For dem var det tydlig, men jeg forsatte å rømme, jeg rotet meg inn i bortforklaringer som ikke ga mening, alt dette gjorde jeg i et desperat forsøk på å skyve alt det vonde vekk.

 

Det tok nok et år før det så vidt begynte å gå opp for meg at det som hadde skjedd kanskje hadde skjedd meg. Men jeg klarer fortsatt ikke den dag i dag å virkelig innse at de fæle tingene dette barnet bærer på faktisk gjelder meg.

 

Ubevisst har jeg gått feil vei. For hver vonde ting som ble skjøvet vekk, så forsvant jeg lengre inn i den dissosiative labyrinten. Og nå har jeg gått meg vill, De vonde tingene det lille barnet ble utsatt for blir tydeliere og tydeligere for meg, den lille jenten tar all oppmerksomheten og denne gangen er det virkeligheten som blir stengt ute.

 

-Mindreverdig-

6 kommentarer

Aleks

20.02.2014 kl.01:39

<3

Chagrin

20.02.2014 kl.18:05

<3

etstortkaos.blogg.no

20.02.2014 kl.19:26

Sterkt av deg å dele <3 Jeg blir like overrasket hver gang over at du klarer å skrive om det

Ida

20.02.2014 kl.22:56

Sterkt å lese. Det finnes en slik liten jente i meg også. Sender deg en klem <3

Bror min, Depresjonen

25.02.2014 kl.17:43

<3<3<3

livetmedptsd

25.11.2016 kl.23:35

<3

Skriv en ny kommentar

hits