Motgang gjør oss sterk...

Jeg prøver å la inntrykkene og følelsene fra de siste to ukene synke inn, men det er ikke lett for det har vært mye. En intens utredning av hva jeg egentlig sliter med, der jeg har hatt opptil flere samtaler med behandler og spesialist hver dag i tilegg til gruppe terapi. Jeg sitter her og lurer på hvordan jeg egentlig skal ordlegge meg. 

Nye vennskapsbånd har blitt knyttet, vannskap som i en perfekt verden aldri hadde eksistert, så mange forskjellige mennesker som tilfeldigvis er plassert på samme sted til samme tid. Jeg ble først møtt med skeptiske blikk, jeg var yngst og jeg gjemte meg vekk i et hjørne, usikker og utrygg satt jeg der og prøvde å følge med i de overfladiske samtalene. Jeg var en vissen blomst, en blomst som trengte litt mer enn andre for å klare å reise meg. 

Men jeg ble sett og ivaretatt, jeg ble inkludert når jeg kunne blitt oversett. Litt etter litt reiste jeg meg, jeg forstod etterhvert at vi alle var der fordi vi hadde en drøm og et håp om at livet måtte ha noe mer å by på enn smerte og elendighet. Litt etter litt åpnet jeg meg, for hver dag som gikk ble jeg mer og mer meg selv. når jeg tenker på det nå så blir jeg rørt. rørt fordi jeg ble godtatt for den jeg var, jeg ble godtatt som den sårbare, utrygge og vimsete jenten. 

men det var først den dagen vi skulle reise hjem, at jeg forstod hvilken betydning lille meg hadde hatt for andre mennesker, kjærligheten og de gode ordene, fikk meg til å føle meg levende. Gode klemmer, vakkre ord og mye kjærlighet er det jeg har tatt med meg hjem, nye vennskapsbånd er knyttet ikke fordi vi har de samme interessene men fordi vi deler noe så sårt og spesielt. De intense og vanskelige ukene er samtidig noen av de fineste jeg har hatt.

Det spiller ingen rolle hvem du er, hvordan du ser ut eller hvor du kommer fra, for vi deler noe så vondt og sårt. Det er en god følelse at en vond og vanskelig barndom kan føre til noe så fint. For i en perfekt verden hadde aldri disse båndene blitt knyttet. Det at andre skulle begynne å gråte når de tok farvell med meg hadde jeg aldri trodd skulle skje, det fikk meg til å føle at jeg kanskje betyr noe.

Da vi hadde den siste gruppe samlingen ga jeg alle et dikt. et dikt som ble skrevet fordi vi delte noe spesielt. reaksjonen fra personalet og de andre i gruppen hadde jeg aldri forventet, ikke en eneste øyenkrok var tørr. Det var rart å se at mine ord kunne bevege så mange mennesker, rart at mine ord faktisk betydde noe, jeg ble så satt ut at mine tårer aldri kom. At lille meg og mine ord hadde betydning for andre, er en følelse jeg ikke klarer å beskrive, jeg er rørt, veldig rørt. Jeg hadde aldri trodd at min vonde barndom kunne føre til noe så vakkert og fint.

 

Det som har skjedd skulle ikke skje
Men i denne syke verden er det kanskje en mening med det
Jeg tenker på hvordan livet hadde blitt
Om vi slapp å oppleve så mye dritt
Men motgang gjør oss sterk
La oss kjempe sammen og utrette underverk 

Når vi flykter selv om vi ikke vil
Så huske at det bare er overlevelses strategien som slår til
Vi prøver å gjøre så godt vi kan
Men det er sterke krefter som tvinger oss under vann

Selvom du faller så ikke bli lei
For det er alltid noen som bryr seg om deg
Ikke mist troen på at ting kan bli bra
For du er unik, hold deg fast, ikke dra! 

- Mindreverdig -

Én kommentar

Therese

30.05.2014 kl.22:08

<3<3<3

Skriv en ny kommentar

hits