Dag 86 - 20.januar 2015

Jeg sliter med å finne ordene, for det var ikke slik det skulle bli, jeg var fast bestemt på at jeg skulle fullføre behandlingen på traumeavdeling, men dag 86, nærmere bestemt 20.januar.2015 ble annerledes, veldig annerledes.

Jeg var sliten, veldig sliten! I tillegg til en intens behandling manglet kroppen næring og søvn. Jeg mistet meg selv fullstendig og noe mørkt og destruktivt tok over, jeg prøvde å holde meg fast i troen og håpet på at ting ville bli bedre, men det var nytteløst. Lyset var forsvunnet sammen med troen og håpet. Det var ikke lengre noe som holdt meg fast i livet, sakte men sikkert forsvant jeg inn i døden, jeg innså at jeg hadde tapt kampen og det var greit.

Tilfeldigheter gjør at jeg kan skrive dette innlegget nå, jeg hadde englevakt. Sykepleier I hadde ingen grunn til å komme inn på rommet mitt, men av en eller annen grunn så gjorde hun det. Hadde hun kommet noen minutter senere så hadde jeg ikke vært i dette livet lengre.

Det er skremmende å tenke tilbake på denne dagen, sykepleier I var hysterisk, hun klarte faktisk ikke å samle seg, så de andre som jobbet der måtte sende henne ut av rommet mitt. Alt skjedde så brått og uventet, ingen så dette komme, jeg så det ikke selv en gang og det er det som gjør dette så skremmende. For like fort som det kommer så forsvinner det igjen. 

Teamet mitt ble veldig bekymret og redd, jeg hadde samtale meg psykolog T og sykepleier I, de satt på hver sin side av meg i sofaen, de var helt skjelven, men jeg satt der helt upåvirket. Avgjørelser ble tatt, avgjørelser jeg ikke var enige i. § 3.2 Tvungen observasjon! Panikken grep meg, jeg ville ikke på lukket avdeling, jeg hadde det bedre nå. Men ingenting jeg sa kunne endre deres avgjørelse. De måtte holde meg i livet, når jeg selv ikke var i stand til det. Sykepleier I ser på meg og sier: "Hva ønsker du nå?" Jeg svarte kjapt: "Jeg trenger en røyk!" Da satt sykepleier I ned foten: "Nei, det tørr jeg ikke, jeg går ikke ut med deg nå, jeg har en dårlig magefølelse på akkurat det!" Jeg klarte ikke å holde smilet og latteren tilbake, jeg var gjennomskuet, flukt planen min kunne jeg bare glemme. Sykepleier I smiler og ler, hun fikk akkurat bekreftet at det var lurt å følge magefølelsen. Det er godt at vi kan le litt i en såpass alvorlig situasjon, det gjør alt mye lettere.

Det var mange praktiske ting som skulle ordnes, personalet hadde allerede begynt å pakke tingene mine, jeg var sliten, alt for mye hadde skjedd på liten tid. Jeg fikk beskjed om å legge meg i sengen og prøve å slappe av, men det var lettere sagt en gjort. Psykolog T kom inn på rommet, hun satt seg på sengekanten og strøk meg på ryggen, hun begynte å fortelle historier fra sitt eget liv, gode og morsomme historier, jeg nøt hvert sekund, det var herlig å bare ligge der og høre på alt hun hadde å si.

Sykepleier I surret frem og tilbake, hun klarte aldri å samle seg helt. Det var tydelig at hun var preget av synet som møtte henne, når hun tilfeldigvis kom inn på rommet mitt. Jeg er lei meg for at hun måtte se og oppleve det. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa unnskyld til henne, men hver gang svarte hun: "Det er ikke meg du skal si unnskyld til, det er til deg selv."

Det tok lang tid før transporten kom, klokken 19 fikk jeg beskjed at de var kommet, lite visste jeg at det var politiet som skulle kjøre meg. Jeg ble fulgt ut bakdøren, uten mulighet til å si hade til de gode menneskene jeg hadde vært innlagt med. Da jeg så politiet rygget jeg, tårene spratt ut av øynene mine og beina låste seg. Sykepleier I ga meg en god klem og holdt rundt meg, det er ikke farlig, dette går fint. Politimannen prøvde å presentere seg men jeg avviste han. De plasserte meg i baksete og festet sikkerhetsselen. Psykolog T la jakken min rundt meg slik at jeg ikke skulle fryse, før hun ga meg en god klem. Sykepleier I hadde tårer i øynene når hun ga meg en lang og god klem. Jeg så at det gjorde dem vondt. døren ble lukket og bilen begynte å kjøre.

Jeg var sliten, tårene rant stille, min verden hadde stoppet opp, jeg så ut av vinduet på verden utenfor, den gikk videre som om ingenting hadde skjedd. Politimannen og politidamen var hyggelige, de prøvde å få til en samtale, men jeg var ikke interessert. Jeg fikk beskjed om at kjøreturen ville ta litt over 1 time. Den første halvtimen satt jeg bare å drømte meg vekk, så stoppet vi for å ta en røyke pause. Jeg vurderte å løpe, men samvittigheten stoppet meg, de hadde bare vært snill mot meg, de ga meg en røykepause ute i fri luft, da fortjener de at jeg respekterer dem tilbake. Så jeg sto stille og røykte røyken min. Politidamen var på vakt hun fulgte med på hver minste bevegelse jeg gjorde. Politimannen var mer av den vittige typen, han fortalte historier, noen ganger lo jeg så jeg gren. Ingen av oss var kjent der vi skulle så ingen visste veien. Men tilslutt fant vi Blakstad psykiatriske sykehus. vi forstod fort at Blakstad besto av mer enn bare en bygning. Og ingen av oss visste hvilken avdeling jeg skulle på. Politimannen ringte på flere steder uten å lykkes. Tilslutt sier jeg: "Hvis du ringer på flere steder nå, så blir du også innlagt" Han mente selv at han kunne trengt noen dager innelåst. 

Etter mange mislykkede forsøk så fant vi avdelingen jeg skulle være på, jeg kjente panikken på innsiden og jeg slet med å sette den ene foten foran den andre. Politidamen strakk ut hånden sin og jeg grep den. Sammen gikk vi inn på avdelingen, det var trygt å ha en hånd å holde i. Jeg ble plassert på et rom og politiet fikk beskjed om å dra. Så der satt jeg. Livredd! Alt rundt meg var ukjent og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, nye mennesker kom og gikk hele tiden. Jeg var fanget. Jeg hadde et stort behov for å komme meg vekk der i fra, men det var nytteløst, dørene var låst og de hadde lov til å holde meg der mot min vilje, for jeg var ikke lengre sjef i mitt eget liv. 

- Mindreverdig -

3 kommentarer

linda

03.02.2015 kl.15:44

åååh. vennen. det gjør så vondt å lese dette her. håper du snart kommer deg på beina igjen å kan fortsette veien mot et bedre liv. du fortjener det så utrolig masse. men nå må du la de passe på deg, å hjelpe deg opp igjen. mange klemmer sendes til deg <3

Luftballong i vildens sky

03.02.2015 kl.19:53

Dette gjorde inntrykk. Sterke lesing, og du er goe å ordlegga deg. Det er vondt å lesa då, møje fordet eg sjøl og kjenne meg igjen i enkelte ting, men fusst og fremst fordet eg forstår- gjenom det du skrive- at du har det veldig vanskelig.

Du er modige og goe som dele med oss. Takk for åpenhet!

Lykke te vidare!

Nødda

28.02.2015 kl.07:11

Kjære, fine deg <3

Nå er det skammelig lenge siden jeg har kommentert her, unnskyld for det! <3 Vet ikke om du husker meg en gang, men har lest bloggen din omtrent siden starten. Er innom jevnlig for å se hvordan det går med deg, men skal bli flinkere med å kommentere!

Du er helt utrolig, virkelig! Du møter så utrolig mange utfordringer, men du kommer deg alltid gjennom det på et vis. Du er mye sterkere enn du selv tror. Du er en overlever <3

Skulle ønske jeg kunne møtt deg, bare for å kunne gitt deg en lang og god klem. Tenker på deg stadig vekk. Jeg er glad i deg, på en merkelig måte <3

Mange gode klemmer fra meg <3

Skriv en ny kommentar

hits