<3 <3 <3

Det var en periode i livet mitt, der trykket på innsiden var så stort at jeg måtte finne en måte å få det ut på. Det var da jeg begynte å blogge. Det ble min måte å redusere trykket på. Mye har skjedd siden 2009 det er snart 8 år siden mitt første blogg innlegg. Jeg er ikke lengre 18, jeg er 26år. Mitt første møte med psykiatrien fikk jeg allerede i en alder av 10-11 år. Men det var først når jeg var blitt 18 at psykiatrien tok en stor del av hverdagen min. Det er mye som har skjedd. totalt har jeg brukt flere av disse 8 årene som innlagt. jeg har gått i behandling i alle disse årene. Jeg føler selv at jeg har vært en av de heldige, fordi jeg fortsatt har det samme teamet rundt meg. Et team som gjør alt de kan for at livet skal bli bedre for meg.

Da jeg begynte på sykepleier utdanningen så var det ingen som trodde at det skulle gå. Selv om det har krevd mye så er jeg her fortsatt. Snart ferdig med 2 året på sykepleien. Det er til tider svært vanskelig for jeg går i traumebehandling samtidig. Det å skulle bearbeide traumer om overgrep samtidig som du er i praksis og steller eldre mennesker er mildt sagt noe av det vanskeligste jeg har gjort. Men jeg prøver å stå i det og holde ut. Noen ganger klarer jeg det ikke, for kroppen min blir så utslitt og hodet slutter å fungere. Dette gjør at jeg blir psykotisk. Jeg mister grepet om virkeligheten fullstendig. Det er en alvorlig utvikling mitt sykdomsbildet har tatt de siste årene. Stadig oftere glir jeg inn i en psykose og utsetter meg selv for ekstrem fare i valgene som blir tatt. Det er skremmende men jeg nekter å gi opp.

Jeg skal bli sykepleier koste hva det koste vil. For det gir en ekstrem mestringsfølelse. Tenk at jeg får lov til å være der og hjelpe og støtte mennesker som ikke har det bra. Jeg kan bli den ene personen for et annet menneske som kan gjøre en forskjell. Etter å ha vært i psykiatrien i 8 år har jeg erfart at det er de små tingene som i allefall for meg har gjort den store forskjellene.For alle kan være en omsorgsperson uten at en får følelsen av at de bryr seg. for det er mange måter å oppføre seg på selv om man holder seg innenfor det som er krevd av deg for at du utfører jobben. Men det er når de rundt deg trer vekk fra arbeidsoppgavene og gir det lille ekstra som du som pasient vet at de ikke trenger å gjøre, det er da det skjer underverker.

Når psykologen vet at jeg er dårlig og han sender meg en melding på kvelden når jeg vet at han ikke er på jobb. De gangene han sender sms og vi har en sms samtale og han sier jeg må spise middag så vi kan snakke litt mer senere. Det er da jeg innser at han bare er et menneske som faktisk bryr seg så mye om meg at han er villig til å bruke av sin fri tid for å hjelpe meg. Det er unikt.

Når sykepleierne på avdelingen kommer tidligere på jobb fordi de vet at jeg skal innlegges den dagen. Og når de forklarer meg hvorfor de gjøre det. og grunnen er at de er redd for at andre skal miss forstå meg og sende meg til lukket avdeling. Når sykepleierne ser at jeg gjør fremskritt og hele hun lyser opp og hun smiler samtidig som hun forteller meg at hun er stolt over meg. Det er disse små magiske tingene som gjør at jeg klarer å holde ut i dette livet.

Det er mye som skjer i livet mitt, dagene er hektiske og jeg prøver på best mulig måte å får det til å gå på et vis. Jeg er som sagt snart ferdig med 2 året på sykepleien noe som i seg selv er et svært krevende studie. Det var ingen som trodde at jeg ville klare det inkludert meg selv, men her er jeg, selv om det holder hardt så står jeg har fortsatt. Det gjør meg stolt. Veldig stolt.

Bloggen er en av de tingene som blir nedprioritert, men den er god og ha hvis trykket blir for stort og jeg ikke ønsker å dele det med de rundt meg. På bloggen ligger det mange innlegg som er skrevet når jeg lider og til tider er svært syk. Det er derfor kjekt å poste et innlegg nå der livet mitt er helt greit. Jeg har nettopp vært innlagt pga av psykose, men nå er jeg tilbake og klar for å fortsette livet. Jeg håper alle dere fine mennesker der ute har det greit nok. Jeg er veldig glad i mange av dere. Hold ut og fortsett å kjemp for jeg tror faktisk at et vil være verdt det.

<3 <3 <3

6 kommentarer

Therese

04.03.2017 kl.00:47

<3

Anita

05.03.2017 kl.13:30

God å høre fra deg <3

Du er helt rå, stå på:)

05.03.2017 kl.19:41

Så fint med et livstegn, og godt at det går framover. Jeg fulgte bloggen din i starten, og er innom innimellom fremdeles.

Nødda

20.03.2017 kl.07:23

Var veldig godt å lese at du har det greit, og at ting går fremover!

Har også vært innom her støtt og stadig i flere år. Skjønner godt at det blir lite blogging når du har gode perioder <3

Håper framgangen din fortsetter! Jeg bryr meg om deg <3 Stor klem <3

Overspisingslidelse

25.03.2017 kl.17:02

Lest bloggen din en stund og følt med. Første gang jeg kom over bloggen din var i 2010. Da hadde du ikke blogget så lenge tror jeg.

Ønsker deg all lykke og håper du får det fint fremover 😀

Sarah Nazeem

27.03.2017 kl.19:50

Lykke til med sykepleierstudiet videre! Det er et kjempeflott yrke! Og det du har lært i "livets skole" er noe av det mest verdifulle du tar med deg inn i det; det er utrolig mange som vil ha bruk for din forståelse og vennlighet :)

mvh en sykepleier (som ble psyk.pas., etter ferdig utdanning)

Skriv en ny kommentar

hits