Naturlige reaksjoner på unormale hendelser

jeg hadde en vond følelse av at 2 0 1 4 ville bli et veldig vanskelig år, men jeg håpet så inderlig at jeg tok feil...

Jeg har ikke klart å gi slipp på 2013 og innse at vi er i 2 0 1 4. Dette halvåret har vært det vanskligste i livet mitt, jeg har vært så langt nede at jeg har prøvd å ta mitt eget liv, uten at jeg selv har vært klar over det. jeg forsvant så langt vekk fra meg selv at jeg måtte inlegges på lukket for første gang siden 2011.

jeg har vært mye innlagt og heldigvis har jeg et teamet rundt meg som er helt fantastisk. men teamet har ikke hatt noe annet valg enn å stå maktesløse og se på at mørket og de sterke kreftene har herjet med meg.

Traumebehandlingens konsekvenser har virkelig slått meg i bakken, minnene har strømmet på noe som har gjort livet mitt uutholdelig. jeg kan ikke kontrollere det som skjer med kroppen min, det er konsekvensene av traumene fra barndommen min, fagfolk sier at det er naturlige reaksjoner på unormale hendelser. men for meg er det skremmende, skremmende fordi jeg ikke forstår hva som skjer med kroppen min.

jeg ser at det vanskelig for teamet mitt også å forstå hva som skjer med meg, spesielt for sykepleierene som har følgt meg i 5 år og vært rundt meg daglig i lange perioder. De sier at det er forjævlig å se at jeg lider på den måten og de er åpen om sin fortvilelse over at de føler seg maktesløs.

For det er fortvilene alt det som skjer, og når kroppen gjennomgår traumene fra barndommen så er alle maktesløs. automatisk så forsvinner jeg fra meg selv fordi det er for vondt å forholde seg til, og når jeg endelig kommer til meg selv, sitter det en forskrekket sykepleier og ser på meg med tårer i øynene. denne gangen hadde hun funnet meg i et hjørne, der satt jeg gjennom svett og forgrenet i mitt eget spy.

Det er rett og slett veldig skremmende og ikke minst vondt. Jeg visste at min barnekropp hadde gjennom gått grusomme ting, men at ting faktisk var så brutalt og jævlig hadde jeg aldri forestillt meg. jeg holder meg fast i en liten glød av håp, jeg kjemper med alle kreftene jeg har denne gangen og det er derfor bloggingen har kommet veldig i bakgrunnen.

jeg visste at traumebehandling var tøft, men så tøft som dette hadde jeg aldri trodd at det ville bli, jeg tar små steg og de sier at jeg beveger meg fremover, selvom det er lite jeg har beveget meg på 3 år, så er det i allefall bevegelse.

jeg har mange valg jeg må ta og mye som skjer i livet mitt fremover som jeg må ta stilling til, så det blir en tøff tid fremover også, men jeg skal med god hjelp forhåpentligvis klare å komme meg levende igjennom dette også.

God klem til alle dere vakringer der ute

- Mindreverdig - 

Én kommentar

Moving On

15.07.2014 kl.00:58

TØFFINGEN!!

det er tøffe tak, men du er så utroolig tøff - flink som gjør det.

har fått tilbud om traumebehandling, men har ikke turt og sakt ja, jeg følr meg IKKE klar til det, pluss jeg tørr faktisk ikke.

jeg beundrer deg jeg, for at du er i den behandlingen <3

Skriv en ny kommentar

hits