Jeg er ydmyk, rørt og takknemlig...

Dette innlegget er et innblikk i min dissosiativ identitetsforstyrrelse, Det er sårt, vondt og uforståelig for meg så vennligst les med respekt!!!

 

Verden begynner å spinne, jeg prøver å kjempe i mot, jeg holder meg fysisk fast i en lyktestolpe. Men kreftene treffer meg med orkan styrke, Det er nyttesløst, jeg mister fotfeste og de sterke kreftene herjer med meg. Jeg klarer ikke lengre se, føle eller tenke, jeg forsvinner. Denne gangen ble jeg blåst så langt vekk fra meg selv at det skulle mange mennesker og en stor leiteaksjon til før de fant meg. Livredd og forvirret satt jeg alene i mørket og nektet å slippe noen inn. Jeg var utslitt og totalt forvirret.

 

Hvor er jeg? hvem er alle disse menneskene? Hvordan havnet jeg her? Kroppen skjelver og øynene klarer ikke å fortelle meg hvor jeg befinner meg. Drømmer jeg nå, eller er dette den virkelige verden?
etter 6 timer med intens leting blir jeg funnet og gjenforent med kroppen min, sakte men sikkert går det opp for meg hvor jeg befinner meg og angsten tar et hardt tak rundt halsen min.

 

Tårene spretter ut av øynene mine i det jeg møter blikket til den herlige damen som holder et godt grep rundt hånden min. Hun følger hver minste bevegelse jeg gjør med et bekymret blikk. i det blikket våret møtes forandres de en gang så bekymrede øynene seg til de gode, trygge og smilende øynene jeg har kjent i flere år. Jeg smiler, det er tegnet hun har ventet på og hun forstår at jeg endelig er tilbake, hun reiser seg og gir meg en lang, god klem fylt med kjærlighet, hun sitter seg ned forran meg og ser meg i øynene i det hun sier: Det er så godt å ha deg tilbake lille venn, jeg bryr meg virkelig om deg, og det gjør meg oppriktig vondt å se at du lider på denne måten. Jeg smiler fordi jeg vet at hun mener det hun sier. Det gjør godt og jeg kjenner at angsten begynner å slippe taket.

 

Hun henter mat og drikke og nesten tvinger det i meg, før hun ser på meg med et lurt smil som sier at nå er det på tide med en røyk, jeg tusler litt skrekkslagen etter henne gjennom avdelingen før vi når røykeplassen. Jeg ser ned på klokken, den nærmer seg 7 på kvelden og jeg innser at jeg ikke husker noen ting fra dagen i dag. Jeg blir litt i stuss om jeg skal tørre å spørre for jeg er livredd for å høre svaret.

 

jeg har egentlig nok med å konsentrer meg om å treffe munnen med røyken, for kroppen er totalt utslitt. Hun står trygt og godt ved siden av meg i tilfelle beina mine svikter, det er godt å ha noen som står så nært, det er trygt. Hun sier at rommet på avdelingen er mitt om jeg ønsker det, at det er viktig å ta 1 time om gangen. Jeg føler meg plutselig som en byrde, tenk hvis jeg tok et rom fra noen som virkelig trengte det, jeg får litt smålig panikk og sier at jeg ikke trenger rommet, at jeg bare ønsker å komme meg hjem i min egen seng.

 

Hun har full forståelse for det, men ønsker at jeg blir litt mer meg selv før jeg drar. Jeg begynner plutselig å tenke på alt, hva tenker foreldrene mine? jeg har jo skole. jeg hadde ikke planlagt dette. Jeg har ikke en gang med meg lader til telefonen. Vi blir enige om at hun skal kjøre meg til bilen min. Hun ser litt strengt på meg og sier: Er du klar for å dra hjem nå? Jeg nøler ikke en gang når jeg sier Ja, Jeg må hjem! må fikse og ordne forskjellige ting, hvis jeg skal være innlagt så trenger jeg å planlegge det i hodet mitt, for dette kom alt for brått på. Hun er ikke helt fornøyd men aksepterer mine ord. Vi er her om du trenger oss det må du huske på! Av og til trenger du er pause og det er viktig at du gir deg selv lov til å ta en pust i bakken.

 

Vi rusler ned mot bilen og jeg blir flau og skamfull i det jeg spørr henne om hva som egentlig har skjedd i dag. Hun ser på meg med empati i øynene før hun løfter hånden og legger den rundt meg. Du hadde en avtale med ****, Men når hun fant deg så var du så langt vekke at hun ikke klarte å få kontakt med deg, dere gikk tur, men du tuslet bare etter henne. Hun prøvde det meste, men hun klarte ikke å få kontakt, så hun ringte til avdelingen for å spørre hva hun skulle gjøre for hun var virkelig bekymret for deg, det eneste alternativet var egentlig å legge deg inn på lukket, for det var for seint for vår avdeling å ta deg inn, hun prøvde å holde telefonen inntil øret ditt slik at en veldig kjent stemme kunne snakke til deg, men du reagerte ikke. **** bestemte seg for å følge deg til bilen i et håp om at du skulle komme tilbake, men du klarte ikke engang å huske hvor du hadde parkert, så da bestemte vi oss for å sette himmel og jord i bevegelse for at du skulle unngå lukket, så det endte med at hun følgte deg hit til oss, og det ble bestemt at vi skulle ta time for time og gjøre det beste ut av det.

 

Og her er vi, og her er du, tilbake blandt oss, det er godt å ha deg her. Jeg kjenner jeg blir ydmyk og rørt over innsatsen som ble gjort i dag. Det enkleste for alle hadde vært å ringe psyk.ambulansen og politi og fått meg innlagt på lukket. Men de bryr seg faktisk om mitt beste, så nå ligger jeg i min egen seng med hunden min og prøver å tenke over denne syke dagen. Det er vondt å forsvinne på denne måten, jeg skammer meg virkelig over det. Men jeg er takknemmlig for alle de fantastiske menneskene som virkelig vil meg godt, mennesker som virkelig bryr seg om meg, og som frivillig jobber overtid for at jeg skal ha det best mulig.

 

Vakkre nydelige mennesker, som virkelig har stilt opp for meg i 5 år, uten dem så hadde jeg vært tvangsinnlagt på ubestemt tid, jeg hadde blitt tolket som psykotisk og virkelig blitt missforstått. Men takket være disse fantastiske menneskene, så lever jeg et nokså normalt liv. Det er som de har sagt hele tiden, jeg har en veldig veldig syk side, men jeg har også en veldig veldig frisk side, og det er den friske siden vi må frem elske.

 

Så i kveld er jeg ydmyk, rørt og takknemlig! Tusen Takk <3

-Mindreverdig-

4 kommentarer

Therese

03.04.2014 kl.12:22

Så utrolig sterkt og rørende at du delte dette. Det gjør noe med meg å lese. Jeg unner deg ikke den smerten...men blir veldig rørt over å lese at du blir godt tatt vare på. Du fortjener virkelig den omsorgen. Sender deg de beste tanker og en god klem <3

Mørke hemmeligheter

03.04.2014 kl.13:38

Så utrolig ekkelt å oppleve disse tingene. Jeg skjønner at det er vanskelig for deg. Men jeg må også si at du er utrolig tøff som deler, og som også klarer å sette ord på det. Jeg kjenner meg litt igjen faktisk. Jeg har ikke samme diagnose, men som du sier, så kan det lett forveksles med psykose (det jeg sliter med, altså). Jeg får også beskjed om at jeg har syke og friske sider, på samme måte som de sier jeg har modne og barnslige sider. Jeg er også litt delt, så på én måte kan jeg skjønne hva du snakker om.

Jeg ønsker deg masse lykke til! Du har gode støttespillere, noe jeg er veldig glad for. Jeg heier på deg, og håper at du skal finne kontrollen etter hvert. Jeg ønsker deg ditt beste. Stor klem <3

Mona Marlene

06.04.2014 kl.21:32

Sterkt, vakkert, fint og trist på en gang. Du skriver så fint, du skriver så vakkert. Jeg rives med av ordene dine. Tøft av deg å dele dette, det må være så slitsomt å ha det sånn, så vondt. Stå på, klem til deg <3

Nea

21.11.2014 kl.21:19

Hei<3

Jeg kjenner meg igjen. Dissosiasjon er veldig menneskelig og fryktelig skummelt. Mitt toleransevindu er fryktelig smalt. Jeg spretter bare opp og ned utenfor det. Jeg forstod ikke selv at jeg hadde blitt voldtatt før etter ti år. Det er som å være levende død å leve med PTSD og dissosiasjon til tider. MEN jeg vet dypt inni hjertet mitt én ting: det er at jeg vil komme ut som et veldig flott menneske etter å ha transformert smerten og helbredet/friløst den fastlåste energien i nervesystemet<3. Det er en gave. En belønning der<3.

Hold ut! Vi er flere:). Denne gangen skal jeg ALDRI gi meg<3. Varm god klem :)

Skriv en ny kommentar

hits