Jeg er redd...

Selvom jeg har begynt på en sykepleie utdannelse så visste jeg at min tid i psykiatrien ikke var over, men jeg håpet innerst inne på at min tid på lukket avdeling under tvang var forbi. De siste månedene har jeg stolt vandret rundt i hvit uniform, jeg har vært den pasienter har henvendt seg til for å få trøst, hjelp og omsorg. Jeg trives i den rollen det gir livet mitt mening.

men bak smilet og den hvite drakten er ikke alt like rosen rødt, det er krevende, til tider veldig krevende. Stell av en naken kropp bringer meg tilbake i traumetid, men jeg må være profesjonell, det er ikke pasienten som ligger der sin feil, så mine behov kommer i andre rekke. I tillegg er undervisningen vi har triggende, jeg lærer hva kroppen tåler og hva den ikke tåler, og for meg som ikke ønsker å ha dette livet er det en farlig kombinasjon.

Skolen er krevende og jeg er sliten, mamma og pappa ville at jeg skulle legge meg inn på dps og få en pause, det passet ikke inn i mine planer og jeg avviste det. Men mamma ga seg ikke, hun kom inn på rommet mitt med tårer i øynene, hun var bekymret, så bekymret at hun begynte å hulke og gråte. Det gjorde vondt langt inn i hjerte, jeg trøstet henne og sa at alt ville bli bra, men hun så tydeligvis noe jeg selv ikke klarte å se. 

Jeg ba om innleggelse for mamma og pappa sin skyld, det ble litt styr før jeg tilslutt kom på dps'en. Men ingenting ble som jeg hadde tenkt, jeg hadde ikke vært på dps'en i en time engang før det ble bestemt at jeg var så dårlig og så syk at lukket avdeling på tvang var den eneste muligheten. Verden min raste fullstendig sammen.

så her ligger jeg på en lukket avdeling med en tvangsparagraf, jeg har på nytt mistet friheten over eget liv, jeg er skjermet fra de andre pasientene og ligger på isolat, dørene ut til avdelingen er låst, så med andre ord er jeg fanget på et rom, mennesker jeg ikke kjenner kommer og går og jeg kan ærlig innrømme at jeg er redd. Redd fordi jeg egentlig ikke vet hva som foregår

4 kommentarer

vestfroken

02.11.2015 kl.07:01

<3

Jeg tror at ting kommer til å bli bedre snart! :) Ta en dag av gangen. Så utrolig vanskelig det må være å føle friheten er tatt bort! Du var modig som gikk frivillig til innleggelse i første omgang. Du kommer nok til å få erfaringer som kan hjelpe deg i fremtidig jobb. Men vanskelig nå å se på det slik kanskje. Klem

Caroline

02.11.2015 kl.17:10

Jeg tror det har gått mange år siden jeg sist skrev noe til deg. Jeg har tenkt på deg, ikke misforstå, men har vært så mye tåke at jeg nesten ikke har visst hvor jeg var. Nå skriver jeg til deg igjen. Jeg ble utrolig glad da jeg leste at du studerer til å bli sykepleier, og at du føler at det gir livet mening. Men det var selfølgelig også leit å lese at du har det så vondt. Jeg håper du får hvile og puste, at du får tilbake fargene igjen, at du blomstrer, at du snart slipper å bli innlagt mer. Jeg har alltid tro på deg.

Klem, Caroline

Lilleblomst

03.11.2015 kl.21:20

Jeg forstår så utrolig godt skuffelsen når du føler at ting går bra, og så plutselig går det i stikk motsatt retning. Hold ut, kjære deg! Det blir nok bedre uansett hvor fjernt det høres ut. Sender deg en klem <3

Marta

04.11.2015 kl.19:14

Utrolig trist å høre <3 jeg har selv begynt studie denne høsten og endt opp på tvang på lukket avd. Håper det snart blir bedre for deg!

Skriv en ny kommentar

hits