Jeg er redd...

Selvom jeg har begynt p en sykepleie utdannelse s visste jeg at min tid i psykiatrien ikke var over, men jeg hpet innerst inne p at min tid p lukket avdeling under tvang var forbi. De siste mnedene har jeg stolt vandret rundt i hvit uniform, jeg har vrt den pasienter har henvendt seg til for f trst, hjelp og omsorg. Jeg trives i den rollen det gir livet mitt mening.

men bak smilet og den hvite drakten er ikke alt like rosen rdt, det er krevende, til tider veldig krevende. Stell av en naken kropp bringer meg tilbake i traumetid, men jeg m vre profesjonell, det er ikke pasienten som ligger der sin feil, s mine behov kommer i andre rekke. I tillegg er undervisningen vi har triggende, jeg lrer hva kroppen tler og hva den ikke tler, og for meg som ikke nsker ha dette livet er det en farlig kombinasjon.

Skolen er krevende og jeg er sliten, mamma og pappa ville at jeg skulle legge meg inn p dps og f en pause, det passet ikke inn i mine planer og jeg avviste det. Men mamma ga seg ikke, hun kom inn p rommet mitt med trer i ynene, hun var bekymret, s bekymret at hun begynte hulke og grte. Det gjorde vondt langt inn i hjerte, jeg trstet henne og sa at alt ville bli bra, men hun s tydeligvis noe jeg selv ikke klarte se.

Jeg ba om innleggelse for mamma og pappa sin skyld, det ble litt styr fr jeg tilslutt kom p dps'en. Men ingenting ble som jeg hadde tenkt, jeg hadde ikke vrt p dps'en i en time engang fr det ble bestemt at jeg var s drlig og s syk at lukket avdeling p tvang var den eneste muligheten. Verden min raste fullstendig sammen.

s her ligger jeg p en lukket avdeling med en tvangsparagraf, jeg har p nytt mistet friheten over eget liv, jeg er skjermet fra de andre pasientene og ligger p isolat, drene ut til avdelingen er lst, s med andre ord er jeg fanget p et rom, mennesker jeg ikke kjenner kommer og gr og jeg kan rlig innrmme at jeg er redd. Redd fordi jeg egentlig ikke vet hva som foregr

4 kommentarer

vestfroken

02.11.2015 kl.07:01

<3

Jeg tror at ting kommer til bli bedre snart! :) Ta en dag av gangen. S utrolig vanskelig det m vre fle friheten er tatt bort! Du var modig som gikk frivillig til innleggelse i frste omgang. Du kommer nok til f erfaringer som kan hjelpe deg i fremtidig jobb. Men vanskelig n se p det slik kanskje. Klem

Caroline

02.11.2015 kl.17:10

Jeg tror det har gtt mange r siden jeg sist skrev noe til deg. Jeg har tenkt p deg, ikke misforst, men har vrt s mye tke at jeg nesten ikke har visst hvor jeg var. N skriver jeg til deg igjen. Jeg ble utrolig glad da jeg leste at du studerer til bli sykepleier, og at du fler at det gir livet mening. Men det var selflgelig ogs leit lese at du har det s vondt. Jeg hper du fr hvile og puste, at du fr tilbake fargene igjen, at du blomstrer, at du snart slipper bli innlagt mer. Jeg har alltid tro p deg.

Klem, Caroline

Lilleblomst

03.11.2015 kl.21:20

Jeg forstr s utrolig godt skuffelsen nr du fler at ting gr bra, og s plutselig gr det i stikk motsatt retning. Hold ut, kjre deg! Det blir nok bedre uansett hvor fjernt det hres ut. Sender deg en klem <3

Marta

04.11.2015 kl.19:14

Utrolig trist hre <3 jeg har selv begynt studie denne hsten og endt opp p tvang p lukket avd. Hper det snart blir bedre for deg!

Skriv en ny kommentar

hits