Mitt liv: uforutsigbart & skremmende

Jeg skylder dere en oppdatering, dere er gode som bryr dere ♥

Jeg er takknemlig for at dere fortsatt leser mine ord. Antall lesere har aldri vrt viktig for meg, det som har og er viktig for meg er kunne skrive usensurert om livet mitt. Livet mitt som til tider er veldig mrk, men som ogs har dager hvor solen skinner.



Mange vil si at jeg er kommet veldig langt, og de har nok rett i det, men det som plager meg er at jeg fortsatt har en lang vei igjen g. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart. Nr jeg tror den verste stormen er over, s slr den til med ekstra styrke som gjr at jeg mister fotfeste og ramler ned i mrket.
 Kontrastene er store, men det er vel kanskje snn det er leve med en dissossiativ identitets forstyrrelse. Det er vel det som gjr at jeg mestrer dagliglivet selv om jeg til tider er veldig syk. Fordi en del av meg har lrt mestre dagliglivet uansett hvor jvlig livet egentlig er. For det er slik jeg har overlevd min barndom.

Jeg forstr at dette kan hres rart ut for andre, for jeg sliter selv med forst det, for det hres s sykt ut. Og det er sykt. Fordi jeg i det ene yeblikket er p jobb i sykepleieryrke og i det andre yeblikket er jeg pasient. Med kun 1 times mellomrom gr jeg fra vre den profesjonelle part til bli pasient, jeg gr fra vre den glade jenten, med humor og et smil p lur, til bli usikker, redd og trist. Det er som to forskjellige personer, men jeg vet jo at det er meg med bare 1 times mellomrom. Jeg klarer ikke mte blikket til behandleren min, trene presser p og kroppen skjelver. Behandleren min bestemmer seg for at jeg er s syk at jeg m tvangs innlegges. Fra vre p jobb i sykepleieryrke til  plutselig bli en pasient som har mistet friheten over eget liv, der jeg legges i belter, tvangs medisineres og holdes p isolat. Det er en syk syk endring p noen timer. Men det er min virkelighet, mitt liv. Uforutsigbart og skremmende.



Jeg presser kroppen og hode s til de grader ved kutte ut aktiv behandling og kun fokusere p skolen, for jeg vet at hvis jeg oppsker hjelp n s kollapser jeg fullstendig. Hvis jeg kollapser fullstendig s er alt jeg har jobbet for dette halve ret bortkastet. men samtidig s vet jeg at jeg ikke er flink nok til ivareta meg selv. Behandlings apparatet str med pne armer, men jeg trr ikke la de gripe meg, for jeg vet at de ikke kan hjelpe meg slik jeg nsker. De vil ha strengere rammer noe som betyr at det mest sannsynlig bli lukket avdeling. Og p lukket avdeling kan det ta mneder fr jeg kommer meg ut igjen. Og da kan jeg virkelig glemme alt som har med skole gjre. 
Det er slitsomt bli revet mellom skole og behandling for helsen kommer frst, men hadde jeg sluttet p skolen s hadde helsen blitt mye verre, s de er avhengig av hverandre, s jeg kan ikke velge. Det som er ekstra vondt oppi alt dette er at mine nrmeste blir preget, i drlige perioder lister de seg rundt i huset i et forsk p ta hensyn. De gr bare venter p den neste kollapsen. Min helse pvirker mange, jeg er selvflgelig glad for det, men i tunge perioder hadde alt vrt lettere hvis ingen brydde seg


- ♥ - Mindreverdig - ♥ -

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits