Only Human...

Denne gangen tok det lang tid.
Lang tid før jeg klarte å stable meg på beina igjen. Men her står jeg, nok en gang har jeg overlevd de sterke kreftene mørket bringer med seg, selv om mørket nesten slukte meg denne gangen, så er jeg fortsatt her takket være de fantastiske menneskerne rundt meg, som holdt meg fast, når jeg ville gi slipp.

Det har vært en vond og tøff tid.
Det er flere år siden jeg har vært så langt nede at døden er det eneste jeg ser.
Det var skremmende å falle så langt ned igjen, mest skremmende fordi det kom uten forvarsel. Plutselig hadde mørket tatt fullstendig over, og jeg var fanget, og for hver time som gikk tok jeg et skritt nærmere døden.

jeg sluttet å se meg for når jeg gikk over veien, i et håp om at noen skulle kjøre på meg
når jeg kjørte bil, ble jeg dratt mot fjellveggen
Jeg gikk hele tiden på leting etter nye ting som kunne ta livet av meg. jeg var fast låst i et destruktiv mønster.
Skremmende og uvirkelig å tenke på i ettertid, men når jeg var så langt nede så var alt håp og all fornuft forsvunnet.
 

Teamet fanget meg heldigvis opp, og jeg ble innlagt på åpen avdeling, men jeg var så dårlig da jeg kom dit at jeg ikke var i stand til å ta ansvar for eget liv, og for første gang måtte Teamet mitt ta den brutale avgjørelsen, den avgjørelsen jeg har fryktet så lenge de har kjent meg. Lukket avdeling, ikke fordi det var en missforståelse, men fordi jeg denne gangen var så dårlig at det var det beste stedet for meg å være. Jeg kan ikke huske sist jeg gråt så mye som jeg gjorde denne kvelden. Etter en tur med sykebilen ble jeg ført inn på en steril og kald avdeling, og det eneste jeg husker er lyden av døren som går i lås bak meg.
 

Mer enn dette husker jeg ikke, jeg har ingen hukommelse fra resten av tiden, men det som faktisk betyr noe er at jeg nå står på mine egne bein, selv om jeg ikke står stødig så står jeg på egenhånd.
 

Teamet mitt og jeg har i ettertid prøvd å finne ut hvorfor helsen min ble så alvorlig dårlig på så kort tid, vi fant ingen konkret grunn. men sammen kom vi frem til at det var flere ting som spillte inn.
 

- Det første er at jeg tross alt går i traumebehandling noe som i og for seg kan være nok til å bryte et hvilket som helst menneske ned.
 

- Det andre er at jeg har fått innkalling til et vurderingsopphold på en traume enhet, og for dere som har følgt bloggen min fra starten så er det på samme sted som jeg var på i 2010. Den gangen fikk jeg avslag fordi jeg var for syk og svak. Så denne gangen håper jeg virkelig at jeg er klar, hvis ikke så vet jeg at jeg får meg et hardt slag i ansiktet.

- Det tredje er at jeg går på universitetet, noe som fører med seg mye arbeid og stress. For jeg ønsker ikke at noen på skolen skal vite at jeg er syk, så det blir stilt helt like krav til meg som til en hvilken som helst elev. og for å skryte litt av meg selv så har jeg snart gått der i 1 år og har til nå stått på alle eksamene :) 
 

- Det fjerde er at jeg har hatt en del kontakt med barndoms venninnen min, og det som har kommet frem i våres samtaler har vært det jeg har fryktet mest. Det var ikke bare jeg som fikk gjennomgå som liten, og akkurat det er noe som stikker dypere i hjertet enn noe annet.
Overgriperen lovet meg å la henne være i fred, så lenge jeg gjorde som han sa. Jeg trodde virkelig at hun slapp unna. Dette har ødelagt meg og det er nok den største grunnen til at jeg ble så dårlig.
 

Okei nå må jeg avslutte dette inlegget positivt, for tross alt så står jeg nå på egnebein, selv om det tok lang tid denne gangen så er jeg her fortsatt. Dette er bare ment som et livs tegn fra meg, slik at dere vet at jeg fortsatt lever. Nå fremover er det eksamen og vurderingsopphold som er i hovedfokus. Jeg skal kjempe meg igjennom dette, jeg nekter å la meg knekke! jeg skal kjempe med de kreftene jeg har for at dette skal gå bra :)

Jeg håper dere der ute har det bra
Mange gode klemmer fra - Mindreverdig - 

3 kommentarer

Sissel Judith Vetland

13.05.2014 kl.01:12

Stay Strong Sister <3

Caroline

13.05.2014 kl.08:46

Du slutter aldri å imponere, og glede med din tilstedeværelse. Håper virkelig du er stolt over deg selv, for jeg er stolt over deg, og jeg kjenner deg jo egentlig ikke engang :)

Therese

13.05.2014 kl.17:10

Jeg har ikke ord, bare masse omsorg og beundring. Sender en klem og varme tanker <3<3<3

Skriv en ny kommentar

hits