Unnvikelse

jeg har blitt en mester til å unngå følelser, det å snakke seg vekk og gjemme alt bak et smil er noe som skjer automatisk. unnvikelse, det har vært min måte å overleve på, men det er også det som holder meg igjen fra å bli bedre. Når jeg plutselig blir konfrontert med mine egne følelser det er da katastrofen inntreffer. jeg var hos psykologen i dag, og begynnelsen av timen gikk greit, jeg klarte å være litt tilstedet i allefall, helt til jeg ble konfrontert med vonde følelser. Jeg gikk fullstendig i oppløsning. panikken tok meg og innsiden hylte og skrek som aldri før, det var for mye å forholde seg til og jeg flyktet slik jeg pleier å gjøre når ting blir for vanskelig, jeg flykter inn i meg selv for der er det trygt, jeg kan gjemme meg og slippe å forholde meg til det vonde som foregår i den "virkelige" verden.

jeg kom til meg selv da hunden prøvde å komme seg løs fra det faste grepet jeg holdt den med. jeg ser ned på vovven min og den er helt gjnnomvåt av tårer, den satt bare der og så på meg med et bekymret blikk, jeg løftet den opp og gjemte fjeset mitt i pelsen. jeg kjenner en trøstende hånd på skulderen, men jeg tørr ikke å se opp. jeg er flau over tårene som drypper ned på hunden, jeg skammer meg over at psykologen ser meg slik. Men denne gangen klarer ikke tårene å slutte å dryppe, jeg gråter stille, gjemmer meg bak alt som det er mulig å gjemme seg bak, men jeg er fortsatt synlig og det plager meg, vil bare forsvinne langt langt vekk.

"Jeg vet at dette er veldig vanskelig for deg" sier psykologen trøstende, "men vi må igjennom dette for at du skal få det bedre" Jeg klarer ikke svare så jeg bare nikker. Jeg ser ned på klokken og ser at jeg har vært der i 2 timer, jeg blir stresset. Stresset fordi jeg føler meg som en belasting og i veien for andre. Psykologen ser reaksjon og sier " Slapp helt av, jeg har alltid timene dine på slutten av dagen, slik at du kan bruke den tiden du trenger" Jeg får en god følelse på innsiden, ordene som blir sagt varmer virkelig. kanskje jeg også er viktig? kanskje jeg også betyr noe?

Vi avslutter timen og psykologen spør om h*n kan få lov til å trøste meg litt ved å klappe meg på skulderen, jeg nikker. og jeg merker at jeg virkelig setter pris på jobben h*n gjør. Når jeg går ut fra kontoret er jeg nummen i hele kroppen, det er en rar følelse som fortsatt er tilstede. Flere ganger i dag har jeg vært på gråten, og jeg merker at psykologtimen i dag virkelig har preget meg. Det er skummelt og fremmed å plutselig skulle forholde seg til følelser, når jeg ikke har gjort det på 15 år.

-Mindreverdig-

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits