Dag 25

13 dager tok det før det skulle gå opp for meg hvorfor jeg egentlig var innlagt på en traume avdeling. Det var et hardt slag. Jeg var ikke forberedt på hvor tøft dette oppholdet ville bli. forrige uke var jeg i tenkeboksen. jeg var usikker på om behandlingen var for tøff for meg å gjennomføre, jeg følte meg ikke meg sterk nok. samtidig som jeg følte meg totalt missforstått av personalet. I frustrasjon sendte jeg mail til behandlerene mine hjemme, jeg fikk noen gode svar som fikk meg til å tenke meg om en ekstra gang. Jeg tok med meg mailen til psykolog T her på avdelingen, jeg viste frem det jeg hadde skrevet og svaret jeg hadde fått. Jeg fikk skryt og missforståelsene ble snakket om og det ble en oppklaring, noe som hjalp veldig

Psykolog T var også åpen om sine bekymringer, hun sa at de hadde snakket om meg på møtene sine, at de også har lurt på om behandlingen var for tøff for meg. Hun sa at de følte seg hjelpesløse ovenfor meg, fordi jeg ikke klarte å fortelle hva jeg trengte, de gjorde så godt de kunne, men de var klar over at noe av det kunne bli feil.

Psykolog T stillte meg et spørsmål som hun ville at jeg skulle bruke noen dager på å tenke igjennom "Var jeg ville til å gi det en ny sjanse?" var jeg ville til å starte på nytt og prøve å få til et samarbeid. Jeg brukte noen dager til å tenke på dette, mest av alt ville jeg pakke sammen tingene mine og reise hjem. Men jeg bestemte meg. Jeg skal gi dette en sjanse, jeg skal gjøre alt jeg kan for at dette skal bli bra, så etter 3 uker er jeg der jeg burde vært når jeg kom hit. Jeg er åpen for å prøve, jeg har innstillt meg på at jeg ikke har noe å tape. og jeg har bestemt meg for å gi alt.

Personalet har endeling forstått at jeg trenger tid, at det å presse meg virker mot sin hensikt. så sammen har vi endre taktikk. vi har insett at jeg ikke klarer å følge behandlingen slik de andre klarer, men vi tar det i mitt tempo, og litt etter litt håper vi på at det vil skje en endring. Det er dumt at det skulle ta 1 måned før de skjønnte hvordan de kunne nå inn til meg, men jeg vet at det er vanskelig for andre å forholde seg til meg, for i begynnelsen så gir jeg ingenting av meg selv, det er mitt forsvar, det er slik jeg er. behandleren min hjemme skrev dette så fint: "Når en møter taushet hos noen en vil hjelpe, kan det lett føre til at en som hjelper føler seg litt hjelpeløs, og en vet ikke hva en skal gjøre."

Nå ser jeg frem til helgen, jeg skal har permisjon fra avdelingen :) Skal på besøk til en herlig venninne, og jeg gleder meg virkelig til å komme meg litt vekk fra dette stedet.

- Mindreverdig -

3 kommentarer

bellahsgalskap

20.11.2014 kl.13:07

Ønsker deg masse lykke til , og gir deg noen gode klemmer. Du er sterk!

Therese

20.11.2014 kl.14:40

Å så modig av deg å si i fra og få klarnet opp i misforståelser. Tøft av deg å stå i det å gi det en sjanse til. Heier på deg <3

Håper du får en god frihet. Klem <3

Maren Marengs

20.11.2014 kl.15:06

Så bra du gir det en sjangse! Ikke gi opp og ta stegene så små du trenger! Det verste må være å haste, da låser du deg bare fast. Stor klem <3 og lykke til!

Skriv en ny kommentar

hits