Dag 86 - 20.januar 2015

Jeg sliter med finne ordene, for det var ikke slik det skulle bli, jeg var fast bestemt p at jeg skulle fullfre behandlingen p traumeavdeling, men dag 86, nrmere bestemt 20.januar.2015 ble annerledes, veldig annerledes.

Jeg var sliten, veldig sliten! I tillegg til en intens behandling manglet kroppen nring og svn. Jeg mistet meg selv fullstendig og noe mrkt og destruktivt tok over, jeg prvde holde meg fast i troen og hpet p at ting ville bli bedre, men det var nyttelst. Lyset var forsvunnet sammen med troen og hpet. Det var ikke lengre noe som holdt meg fast i livet, sakte men sikkert forsvant jeg inn i dden, jeg inns at jeg hadde tapt kampen og det var greit.

Tilfeldigheter gjr at jeg kan skrive dette innlegget n, jeg hadde englevakt. Sykepleier I hadde ingen grunn til komme inn p rommet mitt, men av en eller annen grunn s gjorde hun det. Hadde hun kommet noen minutter senere s hadde jeg ikke vrt i dette livet lengre.

Det er skremmende tenke tilbake p denne dagen, sykepleier I var hysterisk, hun klarte faktisk ikke samle seg, s de andre som jobbet der mtte sende henne ut av rommet mitt. Alt skjedde s brtt og uventet, ingen s dette komme, jeg s det ikke selv en gang og det er det som gjr dette s skremmende. For like fort som det kommer s forsvinner det igjen.

Teamet mitt ble veldig bekymret og redd, jeg hadde samtale meg psykolog T og sykepleier I, de satt p hver sin side av meg i sofaen, de var helt skjelven, men jeg satt der helt upvirket. Avgjrelser ble tatt, avgjrelser jeg ikke var enige i. 3.2Tvungen observasjon!Panikken grep meg, jeg ville ikke p lukket avdeling, jeg hadde det bedre n. Men ingenting jeg sa kunne endre deres avgjrelse. De mtte holde meg i livet, nr jeg selv ikke var i stand til det. Sykepleier I ser p meg og sier: "Hva nsker du n?" Jeg svarte kjapt: "Jeg trenger en ryk!" Da satt sykepleier I ned foten: "Nei, det trr jeg ikke, jeg gr ikke ut med deg n, jeg har en drlig mageflelse p akkurat det!" Jeg klarte ikke holde smilet og latteren tilbake, jeg var gjennomskuet, flukt planen min kunne jeg bare glemme. Sykepleier I smiler og ler, hun fikk akkurat bekreftet at det var lurt flge mageflelsen. Det er godt at vi kan le litt i en spass alvorlig situasjon, det gjr alt mye lettere.

Det var mange praktiske ting som skulle ordnes, personalet hadde allerede begynt pakke tingene mine, jeg var sliten, alt for mye hadde skjedd p liten tid. Jeg fikk beskjed om legge meg i sengen og prve slappe av, men det var lettere sagt en gjort. Psykolog T kom inn p rommet, hun satt seg p sengekanten og strk meg p ryggen, hun begynte fortelle historier fra sitt eget liv, gode og morsomme historier, jeg nt hvert sekund, det var herlig bare ligge der og hre p alt hun hadde si.

Sykepleier I surret frem og tilbake, hun klarte aldri samle seg helt. Det var tydelig at hun var preget av synet som mtte henne, nr hun tilfeldigvis kom inn p rommet mitt. Jeg er lei meg for at hun mtte se og oppleve det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld til henne, men hver gang svarte hun: "Det er ikke meg du skal si unnskyld til, det er til deg selv."

Det tok lang tid fr transporten kom, klokken 19 fikk jeg beskjed at de var kommet, lite visste jeg at det var politiet som skulle kjre meg. Jeg ble fulgt ut bakdren, uten mulighet til si hade til de gode menneskene jeg hadde vrt innlagt med. Da jeg s politiet rygget jeg, trene spratt ut av ynene mine og beina lste seg. Sykepleier I ga meg en god klem og holdt rundt meg, det er ikke farlig, dette gr fint. Politimannen prvde presentere seg men jeg avviste han. De plasserte meg i baksete og festet sikkerhetsselen. Psykolog T la jakken min rundt meg slik at jeg ikke skulle fryse, fr hun ga meg en god klem. Sykepleier I hadde trer i ynene nr hun ga meg en lang og god klem. Jeg s at det gjorde dem vondt. dren ble lukket og bilen begynte kjre.

Jeg var sliten, trene rant stille, min verden hadde stoppet opp, jeg s ut av vinduet p verden utenfor, den gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Politimannen og politidamen var hyggelige, de prvde f til en samtale, men jeg var ikke interessert. Jeg fikk beskjed om at kjreturen ville ta litt over 1 time. Den frste halvtimen satt jeg bare drmte meg vekk, s stoppet vi for ta en ryke pause. Jeg vurderte lpe, men samvittigheten stoppet meg, de hadde bare vrt snill mot meg, de ga meg en rykepause ute i fri luft, da fortjener de at jeg respekterer dem tilbake. S jeg sto stille og rykte ryken min. Politidamen var p vakt hun fulgte med p hver minste bevegelse jeg gjorde. Politimannen var mer av den vittige typen, han fortalte historier, noen ganger lo jeg s jeg gren. Ingen av oss var kjent der vi skulle s ingen visste veien. Men tilslutt fant vi Blakstad psykiatriske sykehus. vi forstod fort at Blakstad besto av mer enn bare en bygning. Og ingen av oss visste hvilken avdeling jeg skulle p. Politimannen ringte p flere steder uten lykkes. Tilslutt sier jeg: "Hvis du ringer p flere steder n, s blir du ogs innlagt" Han mente selv at han kunne trengt noen dager innelst.

Etter mange mislykkede forsk s fant vi avdelingen jeg skulle vre p, jeg kjente panikken p innsiden og jeg slet med sette den ene foten foran den andre. Politidamen strakk ut hnden sin og jeg grep den. Sammen gikk vi inn p avdelingen, det var trygt ha en hnd holde i. Jeg ble plassert p et rom og politiet fikk beskjed om dra. S der satt jeg. Livredd! Alt rundt meg var ukjent og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjre av meg, nye mennesker kom og gikk hele tiden. Jeg var fanget. Jeg hadde et stort behov for komme meg vekk der i fra, men det var nyttelst, drene var lst og de hadde lov til holde meg der mot min vilje, for jeg var ikke lengre sjef i mitt eget liv.

- Mindreverdig -

3 kommentarer

linda

03.02.2015 kl.15:44

h. vennen. det gjr s vondt lese dette her. hper du snart kommer deg p beina igjen kan fortsette veien mot et bedre liv. du fortjener det s utrolig masse. men n m du la de passe p deg, hjelpe deg opp igjen. mange klemmer sendes til deg <3

Luftballong i vildens sky

03.02.2015 kl.19:53

Dette gjorde inntrykk. Sterke lesing, og du er goe ordlegga deg. Det er vondt lesa d, mje fordet eg sjl og kjenne meg igjen i enkelte ting, men fusst og fremst fordet eg forstr- gjenom det du skrive- at du har det veldig vanskelig.

Du er modige og goe som dele med oss. Takk for penhet!

Lykke te vidare!

Ndda

28.02.2015 kl.07:11

Kjre, fine deg <3

N er det skammelig lenge siden jeg har kommentert her, unnskyld for det! <3 Vet ikke om du husker meg en gang, men har lest bloggen din omtrent siden starten. Er innom jevnlig for se hvordan det gr med deg, men skal bli flinkere med kommentere!

Du er helt utrolig, virkelig! Du mter s utrolig mange utfordringer, men du kommer deg alltid gjennom det p et vis. Du er mye sterkere enn du selv tror. Du er en overlever <3

Skulle nske jeg kunne mtt deg, bare for kunne gitt deg en lang og god klem. Tenker p deg stadig vekk. Jeg er glad i deg, p en merkelig mte <3

Mange gode klemmer fra meg <3

Skriv en ny kommentar

hits