Mitt liv: uforutsigbart & skremmende

Jeg skylder dere en oppdatering, dere er gode som bryr dere ♥

Jeg er takknemlig for at dere fortsatt leser mine ord. Antall lesere har aldri vært viktig for meg, det som har og er viktig for meg er å kunne skrive usensurert om livet mitt. Livet mitt som til tider er veldig mørk, men som også har dager hvor solen skinner.



Mange vil si at jeg er kommet veldig langt, og de har nok rett i det, men det som plager meg er at jeg fortsatt har en lang vei igjen å gå. Livet mitt er alt annet enn forutsigbart. Når jeg tror den verste stormen er over, så slår den til med ekstra styrke som gjør at jeg mister fotfeste og ramler ned i mørket.
 Kontrastene er store, men det er vel kanskje sånn det er å leve med en dissossiativ identitets forstyrrelse. Det er vel det som gjør at jeg mestrer dagliglivet selv om jeg til tider er veldig syk. Fordi en del av meg har lært å mestre dagliglivet uansett hvor jævlig livet egentlig er. For det er slik jeg har overlevd min barndom.

Jeg forstår at dette kan høres rart ut for andre, for jeg sliter selv med å forstå det, for det høres så sykt ut. Og det er sykt. Fordi jeg i det ene øyeblikket er på jobb i sykepleieryrke og i det andre øyeblikket er jeg pasient. Med kun 1 times mellomrom går jeg fra å være den profesjonelle part til å bli pasient, jeg går fra å være den glade jenten, med humor og et smil på lur, til å bli usikker, redd og trist. Det er som to forskjellige personer, men jeg vet jo at det er meg med bare 1 times mellomrom. Jeg klarer ikke å møte blikket til behandleren min, tårene presser på og kroppen skjelver. Behandleren min bestemmer seg for at jeg er så syk at jeg må tvangs innlegges. Fra å være på jobb i sykepleieryrke til å plutselig bli en pasient som har mistet friheten over eget liv, der jeg legges i belter, tvangs medisineres og holdes på isolat. Det er en syk syk endring på noen timer. Men det er min virkelighet, mitt liv. Uforutsigbart og skremmende.



Jeg presser kroppen og hode så til de grader ved å kutte ut aktiv behandling og kun fokusere på skolen, for jeg vet at hvis jeg oppsøker hjelp nå så kollapser jeg fullstendig. Hvis jeg kollapser fullstendig så er alt jeg har jobbet for dette halve året bortkastet. men samtidig så vet jeg at jeg ikke er flink nok til å ivareta meg selv. Behandlings apparatet står med åpne armer, men jeg tørr ikke å la de gripe meg, for jeg vet at de ikke kan hjelpe meg slik jeg ønsker. De vil ha strengere rammer noe som betyr at det mest sannsynlig bli lukket avdeling. Og på lukket avdeling kan det ta måneder før jeg kommer meg ut igjen. Og da kan jeg virkelig glemme alt som har med skole å gjøre. 
Det er slitsomt å bli revet mellom skole og behandling for helsen kommer først, men hadde jeg sluttet på skolen så hadde helsen blitt mye verre, så de er avhengig av hverandre, så jeg kan ikke velge. Det som er ekstra vondt oppi alt dette er at mine nærmeste blir preget, i dårlige perioder lister de seg rundt i huset i et forsøk på å ta hensyn. De går bare å venter på den neste kollapsen. Min helse påvirker mange, jeg er selvfølgelig glad for det, men i tunge perioder hadde alt vært lettere hvis ingen brydde seg


- ♥ - Mindreverdig - ♥ -

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits